Dametur

Jeg har ikke liv til aa blogg om Frekkesen, men det har jeg heller ikke tenkt a gjoere. Fantastiske henne har tatt meg med paa tur, og det har vaert veldig fint. Damer paa tur gaar ikke i museer eller i gallerier. De sover lenge og laerer seg veien til handlegaten. Og saa gaar de fram og tilbake der saa lenge de har lyst.

De gaar inn i de butikkene de har hoert om, som H&M, Zara og slikt, og saa ignorerer de alt som har med folklore og kultur aa gjoere. Bortsett fra naar det gjelder oel og andre alkoholholdige drikker.

Frekkesen og undertegnede har dog vaert og badet seg i et stort og offentlig bad, det var veldig fint og ogsaa kulturelt, i og med at det er slikt de forlyster seg med i denne delen av verden. Bassengene var inne og ute, og de var omkranset av volumioese kupler og innefasiliteter. Noen var varme, noen kanonvarme og noen luktet kjemilab. Vi var i de fleste. Ellers har vi vaert paa den mest fancy restauranten i Ungarn (Gunnel) og den minst fancy (Burger King, ketchup not included).

Jeg har shoppet moderat (forbruksroedvin, trepuslespill til ungene og sugekoppknagger til badet). Frekkesen har utvidet sortimentet med vesker og sko. Ingen av oss har skjoent pengeverdien, men en Euro skal visst tilsvare rundt regnet 250 florinter foer dette igjen skal omsettes til NOK. I praksis faar vi det ikke til.

Naa reiser vi snart hjem, og det skal bli fint det ogsaa. Jeg savner halvdelen og ungene og til og med katten. Sengen ogsaa, her sover de paa betong. Hotellet var, bortsett fra betongen, kjempefint. Frekkesen er flink til aa fikse. Frekkesen kunne faktisk har jobbet paa reisebyraa.

Kuvending

Ofte når jeg tar avstand fra noe, ender jeg opp med at jeg må gumle kameler. Siste eksempel på dette er at jeg har begått mosjon og attpåtil blitt svett og anpusten av det. Det var ikke min ide, men som vanlig var jeg lett å lede.

Jeg fant skoene, tightsen og trim-t-skjorten fra 2003 nesten uten å lete, og konstaterte for meg selv at det måtte være et tegn. Trimmen på Håland skule viste seg ikke å være så ille som fryktet. Det var utrolig mange damer der, og de framsto i alle aldre og fasonger. Ingen speil på veggen i gymsalen, ikke noe dill.

Instruktøren var flink, hun har visst til og med vært på frokost-tv (men det var ikke Kari Jæquessen, for denne her var svensk og blond).

"Ni har jag inte sett her før," fastslo hun da Silje og jeg listet oss inn døren. Og så gjorde hun rede for tirsdagens program, som var funk med haugevis av koreografi. Det var ikke akkurat gode nyheter for meg, som har teflonhjerne og generelt trøbbel med instruert koordinasjon.

Jeg rigget meg til langt bak i salen, bak en røsslig rumpe. For hun var nok i like dårlig forfatning som meg, tenkte jeg, og så var hun såpass bred at det lot seg gjøre å gjemme seg bak henne. Det viste seg å være en grov feilvurdering. Damen var sprek som en fole, og hun kunne alle trinnene. Samtidig dekket hun for instruktøren slik at jeg ikke så helt hva som foregikk der framme.

Alt gikk mye bedre etter at jeg senket ambisjonsnivået og konsentrerte meg om å bevege meg i samme retning som hovedfeltet. Og så hoppet og spratt jeg når det passet seg sånn, som regel et par sekunder etter at de andre hadde gjort det. Pulebevegelsene, som visst er et sentralt element i funken, var det verste. Jeg kunne føle knirkingen i bekkenpartiet, og de nærmeste kunne sikkert høre den også.

Treningen pågikk i nesten en time, og jeg følte meg veldig flink etterpå. Halvdelen skrytte uhemmet av meg, og han sa at jeg godt kunne få trene hver tirsdag. Han mener det er lurt at jeg begynner forsiktig sånn at jeg ikke blir lei og slutter etter tre uker (han kjenner meg visst ganske godt etterhvert).

Etterpå fikk jeg forresten rødvin og sørlandschips. Det var det beste med hele kvelden, egentlig.

Det er ikke fyse

Det er ikke lett å være liten mann, iallfall ikke når man er velsignet med to småsøstre. Pingu (alias Vilhellerikke) slår og kaller ham dumming når han klemmer henne, og Vilikke nekter å kommunisere med ham.

"Eg snakke bare me di så har fått sprøyta," kunngjorde hun under frokosten i dag."

Hun og Vilhellerikke ble svinestukket i går, og hun passer på å minne Kostas på akkurat det så ofte som hun kan.

"Men eg har iallfall fått fleire sprøyter enn deg," argumenterte Kostas, som helst vil være først og best og mest og alt det der.

Vilikke svarte ikke på det, som sagt forholder hun seg bare til de som er på hennes nivå hva vaksiner angår.

"Nei Kostas, det har du ikke," sa jeg, for å fendre av en mulig og sannsynlig konflikt. (Av erfaring vet jeg at det kan oppstå konflikter også i situasjoner der den ene parten forholder seg taus).

"Jo men eg e jo eldst!" sa Kostas indignert.

"Ja, men dere har fått like mange sprøyter, understreket jeg, og valgte å fortie det faktum at jentene nå faktisk akkurat nå ligger foran ham hva antall vaksiner angår.

Vilikke smilte taust, men triumferende. Kostas snurpet sammen munnen og rynket brynene.

Og jeg gleder meg til mandag, for da skal også storebror stikkes - balansen vil bli gjenopprettet, og de må finne noe annet å konkurrere om. Det stoler jeg på at de klarer helt fint.

Arr

Her om dagen da jeg utførte ett av mine vanlige ritualer ved speilet under aftenstellet (jeg husker ikke om jeg tynte imaginære kviser eller nappet hår som kanskje var grå), gjenoppdaget jeg et av mine eldste arr. Det er et vertikalt og et par centimeter langt og lokalisert på høyre side av pannen. Jeg fikk det da jeg trynte ut av den høye babystolen da jeg var bitteliten (de passet visst ikke særlig godt på meg).

Dette nostalgiske øyeblikket, altså gjensynet med arret, fikk meg til å filosofoere over alle disse historiene som faktisk sitter i arrene man påføres sånn rundt omkring på kroppen i årenes løp. Jeg har ett over høyre øye, det fikk jeg da jeg smelte bildøra i trynet på meg selv. Det passet dårlig siden jeg var på vei til konsert med Jokke og valentinerne (Volda, sommeren 2004).

Litt lenger ned på tempelet har vi et arr fra samme periode, det er langt og skråstilt og plassert på skrå over mitt venstre kragebein. Jeg kan overhodet ikke huske om jeg har omtalt denne hendelsen tidligere i denne bloggen, men altså skadet jeg meg da jeg rappellerte ut vinduet fra vorspiel i andre etasje på studentheimen. Hamptau (branntau), lite tilkneppet topp og alkohol viste seg å være en dårlig kombinasjon.

På min høyre hånd har jeg en skade etter at jeg skilte Tabasco og en annen katt på slutten av 90-tallet. Det var Tabasco som klorte, og jeg måtte til legevakten for å prepping og sprøyte midt på natten. Dette VET jeg at jeg har skrevet om før. Samme katt har påført meg et langt og stygt arr på den høyre underarmen.

Jeg har et passe teit arr på kneet også. Det stammer fra midten av 80-tallet. Jeg var utvekslingsstudent i USA, og der debuterte jeg på vannski. Dette gikk for det meste over all forventning, bortsett fra den gangen jeg fikk den glupe ideen at jeg kunne komme meg tørrskodd i land, på brygga, med skiene på.

Da speedbåten tok en bue ved kaien, slapp jeg derfor tauen - og peilte meg inn med stø kurs. Dessverre hadde jeg ikke tatt, øh, neddriften med i beregningen. Da farten avtok, sank jeg gradvis - og møtte kaien med kneet først. Det var både vondt og flaut, så vidt jeg erindrer.

Jeg har resultatet av en intelligent handling i høyre tinning også. Dette er fra barneskolen, jeg var vel sånn cirka elleve. To flyttbare basketballstativ sto to-tre meter fra hverandre i skolegården, og mellom dem var det knyttet et tau. Jeg trødde på tauet (med viten og vilje, ja) og det ene basketballstativet, utført i jern, veltet rett i hodet på meg. Huff. Det ble babubabu midt i skoletiden med lege og greier.

Det der var en oversikt over de gjeveste arrene mine, og nå kjenner jeg at jeg får lyst til å oute noen av mine nærmeste også. Min bedre halvdel, selveste vaniljedeigen, har for eksempel et markant arr på den ene skinken. Det fikk han da han hoppet over en hekk for å imponere en dame (ikke meg). Det viste seg dessverre for vaniljedeigen at det var en piggtråd bak hekken, og den fikk han, ja altså, i hekken.

Paaskeharen har et langt og stygt ett bak den ene leggen, det påførte han seg selv med ljå en gang i ungdommen da han var ute og slo tistler på farsgarden. Ganske barskt egentlig, for en svart rocker. Han har bokstavelig talt vært utsatt for mannen med ljåen. Frekkesen har et hull i kinnet etter at vår felles mor kløp i noe hun mente var en kvise, men som viste seg å ikke være en kvise likevel, og Lillebror (han med traileren, ikke han med kajal) har ei eiendommelig storetå som en gang ble kløyvet, med negl og det hele, på fotballtrening.

Mange arr har artige historier bak seg, likevel er jeg glad for at det i mitt tilfelle er blitt færre nye av dem etterhvert som jeg er blitt eldre. Det betyr vel at jeg er blitt litt flinkere til å ta vare på meg selv, kanskje?

Tilståelse

Her forleden geberdet jeg meg over homeparties, med særlig vekt på dem som dreier seg om interiør. Jeg hevdet at jeg ikke passet inn i slike settinger, og at jeg ikke liker pynten de selger der.

Nå har jeg etterbestilt pynt, jeg også. Lysestaker, til og med. Og de er så populære at vertinnedamen ikke klarer å skaffe dem før utpå nyåret. Blir jeg mer A4 nå så dauer jeg.

...og alle var samde om at det hadde vore ein fin tur

Min vanligvis bedre halvdel og jeg praktiserte alenetid i helgen. Ungene ble fraktet i ett kolli til mormor og morfar, og vi fraktet oss videre til Haugesund og SAS-hotellet der. Vi hadde en bøtte rødvin i kofferten og billetter til konsert neste dag.

I grunnen var det fint å være sammen uten arvinger. Uvant, men fint. Vi gjorde ting vi aldri ellers gjør, som å sove lenge, ta badstu, sove middag, teste svømmebassenget og dille gatelangs. Vaniljedeigen (som for anledningen hadde tatt av seg den avbildede luen) fikk utført sitt eneste ærend (som var å kjøpe sånne dingser til å sette grytene på på bordet) og noen spontane innkjøp også. Jeg holdt meg til blonder og strømper.

Konsert på Høvleriet var bra, men pikegjengen som var ute og feiret Elses fødselsdag skvaldret såpass høylytt at arrangementet minnet om en grendahusfest. Else og pludregjengen sto rett foran scene, og det var det flere enn Minor Majority og undertegnede som ergret seg over. Grrrr.

Halvdelen og jeg var enige om at vi ikke skulle på natteklubb, i stedet ble det bar på Hotel Maritim. Høydepunktet derfra var at han til de grader ble forsøkt oppsjekket, rett foran øynene på meg. Han ble euforisk, jeg ble overrasket. Jeg ser nå at jeg nok må ta litt bedre var på ham, da markedsverdien later til å være høyere enn jeg har vært klar over.

Det ble sen frokost på søndag, og tur langs Karmsundet for å riste av oss etterdønningene av promillen. Så bar det av gårde for å reunifisere oss med våre tre små. De ble ganske glade for å se oss, selv om de egentlig ikke hadde lyst til å være med oss hjem. Jeg var veldig glad for å se dem.

Det er i grunnen bra at man kan ta seg en tur ut av buret av og til, for å kjenne på at det er greit å krabbe inn igjen. Vi må bare sørge for at det ikke går toogethalvt år til neste gang.

Trusseløs på tv

Marianne Aulie har vært på tv i rød, kort silkekjole - uten trusser under, skriver VG. Og nå er hun krenket over TV2s inkompetente kamerafolk som filmet henne fra en vinkel der det syntes (for hun måtte sitte med bena over hverandre for å dekke seg til nedentil).

Hallo! Når man ifører seg kort kjole når man vet at man skal sitte i en stol på tv - og samtidig velger å droppe sloggien - er man vel ikke direkte i en posisjon der man kan klandre andre for at musen kryper fram - og at den blir klippet?

Det blir for dumt. Like dumt som at VG gidder å skrive om episoden. Men det er visst ingen grenser for hvor mye omtale Aulies stump (og nå også tilhørende herligheter) skal få i rikspressen.

Husets herre...

...er invitert til julebord hos vår bankforbindelse. Han kan få lutefisk i deres trivelige lokaler på Forus. Jeg er ikke invitert, enda jeg borger for halve gjelda, og den er ikke ubetydelig. Selv om jeg ikke har spesielt lyst til å gå, merker jeg at Sandnes Sparebanks stunt overfor elitedivisjonen av gjeldsslaver irriterer meg.

Posten foretrekker visst også å forholde seg til husenes herrer. Hos oss var det jeg som meldte flytting (og det var pigede ikke enkelt, iallfall ikke via nettet) og signerte på adresseendringen - likevel kom bekreftelsen på at alt er i orden til Mr Vaniljedeig. Hvorfor, hvorfor???

Mannen synes jeg er pirkete og paranoid som henger meg opp i slike filleting. Det sier vel egentlig sitt. Skulle jeg tro.

Kostas og klistremerkene

Kostas går i SFO, og det synes han er gode greier. I SFO synes de stort sett også det er greit å ha ham der, bortsett fra når Kostas skal spise. For han griner når han må spise grønnsaker og somler med måltidet.

Jeg føler meg jo selvsagt som en mindre vellykket mor når jeg blir informert om dette. Det er ikke noe stas å få rede på at ens eldstefødte (og kompisen Vetle) blir lagt merke til i negativ forstand.

Heldigvis vet SFO-sjef Turid råd, hun innfører et eget klistremerkeregime for Kostas og Vetle; de får ett merke hver når de spiser opp maten sin. For hvert femte klistremerke får de premie. Dette ser ut til å fungere aldeles strålende.

Men vi er visst ikke i mål på atferdsfronten, selv om han nå spiser som de andre. For nå vil SFO-Turid ta fatt i bordskikken hans, for der er det visst også utfordringer. Kostas er en liten bølle ved bordet.

Hva blir det neste? Og når kommer barnevernet til Luftslottet? Frekkesen, hvor er du?

Så var det visst snart jul igjen

Hadde jeg nå vært i nær slekt med min mor, og ikke minst min mormor, hadde jeg vært i full gang med juleforberedelsene nå. Jeg hadde laget lange og innfløkte lister over alt jeg måtte gjøre de neste ukene, og jeg hadde kjent desperasjonen skylle over meg.

Jeg hadde planlagt gavekjøp, vaskeframdrift, og kakebakst i detalj. Dessuten hadde jeg satt av dato for produksjon av heimbryggaøl, sursild, julebrød, kjøttrull, tomatsild, eggesalat og julekjøttkaker. Jeg hadde vært litt låk i humøret grunnet manglende innlevelse og deltakelse fra den til tider bedre halvdelen. Julekortene ville jeg hatt kontroll på, og jeg ville ha akseptert at det var jeg som måtte skrive samtlige av dem.

Pynten ville jeg ha visst hvor befant seg, ikke minst den hjemmebroderte kalenderen og adventsstjerna. Jeg ville hatt klart for meg hvor mange vi blir til jul, og hvor lenge vi kan regne med å ha besøk. Dessuten hadde jeg planlagt familiebesøkene i detalj.

Jeg ser nå at jeg har rimelig god oversikt over alt jeg kunne (les: burde) ha gjort, likevel er jeg sikker på at ting vil seg annerledes. Det blir som vanlig et hekkan å få julekort i hus, og som vanlig blir det ikke bakt noe før en gang etter Lucia-festivitasen. Julekjøttmaten delegerer jeg til vaniljedeigen, men pyntinga tar jeg selv (det er fort gjort siden ieg ikke vet hvor stæsjet er). Vaskingen blir nok noe overfladisk, og gavene blir kjøpt inn i siste liten.

Imidlertid kommer jeg til å drikke mye juleøl i tiden framover, merker jeg. I går testet jeg Hansas julebrygg, og det var ikke dumt i det heletatt.

Kjærestetid

Til helgen skal vaniljedeigen og jeg ut på tur, helt uten unger. Det tror jeg blir både fint og rart, siden det er toogethalvt år siden sist. Vi skal på hotell i Haugesund, og så skal vi på konsert med Minor Majority. Ellers har vi ikke planlagt noe som helst.

Hva gjør man når man skal slå ihjel 48 timer uten å måtte utøve tilsyn og omsorg for en gjeng småunger? Jeg er sikker på at man ikke står opp veldig tidlig, og at man får mye stillhet. Og mye tid, kanskje? Til vanlig går jo dialogen mye om daglige sysler og barn. Blir det sånn når barna ikke er der også? Håper det ikke blir mange pinlige pauser.

Jeg gleder meg, og tror det blir bra. Selv om jeg ikke har noe å ha på meg (ikke i den esken jeg bruker til hverdags, iallfall, mulig jeg må åpne den som står under for å se om det finnes noen skjulte skatter der).

Tror det blir fint å lese avis på kafe. Og dilte rundt i butikker i Haraldsgata. Kanskje kjøpe litt julegaver. Teste bassenget på hotellet. Og så er jeg sikker på at det blir fint å komme hjem til ungene igjen. Heldigvis.

Kyrkjelyd

Frekkesen har blogget om gårsdagens store event - barnegudstjenesten i Ræge kyrkje. Jeg synes jeg må komme med min versjon, som motvekt til hennes. Jeg er ikke sikker på om de blir så avvikende.

Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.

Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.

Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.

Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.

Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.

Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.

"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.

Bli kjent-dag

Sånn. Nå tipper jeg de fleste i Sola Syd har observert Bergljot m/arvinger. Vi har stått på for Laos i dag sammen med andre beboere med børn på samme skole som Kostas. Vaniljedeigen er p.t. på gubbetur, så jeg fikk gleden av å tilbringe fire timer alene sammen med mine små i en offentlig sammenheng.

Naturligvis hadde jeg stresset en hel del i forkant, ja til og med grudd meg. For ikke er de særlig lydhøre for instrukser, ikke løper de alltid i samme retning og det hender til og med at de to største slåss. Pingu hyler og legger seg ned når hun ikke får det som hun vil - og så stikker hun av når hun får muligheten til det.

Når jeg nå skal bearbeide dagen, må jeg innrømme at det ikke gikk så verst. Pingu lå på gulvet under Kostas' og klassens Laos-forestilling, men hun skrek ikke (hun sa bare "nei"). Vilikke og Kostas var vel forlikte i aktivitetsløypa, og de sloss bare en gang (det var i kafeen, og da var det en dame som ble så glad for at andres unger også øvde vold mot hverandre). Jeg slapp å bytte bæsjebleie på trangt do, og ingen veltet ut juicen sin på bordet. Eller tisset på seg.

Den eneste ulykken som skjedde var at Vilikke klemte fingeren sin i bildøra, heldigvis ikke så hardt. Det verste med den hendelsen var at vi ikke fikk plasteret til å henge der den inbildte skaden befant seg, et sted mellom to fingre.

I morgen skal vi også vise oss fram, da skal jeg agere enslig mor oppe i kirken her, for Vilikke skal motta barnebibel. Dette har hun sett fram til lenge, så det var ikke snakk om å avlyse seremonien og hente Guds ord på kyrkjekontoret, nei. Her skal vi ha full pakke. Heldigvis rykker Frekkesen ut fra nabobyen i Dalane, hun er jo både bestemt og høgskoleutdannet for å kunne ta seg av unger i alle faser og aldre.

Og utpå dagen kommer vaniljedeigen hjem også, sikkert VELDIG uthvilt. Det er det jeg gleder meg mest til - - -

(Home)partydronning

I går var jeg på homeparty. Jeg var der på dispensasjon, siden det har vist seg at jeg har vanskelig for å la være å kjøpe hele assortementet ved slike anledninger. For eksempel har jeg vært på Mary Kay-party en gang. Det er lenge, lenge siden, rundt 2000, men fortsatt har jeg levninger i skapene på badet etter den utskeielsen der.

Til vaniljedeigen sa jeg den gang at en kubikkmeter med sminke fra Mary Kay var dritbillig. Men han fant jo kvitteringen jeg hadde gjemt under sofaen, og var ikke enig i den vurderingen. (Thank you Paaskeharen, som røpet gjemmestedet mitt).

Erfaringen viser at jeg strever mest med å beherske meg på homeparties der de selger sminke eller barneklær. Tupperwareselskap har jeg aldri vært i (heldigvis), ei heller dildoaftener (dessverre). Ikke har jeg vært i Enjo-party heller, jeg nekter å gå i selskap for å lære meg å vaske (og stæsjet kan jo kjøpes på nettet uansett).

Men nå har jeg vært på Perfect Home-demenstrasjon! Temaet fikk vaniljedeigen til å senke skuldrende og klukke brutalt. "Men Bergljot, der passer jo ikke du inn," sa han overbærende. Litt snurt ble jeg, jeg er tross alt vokst opp i et møblert hjem, men jeg la nå i vei til nabofruen på 28. Bare for å oppdage av min til tider bedre halvdel nok hadde et poeng.

Damene der var hyggelige, og kakene var gode, og tingene var for så vidt dekorative - men jeg hadde jo helt glemt at jeg ikke utstår pynt. Iallfall ikke rustikk pynt. Og jeg ble smertelig klar over at jeg er en avviker på dette området, for de andre oppførte seg som jeg gjorde den gangen på Mary Kay-visningen. De handlet lykter og lysestaker og rammer og fat og vaser og designernisser og alt mulig. "Alt" var enten munnblåst i Kina eller håndlaget i India. Selv kjøpte jeg seks små hjerter til jul til under 200 kroner.

Etter seansen måtte jeg litt slukkøret spørre min mann om han synes det er dumt at jeg er så totalt uinteressert i interiør. "Neida. Men det hadde jo ikke skadet om du hadde vært litt mer opptatt av å gjøre det hjemmekoslig her," sa min elskede.

I går fikk jeg faktisk også tilfeldigvis Tupperware-katalogen i postkassen. Kanskje jeg skal ta et raid i den, med sikte på å gjøre det mer "hjemmekoselig" her?

Trim

Noe av det fine med å jobbe i mitt lille hjørne av Staten, er at jeg kan trene i arbeidstiden - hvis jeg vil. En hel time hver uke.

På en måte vil jeg jo, men til dags dato har jeg aldri gjort det. Sant å si kan jeg ikke huske sist jeg var anpusten, kanskje det var da jeg fikk inkassokravet fra mitt eks-treningssenter Arena for et års tid siden. Fy og fysj, jeg kjenner at det gjør vondt å skrive om dette, men altså:

Det faste trekket til senteret fulgte ikke med da jeg skiftet bank, og siden jeg overhodet aldri var og trente, fulgte ikke jeg med på trekkene heller. Dermed ble det inkassokrav... Som jeg betalte tvert før jeg sporentstreks meldte meg ut. Så gikk det to dager før det kom et krav til. Normalt rettskafne Bergljot fikk panikkangst og fryktet gjeldsfengsel, men det gikk seg på et vis til mellom meg og treningssenteret.

Utrolig nok kom det en lokke-sms fra senteret for et par dager siden - "Meld deg inn nå, og slipp medlemsavgift resten av året". Det opplevdes nesten som sjikane, siden det var en sånn en jeg beit på sist.

Medlemsskapet var jo i prinsippet spinnbillig, sa de. Sponset av min tidligere arbeidsgiver og greier. Men det blir jo dyrt å betale flere hundre kroner i måneden for et tilbud man ikke bruker. Særlig når det toppes med inkassovarsel. For ikke å snakke om alt jeg måtte tåle å høre fra Vaniljedeigen. Han maste og maste om et lignende tilfelle i 2004, da jeg endelig klarte å bryte med SATS etter to års passivt medlemsskap.

Det skal være bra å trene og bli sliten og svett og anpusten og lilla i trynet. Og jeg ser at de som bedriver det jevnlig sikkert blir stramme både her og der. Men jeg er bombesikker på at det har sine fordeler å la være også - for eksempel er jeg ikke i risikosonen for slitasjelidelser og idrettsskader og annen styggedom. Kroppen min er forsiktig brukt og med måte, sånn at alle delene vil være nesten som nye til jeg blir staurgammel.

(Men jeg skulle gjerne hatt sprettrumpe, jeg innrømmer det).

Dumming mamma

"Nei. NEI!!!!" Pingu har for tiden et standardsvar på de fleste henvendelser. Hun har også innført standardisert tiltale på foreldre og søsken - vi er alle "dumming".

Hva skjedde med den enkle, lille babyen min? Hun er blitt en liten furie som ikke går av veien for å klabbe til meg om hun føler for det. Biter gjør hun også, og ikke bare når jeg sjekker status på fremveksten av hjørnetenner.

Er det tannkløe som gjør henne så irritabel (hun mangler fortsatt åtte melketenner, så det kan jo kanskje være ganske plagsomt hvis alle kommer opp samtidig)? Eller er det bare toårstrassen? Ikke vet jeg.

Jesper, Jesper - hvor er du når jeg trenger deg.

Barnevakt søkes

Kjære pårørende (jeg går ut fra a dere vet hvem dere er, i og med at dere utgjør stammen i leserskaren min).

Vaniljedeigen og jeg er til vår forbauselse funnet egnede til å være faddere for et lite pikebarn på Østlandet. I den anledning synes vi det kunne passe å reise over Langfjellene for å være til stede. Vi er begge beveget over å ha litt utnevnt, for barnets foreldre har understreket at dette ikke er noe de tar lett på. Blant annet forplikter vaniljedeigen seg til å lære prinsessen å padle i kano (om noen år, bil jeg tro) - og vi må begge love å komme på besøk og se til henne.

Problemet er at vår private portefølje trenger tilsyn/kennel hvis vi skal bort en helg, og det er jammen ikke enkelt midt i julebordsesongen. Er det noen som kan tenke seg å gjete ett til tre barn i en dag eller to sånn cirka rundt Lucia-festivitasen? Betingelsene blir trolig dårlige i og med at foreldrene p.t. er vanskeligstilte, men vi stiller Luftslottet og alle dets herligheter til disposisjon. Og vi kan også by på chips og brus.

Skulle dette friste, er det fint om dere tar kontakt med undertegnede snarest.

Mvh Bergljot

P.s. At vaniljedeigen og jeg får dette ærefulle oppdraget, tror jeg ikke har noe å gjøre med at prinsessen er nummer fem i rekka der i huset og at de mest skikkede fadderne er brukt opp.

Stakkars meg

Noe av det som er litt vemodig med å bli eldre, er den sviktende toleransen for mye av det som er godt her i livet. Sjokoladen legger seg lettere på svangene, og man kan ikke lenger rangle til mye over midnatt uten at det får konsekvenser for derpådagen.

Ikke tåler kroppen jubelhopp eller kamasutrasgreier heller (for det holdt jeg jo mye på med før). Jeg synes det tristeste er at jeg har fått så dårlig toleranse for rødvin. Før tålte jeg alt, og var frisk som en lerke på morgenen. Nå risikerer jeg å bli sengeliggende med nausea bare jeg tenker på rø....

Det er så urettferdig.