fredag 16. oktober 2015

Litt grinebitersk tristesse, for å sjekke om det fortsatt er noen som leser blogger og Bergljot i disse Insta- og Snap-tider

...og så jeg som ikke trodde jeg husket passordet til bloggen min. Men det gjorde jeg. Tenker at det at jeg i det siste har tenkt på bloggen, noe som har vært utenkelig lenge, kanskje er et indikasjon på at jeg kan skrive litt.

I dag har jeg sand på øynene og pustebunn litt høyt oppe i brystet. Takk og lov at det er helg, og takk og lov at jeg har noe fysiskpraktisk å gyve løs på. En favn med ved skal inn i garasjen, og jeg er bare halvveis. Merker at det gjør godt å herje litt, slite, når hodet lever sitt eget liv og hverdagene er gjennomdynket av triste ting som man egentlig ikke kan skrive om, iallfall ikke slik man skulle ønske at man kunne.

Kanskje dagbok er tingen. Det er forskjell på blogg og dagbok. Det BØR iallfall være forskjell på blogg og dagbok. Min tristesse handler om sykdom, smerte, håp, frykt, sorg, maktesløshet. Innimellom sinne også, barnslige blaff av raseri over urettferdighet.

Jeg er ikke syk. Det er ikke min kropp. Men det gjør vondt likevel. Jeg fomler og famler, vet ikke hva som er riktig eller galt, hvor jeg skal være og hva som er riktig å gjøre. Å være pårørende er kort og godt en utholdenhetsidrett, og det er slitsomt. Det er vondt å se at noen man er glad i har det vondt.

Så ble det visst litt dagbok likevel, og jeg låser av for denne gangen. Kjenner at det er godt å skrive litt igjen etter alle disse månedene (årene?), at det føles litt ukorrekt å blåse liv i en død blogg, helt spontant. Hva slags strategi om tilstedeværelse i sosiale medier er det liksom. Helt håpløst.

I påvente av solskinnsdager og oppholdsvær - dårlig metafor på en dag som denne, vet det - liker jeg best ekte mennesker og ekte kontakt. Jeg orker ikke å lese om cupcakes, heisaturer til Ibiza eller maratonforberedelser. Jeg vil ikke se selfies som er silet gjennom flatterende filtre. Det påtrengende og invaderende.

Det er godt å skrive det, en gang for alle - så får jeg heller ta sjansen på at jeg framstår som lite raus, sur eller misunnelig. Men egentlig er det ikke enkeltsuksessene som trigger trollet i meg, det er totalen. Det blir for mye på en gang, iallfall akkurat nå.

Sånn. I kjent stil, noe er iallfall uforandret, har jeg produsert et bloggpost etter innfallsmetoden der hodet på ingen måte er forbundet med halen. Kroppen orker jeg ikke engang å tenke på. Men nå er det helg og solen skinner. Og jeg skal lø en halv favn med furuved fra Vormedalen.

7 kommentarer:

Wenche sa...

Jeg har fulgt med på bloggen din tidligere (gjennom feedly) og synes at hverdagsdrodlignen er helt herlig. Uhøytidelig og rett på sak slik man føler. Allikevel uten å brette ut det intime, det trengs ikke.

Det er utrolig trist å høre om din vanskelige tid som pårørende, og det kan jo være nok til å slutte å skrive.

Dette må du jo bestemme selv, men jeg ønsker at du fortsetter litt på samme måte. Jeg skjønner at det kan være vanskelig, da det skjer ting i livet.....men en ærlig blogg, ja det gir et godt tilskudd til livets perfekte og mindre perfekte sider.

Jeg håper du kommer tilbake og jeg har klokkertro på at du klarer å finne ut av det som er riktig for deg.

Åshild sa...

Jeg har også savnet deg. Håper at det kommer bedre tider for deg etterhvert.

Rødhette sa...

Du er tilbake! Hurra! :)
Du sliter med noe. U-hurra. :(

Anonym sa...

Eg er her!
Men Twitter fanga meg, til fordel for bloggen.
Ynskjer deg gode ting. mammaMy

Heidi sa...

Jeg skvatt da jeg så deg på bloggrollen min! Jeg savner mange av de gode bloggerne...

Krysser fingrene for kommende solskinnsdager og for gladere bloggposter!

Bergljot sa...

Takk. Dere er snille. :-)

Irene sa...

Har vært på besøk innimellom for å se om du hadde våknet fra dvalen. Og nå var du våken. :-)