Ut på (ski-)tur. Med fare for å bli sur.

Loddet er kastet. Bergljot har handlet inn tidsriktig langrennsutstyr til avkommet per postordre, og planen er å introdusere dem for snø. Bergljots eget utstyr er noe mangelfullt, men så snart beksømstøvlene er på plass, er vi klare for ekspedisjon.

Jeg vet ikke hvordan det begynte. Antakelig ble jeg trigget av dårlig samvittighet, oftest er det jo sånn. Jeg er ikke vant til å gå på ski. Jeg er under middels glad i å gå på ski. Jeg vet man kan gjøre det i Sirdal, men det er langt borte, og man må kjøre langt på smale og svingete vinterveier for å komme seg dit.

Å reise alene med tre unger har heller ikke vært spesielt aktuelt, for å si det sånn. Grøss.

Et annet uomtvistelig godt poeng er at ungene har en far som har påberopt seg tung skifaglig kompetanse, blant annet skal han ha gått Hardangervidda på tvers i studietida, har han uttalt, med dårlig skjult selvbeundring. HAN kunne tatt med seg ungene på ski. Men har han gjort det? Nei.

Jeg må visst gjøre det selv.

Nå skal det altså bli andre boller. Ingen skal si at ikke Bergljot går inn med livet som innsats når hun først satset. Nytt av vinteren er at SUV-en er på plass. Eller husmortanks'en, som min venninne Bodil sier. Den er godt skodd med piggdekk, og skal være i stand til å kjøre på glatte veier. Om jeg er det, er mer usikkert.

SUV-en har også fått seg takboks, om jeg nå bare klarer å nå opp til den, skal alt bli bra. Mulig jeg må ha gardintrapp i bilen. Alle mine tre arvinger har nye ski og beksømstøvler, og jeg har en slags kontroll på ull, votter og andre tekstiler. Sekker, mat, sitteunderlag og termoser tror jeg jeg vet hvor er. Og viktigst av alt - jeg har funnet ei som er villig til å gå tur med meg. Snille Silje.

På lørdag skjer det. Jeg gruer meg ganske mye. Fallhøyden er stor, tålmodigheten liten og lunta kort. Ungene gleder seg. Vilikke har allerede begynt å krangle på om hun må ha på ullundertøy. Alt er med andre ord som det pleier.

Kryss fingrene for meg. På forhånd takk.