Bergljot lyver bittelitt for å begrense lyving

Noen som vet hva lyvetroll er? Ikke? Det er noen små, svarte kryp som oppstår på tunga i forbindelse med bløff. De er så små at du nesten ikke kan se dem med det blotte øyet, og de ligner litt på Karius og Baktus.

Jo grovere bløff, desto flere troll. Da parer de seg nemlig med hverandre og får babylyvetroll. Det etableres med andre ord et hele samfunn, hele byer med lyvetroll på tunga.

Femåringen snakker mye sant og litt usant. Foreløpig er hun dårlig på å lyve, hun flakker med blikket, ommøblerer ansiktet og håper på det beste. Men det ender ofte med denne passiaren:

Bergljot: "Pingu! Få se tunga."

(Pingu flakker litt mer med blikket, snurper munnen sammen og svelger febrilsk.)

Bergljot: "Få se!"

(Pingu stikker ut tunga - lynfort - og kveiler den inn igjen.)

Bergljot:"Neimen Pingu....! Uff. Det er jo en hel gjeng med lyvetroll på tunga. Nei og nei."

Pingu: "Nei mamma, for lyvetroll finnes ikke. Og dessuten har svelget dem!"

(Bergljot ser lenge på barnet, med et litt sånn bedrøvet og grusomt skuffet uttrykk. Pingu begynner å flakke med blikket igjen, før hun sukker tungt:)

Pingu: "Ja vel da, mamma."

Det er sikkert pedagogisk på trynet, og iallfall uetisk - men jeg tror kanskje at lyvetrolla funker sånn at Pingu kanskje tenker seg litt nøyere om før hun bløffer.

(Og hvis det ikke funker, så er det greit det også. For det er jo så morsomt å se henne svelge på troll. Moahahahaha.)

Følelser rundt svartedauden og fisk

Jeg vet at det er meningen at man skal anerkjenne sine barns tanker og følelser, og at vi skal trøste og forklare og være empatiske og sånn. Men av og til er det litt vanskelig å holde fokus for en (tidvis dårlig) mor.

Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.

Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".

Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).

Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.

Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.

Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).

Bordvers før og nå - tut-tut

Ingenting er som de pleide å være, og det meste var, som dere alle vet, bedre før. Men dette bordverset har komiske og livssynsnøytrale kvaliteter:

Når Skipper'n skal ha seg mat
tut-tut
Så tar han en boks med spinat
tut-tut
Så går han i stua og danser med frua
Når skipper'n skal ha seg mat
tut-tut.

Det er hun på fem som har innført dette verset i heimen, det skal være mye brukt i barnehagen. Og sånn går nå dagene. Tut-tut.

Og så litt om skadesituasjonen

Til alle dere som sitter der hjemme og lurer på hvordan det går med Bergljots oppladning til halvmaraton, og som gjerne vil ha dyptpløyende detaljer om treningsregime, kosthold, restitusjon og diverse - her kommer det bittelitt.

Mulig noen av dere senset at prosjektet ikke er direkte lystbetont. Glæden i deler av heimen var derfor stor da det viste seg at Fruens venstre ankel var hoven og vond her i forrige uke. Det skjedde bare helt plutselig av seg selv etter en løpetur.

Jeg så det som et tegn fra oven, jeg orienterte min samløperske om at jeg nok måtte trekke meg fra Tresjøersløpet - og booket time hos fysioterapeut. Raymond trakk og dro og klemte på foten - og kunne kjapt konstatere at inni der, nei inni der er omtrent alt laust, for det er ikke tvil om at ankelen er meget ustabil. Trolig dreier det seg om en eldgammel skade, selv er jeg ganske sikker på at den kan dateres til en konkret fjelltur m/innlagt forstuing høsten 1988.

Det var litt skremmende. Jeg trodde jeg kom til å bli avskiltet på stedet. Det ble jeg ikke - jeg fikk ikke engang treningsforbud. Ikke halvmaratonforbud heller (sukk). Ankler kan nemlig tapes, og de kan påføres sånne støtteanordninger som gjør at det ikke gjør noe om de er ustabile. Raymond tapet meg veldig, og jeg fikk beskjed om å teste hjemme. Ikke noe problem, viste det seg.

Likevel vet jeg ikke om det blir noe løp på meg, oppkjøringa har ikk vært optimal, he he. Jeg har sittet hjemme og sett på den tjukke ankelen min og hatt dødsangst i flere dager, bare tanken på at den skal bære meg i over to mil er skummel.

(Men jeg tror ikke Camilla vet om bloggen min, sånn sett så trenger jeg ikke fortelle henne om utviklingen i saken - og teknisk sett er jeg ikke påmeldt... Hm....)

Rapport fra loppehelvetet.

Fysj, for en ukristelig innledning på et i og for seg storslagent arrangement. Kristelig også, faktisk, i og med at det var menigheten som arrangerte det.

Jeg er ingen loppemarkeddame, så det er sagt. Jeg er for gjenbruk, resirkulering, kupp og alt det der - men siden jeg både er introvert og har agorafobi (nei, det betyr ikke at jeg er redd for angorakaniner. Jeg liker ikke å oppholde meg i store folkemengder), er ikke loppis min arena.

Vel vel vel. Vilikke hadde speidervakt helt sånn i starten, så vi var der før loppene ble sluppet løs. Vilikke ble innlosjert i grillen - hun skulle da anrette fisk, grønnsaker og margarin i folie, noe som etterhvert skulle omsettes som "sjørøverlaks". Etter å ha sett produksjonsprosessen, må jeg si at jeg er glad for at delikatessen ble pakket inn i folie. Det viste seg nemlig å være veldig gøy å drukne ingrediensene i flytende melange. Nå ja.

Til tross for at det plasket ned, var halve grenda på plass utenfor idrettshallen. Ikke visste jeg at det bor så mange folk i sydlige Sola på en lørdag morgen. Jeg tror noen av dem sto og gnog i døra med tennene også. Døra ja, den gikk opp etterhvert, og vi veltet inn i samlet flokk.

Jeg skal ikke skildre hvordan det så ut der inne, dere andre er sikkert veldig vant til å gå på loppemarked. Ikke var jeg i nærheten av loppene heller, der var det så mange albuer og stålbriller og folk som sådan at jeg heller satte kursen mot kafedepartementet. Og der ble jeg. I treogenhalv time - med en halvtimes avbrekk i perlekroken med min yngste.

I grunnen ble det ganske så fredelig for meg der i kafeen. Det var faktisk ganske fint å sitte og studere Texas på avstand, om dere skjønner. Ungene var over alle hauger med lommene fulle av kæsj kontant, så alle var glade.

Etterhvert skjønte jeg at jeg nok hadde utstyrt avkommet med vel mye kæsj kontant. Det begynte nemlig å vokse seg hauger av unyttig løsøre rundt beina mine i kafeen - playstastion u/kabel, horder av kosedyr (som sikkert er fulle av basiller og snørr), Fisherprice prinsesseslott, klinkekuler, to par utgåtte fotballsko ("men de kostet par ti kroner per par, mamma, så jeg kjøpte til Adrian også") - og så videre og videre og videre.

Den grusomste investeringen er nok korpstromma min sønn sikret seg for fem kroner. Det dreier seg om en høy skarptromme - jeg kan melde om at lyden er til stede, selv om tromma framstår som noe loslitt. En annen tvilsom loppe er en jævla svær popcornmaskin fra OBH Nordica. Den kjøpte Sønnen og Kompisen på timeshare, så den skal visst bo hos oss annenhver uke.

(Jeg har tenkt å sende tromma med på lasset når popkornmonsteret skal ha samvær med Kompisen. Sønnen påstår at tromma bare er hans, for det var han som betalte for den, rett nok med mine penger, men her kjenner jeg at jeg er kompromissløs.)

Popcornmaskinen er testet, den fungerer og den produserer visstnok også spiselig popcorn, rapporteres det. Selv er jeg mest opptatt av hvor den kan stå, jeg vil for all del unngå at den innvilges permanent opphold på kjøkkenbenken.

Apropos opphold, jeg tipper at de fleste av loppene skal få bo hos oss i et års tid, og så er de sikkert å finne på neste års marked. Iallfall tromma og kosedyrene. Og hvis tromma ikke er der, er det fordi jeg har snudd den opp ned og plantet lyng eller satt løk oppi den. Moahahha.

Bergljot har vært på homeparty og er gjenstand for headhunting

Ikke til noen toppjobb akkurat - men i går fikk jeg altså telefon fra en homepartyselgerske som hadde registrert min uvanlig (kanskje hun ikke akkurat sa det sånn) tillitsvekkende framtoning på onsdagens seanse. Derfor vil hun spandere kaffe på meg, og så håper hun nok sikkert på å få meg inn i pusherstallen sin.

(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)

Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)

Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.

Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?

Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.

Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.

Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.

Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.

Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.

Mye skrekkelig elendighet i vente

Jeg hadde mareritt i natt. Jeg drømte at jeg skulle løpe halvmaraton. Og så kom jeg på at det ikke var et mareritt, men at jeg i et euforisk og forrvirret øyeblikk i går kveld, mens jeg var på homeparty, sa ja til å være med.

Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.

Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?

Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.

I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.

Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.

Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.

Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.

Bergljot og den flyvende trampolinen

Åhåhå, jeg har akkurat fått epost fra ett av våre forsikringsselskaper. Og jeg kan meddele at det er en glædens dag, for de vil dekke en skade jeg sannelig ikke var sikker på at de ville ta på seg ansvaret for. Så tvilende har jeg vært, at jeg ikke har fortalt om den flyvende trampoline nesten til noen.

Trampoline må man jo ha når man bor i byggefelt og har plen, og ingen har hatt en så stor trampoline som oss. Det skyldes til dels at Gemalen liker store ting - og litt at denne kolossen var den eneste de hadde igjen på Europris da vi skulle ha oss en sånn en.

Trampolinen har stått trygt fortøyd i flere sesonger nå, for alle vet jo at trampis med en diameter på 4,2 meter er en dårlig kombinasjon med vindforholdene i Hålandsmarken. En dag i slutten av august bestemte Gemalen seg for å slå plenen. Han løsnet trampolinen, flyttet den litt - og utsatte hele prosjektet (say no more).

Dagen etter forløsningen dro han på tur, og natta etter dagen etter forløsningen lå jeg og hørte på vindkastene som røsket i residensen. Tirsdag morgen opprant, jeg klarerte avkom, sekker, nister, frokost meg selv (iført kjole for anledningen, jeg skulle jo på ONS) - og ti minutter før planlagt avgang kom jeg i skade for å se ut vinduet.

Der var det noe muffens, det så jeg straks. Trampolinen var ikke å se, og med hjertet i halsen kikket jeg ut et annet vindu. Og gjett hva, der sto den. Helt på høykant, i klem melleom leieboerens bil og Gemalens staselige skiftermur. Den sto der og svaiet i vinden, bare noen centimetre fra veien.

Jeg bykset ut, mannlaus som jeg var - fortsatt iført en nett, liten kjole - for å se på omfanget av elendigheten. Omfanget var ikke bra, for å si det sånn, det var bulker både her og der på bilen. Muren var sprukket.

Når nøden er størst, er heldigvis hjelpen ofte nærmest. Det kom en snill mann forbi, og han viste seg å ha evne og vilje til å være med og demontere trampolinen. Det verste var gjort på et kvarter, da var den plukket fra hverandre og fjernet. Bergljot var våt, ungene seint ute til skole og barnehage - og Gemalen fortsatt fraværende (men fortsatt gift, utrolig nok).

Til alt overmål viser det seg at enda en bil må ha blitt skadet under demonteringen, den må ha blitt truffet av ei stålstang eller noe. Ikke vet jeg - jeg konstaterer bare at at stor trampoline kan gjøre mye skade. Og et tips til andre lykkelige trampolineeiere: Husk å tjor faenskapen. For høyt flyr de, og sure blir vi.

Det hele er litt kjekkere nå som vi vet at vi får skaden dekket på en av de tre innboforsikringene våre (ikke spør...). Iallfall det som skjedde med den første bilen, om det ordner seg med den den andre, vil vise seg.

Og en ting til, jeg skal aldri, aldri mer ha en trampoline på min/vår eiendom.

Bergljot blogger (babler) om bil

...og det skjer ikke ofte, så det er bare å sette seg godt til rette. Jeg tror sannelig ikke at jeg har delt mine tanker rundt bilhold siden et av mine barn tagget våre Renault Espace med en stein (!) for et par-tre år siden. De staselige bordene er der fortsatt, for bilen var alt da såpass gammel at det neppe ville lønne seg med fix.

Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.

Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.

Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.

Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.

Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.

Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.

Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.

Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.

Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?

Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.

Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.

Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.

Prinsessen på (stj)erten

Jeg skjønner nå hvordan hun må ha hatt det, hun stakkars prinsessen som kom i skade for å bli lurt til å ligge i seng med ei ert mellom to av madrassene. Det er nemlig ikke så greit å være sart og tander og bli utsatt for ytre trykk. Eller friksjon, for den del.

Selv er jeg nærmest invalidisert av salsår etter en noe intensiv spinningtime. Og jeg angrer sårt (bokstavelig talt) på at jeg i et forfengelig øyeblikk valgte meg en sykkelshorts med bare bittelitt polstring. Den var mest flatterende, rett og slett.

(Damerumper flest er ikke skapt for å sitte og gnure på sykkelseter i timevis. Det er nå min mening.)

Gemalen mener stjerten kan reddes med talkum, men hvem svarte har vel sånt nå for tiden? Det var noe mormor hadde på badet på 70-tallet. Tror Natusan har noe lignende, men det får være grenser for å gå i barndommen. Mulig jeg blir nødt til å ty til sinksalve. Eller kanskje prinsesseplaster.

Det ryktes at karene som sykler Trondheim-Oslo har spenol i sekken, og at de splasjer denne nedi fronten på shortsen når bjellene og tilhørende herligheter blir for ømme. Jeg føler ikke at jeg er der riktig ennå, selv om jeg skal til Oslo på søndag. Hvis rumpa holder.

(Den fantastiske illustrasjonen er laget av Siri Haugan, og den kan du kjøpe på www.epla.no.)

Og så litt om Jesus

Det er litt vanskelig å lage en naturlig og elegant overgang fra forrige bloggpost, altså den med puppene, men det får så være. Nå skal det handle om Jesus. Eller rettere sagt, mitt yngste barns fascinasjon for denne. Min datter har nemlig begynt i kor på bedehuset, og hun elsker det!

30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!

Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.

Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:

"Du bor i kirken!" konstaterte hun.

"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"

(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)

Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:

"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"

"Jo, det stemmer det".

"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."

"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"

"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."

"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"

"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."

Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."

Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.

Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.

Puppekrise

(Noe av) det fine med å jogge, er at forbrenningen går opp og, guess what, kroppen begynner å ete av sitt eget spekk. Noe av det dumme med å jogge, er at kroppen tar for seg over det hele. Svangene blir mindre, magen blir litt mindre - og de stakkars puppene forsvinner helt. Riktig sørgelig, er det.

Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.

En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.

Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?

Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?

Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?







 

Femårsbaby

Min yngste ble fem i går. Tenk det.

- Men du er vel babyen min ennå? spør jeg,

- Jeg er alltid babyen din, mamma.

- Men hvis du vokser mer nå, må jeg gi deg mindre mat. Snart har jeg ikke plass til deg på fanget lenger. Eller kanskje jeg må gå i babybutikken og kjøpe meg en ny baby?

- (Overbærende) Det finnes ingen babybutikk, mamma. Du må føde!

- Nei det orker jeg jeg virkelig ikke. Ikke i dag, iallfall.

Jeg vet jeg er heldig som har ei på fem som fortsatt, under tvil, aksepterer at hun er babyen min. Jeg har en på 9 1/2 som insisterer på at han er kjæresten min også. Bedre blir det vel ikke?

(Nei, hun har ikke gulsott og røde øyne, det ser bare sånn ut på dette bildet.)

Den rosa måneden - og dette er viktig, folkens!

Vi kan jo ikke bare tulle og tøyse. Minner om at vi nå er gått inn i oktober, og at oktober er rosa.

Hver 12. kvinne rammes av brystkreft i løpet av livet. I år er det 14. gang Rosa sløyfe-aksjonen markeres i Norge. Målet er å bridra til å bekjempe brystkreft gjennom å spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen samt å samle inn penger til brystkreftforskning. Og det er viktig, jenter!

Ellers vil  jeg benytte anledningen til å si at kreft er noe skit, både for den som får det og de som bryr seg om den som får det. Svigerfar døde av det i fjor sommer - og i fjor høst fikk moren min diagnosen. Det har vært store operasjoner og cellegift. Vi håper det verste er over nå.

Sånn er det med den saken. Og vil du lese mer om Rosa sløyfe-aksjonen, går du inn her >>

Fytti katta

God morgen! I dag har jeg ikke så mye å berette, foreløpig. Derfor starter vi uka med eye candy for the ladies.

Denne gangen blir det ikke closeups av en vindusvaskende gemal i kjeledress (kjæledress) - men det kan komme hvis jeg blir tilstrekkelig forbannet på ham. Denne mørke, deilige og hårete kjekkasen henter Babar, han er vel halvannet år gammel og han er av slaget Maine Coon.

Han ser kanskje litt småskummel ut på, men det er bare fordi han gjesper aldri så lite. Her har han fortsatt pels under vommen. For tiden er han raka fant akkurat der, siden pelsballene viste seg å være uløselige med børste.

(Furiøs katt, morderiske klør, veterinær, masse dop, barebermaskin, mageraking, ekstrembørsting,
NOK 888,- og funn av indre gud er stikkord her).

Men anyway: Pen er han, og forholdsvis snill. Og nei, han har egentlig ikke lov til å sove på kjøkkenbenken.

Han ser kanskje litt korka ut på det andre bildet, men det er fordi han egentlig er litt for stor for hylla på kattemøbelet. Det løser han ved å tre forkroppen inn i sylinderen som sikkert egentlig er ment for lek og moro.

Den observante leser vi se at Babar har hår mellom tærne og dusker i ørene. Dette er i henhold til standard, og faktisk veldig, veldig pent. På en katt. Da gjenstår det bare å ønske alle en hårete mandag. Her er det p.t. oppholdsvær, det nærmer seg lønn (bare elleve dager til) og tida går fortere jo eldre man blir = snart helg. Altså kunne det vært verre.