Pollyanna venter på Synne

I natt kommer ekstremværet Synne til meg og alle andre som skulle befinne seg på Vestlandet. Hun skal være av det fuktige slaget, trolig kommer det 10-15 centimeter regn på 30 timer. Hey ho! Nå gjelder det å finne fram sydvest, slagstøvler og øsekar, for dette skal bli festlig.

Siden alt annet er kjipt, så tar jeg Pollyanna-tilnærmingen - Synne gir meg en god unnskyldning til å
være inne

• drikke rødvin
• fyre i ovnen
• legge meg tidlig (eller seint, om det passer meg bedre)
• stå opp seint
• skrive julekort
• vaske og rydde
• bake pepperkaker
• være med ungene
• se på vintersport på tv
• forberede London-tur

Se det, det blir ikke så dumt likevel.

God helg!

Here I come

Se det. Ikke bare havne jeg i A-trekninga i bedriftskunstforeningen - jeg fikk andrevalget mitt også!

Kan ikke si annet enn at jeg identifiserer meg litt med fjærkreet på bildet, denne lille, pjuskete fuglen som seiler inn fra siden, opp-ned er han visst også.

Kunstneren heter Tiina Kivinen og er finsk. Bildet heter Here I come, eller Her kommer jeg - som igjen kan knyttes til en annen fugl - nemlig hanen i Drammen. Eller Hanan i Drammen, som det heter på prøysensk.

Hanen er fra Drammen, Prøysen var fra Ringsaker, og det er også gullfuglen jeg har skaffet meg, men som jeg ikke tror jeg kommer til å skyte eller sette i bur. Heller temme ham såpass at han vil holde seg rundt meg, frivillig.

Der ser dere. Alt henger sammen med alt.

HANAN I DRAMMEN 

Det bodde en hana i Drammens by
med venger som glinste i sola.
Han gikk der så langbeint og krønsk og kry
og trudde`n var finest på jorda.
Han flaksa fra bakken og rett opp på trammen
og kasta med nakken og slengte med kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Så var det en dag han fikk lyst på litt mat,
og døra sto oppe til stua.
På bordet sto graut i et lyseblått fat,
og på stolen ved bordet satt frua.
Og hanan tok telsprang, og kasta med kammen,
og rett opp i fatet slo`n hæla sammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Men da skal jeg si deg at frua ble gal.
``NEI, NÅ GÅR DET JAMEN FOR ILLE.
I HØNSEGÅR`N MED DEG, DIN STAS-GENERAL,
OG DER SKAL DU PENT TIE STILLE!``
Og frua tok hanan og bar`n ut på trammen
og kasta`n til værs så det bruste i kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Alf Prøysen

Mental lavterskeljul

Det er ikke så lett å finne stemningen. Huset trenger profesjonell hjelp, subsidiært ei husfrue som fungerer, og husfrua trenger muligens profesjonell hjelp hun også.

Jeg hadde en generalsamtale med avkommet i går, om at jeg er trøtt og trist og sliten og søvnløs og alt det der. Det var visst i kjølvannet av en utblåsing grunnet avkommets manglende engasjement og deltakelse innen ro & orden.

"Må du gå på jobb, da?" spurte Vilikke.

"Klart jeg må jobbe. For å være borte fra jobb, må man være syk eller ha en annen god grunn. Jeg er ikke syk, bra trist," sa jeg.

"Men man kan jo være syk andre steder enn i kroppen. Man kan være mentalt syk," repliserte barnet.

Jeg er ikke helt der, altså. Det jeg har vil bli lettere å bære, etter hvert. Bakkene vil flate ut, etter hvert. Først må vi bare komme oss gjennom det første årshjulet uten mor. Alle merkedagene og høytidene.

Jeg aner ikke hvor dørkransen min er, ei heller favorittadventsstjerna. Staken, som jeg faktisk fant i tide, har feil farge på lysene, og ikke er det blitt til at vi har tent det første heller.

Den sirlig broderte pakkekalenderen ligger nedgravd mellom duker og diverse - men ungene er glade til. De er godt fornøyde med alternativet fra Kinder. Selv har jeg Pondus-kalenderen. Kjip sjokolade, men morsomme visdomsord bak klaffene. En gave fra en som kjenner meg godt.

Og i kjøleskapet har jeg to bokser pepperkakedeig fra IKEA - per nå representerer disse de eneste planene for julebakst. Kanskje det ikke er helt i orden med det mentale likevel, når jeg tenker meg om.

Og så går det mot jul.

Det er bare å innse at skal det skrives, må det skrives ut fra hvordan ting er - og ikke slik man skulle ønske at det var. Mulig jeg skifter navn på bloggen - kanskje til Blues fra sidelinjen? ;-)

Dette er definitivt en blå dag etter en lang natt. Det stormer og hagler i et bankende i Sola Syd nå, egentlig passende kulisser rundt en stusselig tid. Advent er det visst også. Stjerna er på plass, men ikke pakkekalenderen. I år blir det lavterskeladvent. Mangler både motivasjon og krefter.

Framover komme alle datoene rullende, alle merkedagene. Bursdagen hennes, jul. Nyttårsaften. Det som var godt, blir vemodig og vondt. Og sånn vil det være, lenge.

Jeg undrer meg over de parallelle livene mine, over hvordan jeg i det ene øyeblikket eller settingen kan være helt vanlig og normal - mens sorgen og savnet kan blåse meg over ende i det neste, når jeg er for meg selv.

Sorg er vondt, men ikke farlig. Etter hvert vil smerten blekne, og de gode minnene vil bli tydeligere. Klumpen i magen, den som het "angst" da hun var syk, og som nå heter "savn", vil bli mindre. Livet vil gå videre, for det er en tid for alt.

I helgen var jeg hjemme, for første gang siden begravelsen. Der er rammene rundt livet hennes, tingene hennes. Jeg ser så mye av henne i det som er igjen. Det hun likte å omgi seg med, speiler henne på en god måte.

Etter å ha utført gjenoppliving på plantene i huset, og etter å ha fått på varme og landet, var jeg på graven. Jeg fikk ryddet bort de siste kransene, rensket litt opp. Steinen er tilbake, med hennes navn og datoer på. Bokstavene er foreløpig "nye" og mørkere enn fars. Fortsatt sterkt å se tallene. De døde på samme dato, med fem års mellomrom, og det var bryllupsdagen deres. De ble bisatt på samme dato også.

1. desember og snart jul. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Er glad jeg skal være sammen med søsknene mine, i huset hennes. Det blir godt og vondt og veldig annerledes uten henne.

Men så er nå egentlig alt annerledes nå for tiden.

Det er som det er.

Det er som det er.

Når noen spurte mor om hvordan det gikk med henne, etter at far døde og hun ble syk, svarte hun ofte akkurat det. Det der som det er.

Mer presist - og mindre presist - blir det ikke. Det er som det er.

Mor døde for noen uker siden. Hun hadde vært syk lenge, på slutten veldig syk. Jeg håper hun har funnet far nå, et sted på den andre siden. Hvor og hva nå det måtte være.

Og hvordan går det med meg? Det er som det er. Jeg sørger sorgen min i visshet om at en avslutning også innebærer en begynnelse.

Det er som det er.

Husmortips (eller egentlig ikke)

Til deg som har tilløp til tvangshandlinger innen området hygiene/renhold, og som i forbindelse med dette søker nye utfordringer i heimen: Sats på svarte sanitærobjekter!

Jeg kan røpe at de hvite sjatteringene i servanten nedenfor IKKE er naturlig hjemmehørende i marmoren (eller juksemarmoren, egentlig). Det du ser er, som du kanskje mistenkte, tannkrem, pudder og generell "gugge". (Det brune nederst er ikke snus, men kafferester).

For ordens skyld, i dobbel forstand: Ja, servanten vaskes så godt som daglig. Dere trenger ikke varsle Mattilsynet eller Barnevernet.

Om du trenger enda flere/større oppgaver, så kjør på med svarte, blanke gulvfliser. Tro meg, du får ikke en innholdsløs/kjedelig dag.

Bergljlot takker den fjerde (eller var det fjerne?) statsmakt

Tusen takk til pressen, eller media, som det vel kalles om de skal omfatte både eter, nett og papir (egentlig heter det vel mediene, men den skal jeg la ligge).

Takk for at dere holder meg oppdatert om viktige, vesentlige og relevante ting som skjer der ute, info jeg må ha for å kunne framstå som viktig, vesentlig og relevant i hvor enn jeg går i li og fjell.

Kjempegreit å få vite at Jenny S er blitt gravid med fingeren, selv om det i seg selv kanskje ikke egentlig er så pikant all den tid de har vært sammen i årevis, er i gift (med hverandre) og er i "passende alder" i forhold til formering.

Jeg er glad på familien eks-statsråd og programlederskes  vegne også, selv om jeg føler meg litt lurt siden jeg har lest i et tidligere intervju at de i grunnen ikke hadde planer om den slags. Hvor etterrettelig er det, liksom. 

Takk for at jeg nå kan det som er verdt å vite om the Kardashians og Jenners, og det uten å ha sett en eneste episode av såpeoperaen deres. Jeg vil for øvrig tilføye at jeg er glad for at han eks-en til søsteren til Kim er våknet fra koma etter at han etter sigende fikk i seg kokain på det bordellet dere vet. Og jeg er glad for at eks-stefaren, som nå er blitt eks-stemor, ikke må i fengsel etter den bilulykken dere vet.

Jeg er også lettet over at Rogaland som vanlig gav mest penger til tv-aksjonen, selv om det i seg selv kanskje ikke er nok til å forhindre at regnskogen går "åt skogen", og at NRK har svidd av ubegripelig store summer på sendinga.

Takk for år med sjelsettende informasjon om flått, klima (eller rettere sagt vær), karbohydrater, antioksidanter, iberiasnegler og Jan Thomas. Jeg hadde ikke vært den samme uten. Takk for at dere holder liv i Tone tralletroll og livet hennes, og ikke minst stylisten hennes.

Jeg elsker dessuten resirkuleringen av gamle storheter som han Utsi som var banditt men nå er blitt forfatter - og debattant. Gjenbruk er bra!!

Jeg kunne ha fortsatt og fortsatt og fortsatt. Men dere har sikkert tatt poenget. Hadde det ikke vært for media, hadde jeg kort og godt ikke vært det opplyste mennesket jeg er i dag. Ha en fin dag.

#denfølelsen (er emneknagger ut, eller er de ikke det?)

...når man kler seg opp etter beste evne, i pene, sorte benklær og matchende cardigan - og føler man har truffet rimelig greit med ansiktssparkelet.

Når man er klar for en ny uke i Statens tjeneste, lar seg innføre i endringene i den politiske styrelsen i hovedstaden i bilen på P2, og minner seg selv om at man ikke må glemme dagens "utviklingssamtale" om åtteåringen.

Når man egentlig føler at alt er på stell. Helt til man ser ned på føttene sine, og oppdager at man er iført sorte og panikkrosa joggesko - og man vet at man ikke har noe høyhælt parkert på kontoret.

Jeg får late som om jeg er NY-chic. Ved et uhell, men likevel!

;-)

Litt grinebitersk tristesse, for å sjekke om det fortsatt er noen som leser blogger og Bergljot i disse Insta- og Snap-tider

...og så jeg som ikke trodde jeg husket passordet til bloggen min. Men det gjorde jeg. Tenker at det at jeg i det siste har tenkt på bloggen, noe som har vært utenkelig lenge, kanskje er et indikasjon på at jeg kan skrive litt.

I dag har jeg sand på øynene og pustebunn litt høyt oppe i brystet. Takk og lov at det er helg, og takk og lov at jeg har noe fysiskpraktisk å gyve løs på. En favn med ved skal inn i garasjen, og jeg er bare halvveis. Merker at det gjør godt å herje litt, slite, når hodet lever sitt eget liv og hverdagene er gjennomdynket av triste ting som man egentlig ikke kan skrive om, iallfall ikke slik man skulle ønske at man kunne.

Kanskje dagbok er tingen. Det er forskjell på blogg og dagbok. Det BØR iallfall være forskjell på blogg og dagbok. Min tristesse handler om sykdom, smerte, håp, frykt, sorg, maktesløshet. Innimellom sinne også, barnslige blaff av raseri over urettferdighet.

Jeg er ikke syk. Det er ikke min kropp. Men det gjør vondt likevel. Jeg fomler og famler, vet ikke hva som er riktig eller galt, hvor jeg skal være og hva som er riktig å gjøre. Å være pårørende er kort og godt en utholdenhetsidrett, og det er slitsomt. Det er vondt å se at noen man er glad i har det vondt.

Så ble det visst litt dagbok likevel, og jeg låser av for denne gangen. Kjenner at det er godt å skrive litt igjen etter alle disse månedene (årene?), at det føles litt ukorrekt å blåse liv i en død blogg, helt spontant. Hva slags strategi om tilstedeværelse i sosiale medier er det liksom. Helt håpløst.

I påvente av solskinnsdager og oppholdsvær - dårlig metafor på en dag som denne, vet det - liker jeg best ekte mennesker og ekte kontakt. Jeg orker ikke å lese om cupcakes, heisaturer til Ibiza eller maratonforberedelser. Jeg vil ikke se selfies som er silet gjennom flatterende filtre. Det påtrengende og invaderende.

Det er godt å skrive det, en gang for alle - så får jeg heller ta sjansen på at jeg framstår som lite raus, sur eller misunnelig. Men egentlig er det ikke enkeltsuksessene som trigger trollet i meg, det er totalen. Det blir for mye på en gang, iallfall akkurat nå.

Sånn. I kjent stil, noe er iallfall uforandret, har jeg produsert et bloggpost etter innfallsmetoden der hodet på ingen måte er forbundet med halen. Kroppen orker jeg ikke engang å tenke på. Men nå er det helg og solen skinner. Og jeg skal lø en halv favn med furuved fra Vormedalen.