Husmortips (eller egentlig ikke)

Til deg som har tilløp til tvangshandlinger innen området hygiene/renhold, og som i forbindelse med dette søker nye utfordringer i heimen: Sats på svarte sanitærobjekter!

Jeg kan røpe at de hvite sjatteringene i servanten nedenfor IKKE er naturlig hjemmehørende i marmoren (eller juksemarmoren, egentlig). Det du ser er, som du kanskje mistenkte, tannkrem, pudder og generell "gugge". (Det brune nederst er ikke snus, men kafferester).

For ordens skyld, i dobbel forstand: Ja, servanten vaskes så godt som daglig. Dere trenger ikke varsle Mattilsynet eller Barnevernet.

Om du trenger enda flere/større oppgaver, så kjør på med svarte, blanke gulvfliser. Tro meg, du får ikke en innholdsløs/kjedelig dag.

Bergljlot takker den fjerde (eller var det fjerne?) statsmakt

Tusen takk til pressen, eller media, som det vel kalles om de skal omfatte både eter, nett og papir (egentlig heter det vel mediene, men den skal jeg la ligge).

Takk for at dere holder meg oppdatert om viktige, vesentlige og relevante ting som skjer der ute, info jeg må ha for å kunne framstå som viktig, vesentlig og relevant i hvor enn jeg går i li og fjell.

Kjempegreit å få vite at Jenny S er blitt gravid med fingeren, selv om det i seg selv kanskje ikke egentlig er så pikant all den tid de har vært sammen i årevis, er i gift (med hverandre) og er i "passende alder" i forhold til formering.

Jeg er glad på familien eks-statsråd og programlederskes  vegne også, selv om jeg føler meg litt lurt siden jeg har lest i et tidligere intervju at de i grunnen ikke hadde planer om den slags. Hvor etterrettelig er det, liksom. 

Takk for at jeg nå kan det som er verdt å vite om the Kardashians og Jenners, og det uten å ha sett en eneste episode av såpeoperaen deres. Jeg vil for øvrig tilføye at jeg er glad for at han eks-en til søsteren til Kim er våknet fra koma etter at han etter sigende fikk i seg kokain på det bordellet dere vet. Og jeg er glad for at eks-stefaren, som nå er blitt eks-stemor, ikke må i fengsel etter den bilulykken dere vet.

Jeg er også lettet over at Rogaland som vanlig gav mest penger til tv-aksjonen, selv om det i seg selv kanskje ikke er nok til å forhindre at regnskogen går "åt skogen", og at NRK har svidd av ubegripelig store summer på sendinga.

Takk for år med sjelsettende informasjon om flått, klima (eller rettere sagt vær), karbohydrater, antioksidanter, iberiasnegler og Jan Thomas. Jeg hadde ikke vært den samme uten. Takk for at dere holder liv i Tone tralletroll og livet hennes, og ikke minst stylisten hennes.

Jeg elsker dessuten resirkuleringen av gamle storheter som han Utsi som var banditt men nå er blitt forfatter - og debattant. Gjenbruk er bra!!

Jeg kunne ha fortsatt og fortsatt og fortsatt. Men dere har sikkert tatt poenget. Hadde det ikke vært for media, hadde jeg kort og godt ikke vært det opplyste mennesket jeg er i dag. Ha en fin dag.

#denfølelsen (er emneknagger ut, eller er de ikke det?)

...når man kler seg opp etter beste evne, i pene, sorte benklær og matchende cardigan - og føler man har truffet rimelig greit med ansiktssparkelet.

Når man er klar for en ny uke i Statens tjeneste, lar seg innføre i endringene i den politiske styrelsen i hovedstaden i bilen på P2, og minner seg selv om at man ikke må glemme dagens "utviklingssamtale" om åtteåringen.

Når man egentlig føler at alt er på stell. Helt til man ser ned på føttene sine, og oppdager at man er iført sorte og panikkrosa joggesko - og man vet at man ikke har noe høyhælt parkert på kontoret.

Jeg får late som om jeg er NY-chic. Ved et uhell, men likevel!

;-)

Litt grinebitersk tristesse, for å sjekke om det fortsatt er noen som leser blogger og Bergljot i disse Insta- og Snap-tider

...og så jeg som ikke trodde jeg husket passordet til bloggen min. Men det gjorde jeg. Tenker at det at jeg i det siste har tenkt på bloggen, noe som har vært utenkelig lenge, kanskje er et indikasjon på at jeg kan skrive litt.

I dag har jeg sand på øynene og pustebunn litt høyt oppe i brystet. Takk og lov at det er helg, og takk og lov at jeg har noe fysiskpraktisk å gyve løs på. En favn med ved skal inn i garasjen, og jeg er bare halvveis. Merker at det gjør godt å herje litt, slite, når hodet lever sitt eget liv og hverdagene er gjennomdynket av triste ting som man egentlig ikke kan skrive om, iallfall ikke slik man skulle ønske at man kunne.

Kanskje dagbok er tingen. Det er forskjell på blogg og dagbok. Det BØR iallfall være forskjell på blogg og dagbok. Min tristesse handler om sykdom, smerte, håp, frykt, sorg, maktesløshet. Innimellom sinne også, barnslige blaff av raseri over urettferdighet.

Jeg er ikke syk. Det er ikke min kropp. Men det gjør vondt likevel. Jeg fomler og famler, vet ikke hva som er riktig eller galt, hvor jeg skal være og hva som er riktig å gjøre. Å være pårørende er kort og godt en utholdenhetsidrett, og det er slitsomt. Det er vondt å se at noen man er glad i har det vondt.

Så ble det visst litt dagbok likevel, og jeg låser av for denne gangen. Kjenner at det er godt å skrive litt igjen etter alle disse månedene (årene?), at det føles litt ukorrekt å blåse liv i en død blogg, helt spontant. Hva slags strategi om tilstedeværelse i sosiale medier er det liksom. Helt håpløst.

I påvente av solskinnsdager og oppholdsvær - dårlig metafor på en dag som denne, vet det - liker jeg best ekte mennesker og ekte kontakt. Jeg orker ikke å lese om cupcakes, heisaturer til Ibiza eller maratonforberedelser. Jeg vil ikke se selfies som er silet gjennom flatterende filtre. Det påtrengende og invaderende.

Det er godt å skrive det, en gang for alle - så får jeg heller ta sjansen på at jeg framstår som lite raus, sur eller misunnelig. Men egentlig er det ikke enkeltsuksessene som trigger trollet i meg, det er totalen. Det blir for mye på en gang, iallfall akkurat nå.

Sånn. I kjent stil, noe er iallfall uforandret, har jeg produsert et bloggpost etter innfallsmetoden der hodet på ingen måte er forbundet med halen. Kroppen orker jeg ikke engang å tenke på. Men nå er det helg og solen skinner. Og jeg skal lø en halv favn med furuved fra Vormedalen.