Ikke til noen toppjobb akkurat - men i går fikk jeg altså telefon fra en homepartyselgerske som hadde registrert min uvanlig (kanskje hun ikke akkurat sa det sånn) tillitsvekkende framtoning på onsdagens seanse. Derfor vil hun spandere kaffe på meg, og så håper hun nok sikkert på å få meg inn i pusherstallen sin.
(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)
Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)
Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.
Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?
Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.
Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.
Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.
Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.
Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.
fredag 19. oktober 2012
torsdag 18. oktober 2012
Mye skrekkelig elendighet i vente
Jeg hadde mareritt i natt. Jeg drømte at jeg skulle løpe halvmaraton. Og så kom jeg på at det ikke var et mareritt, men at jeg i et euforisk og forrvirret øyeblikk i går kveld, mens jeg var på homeparty, sa ja til å være med.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
tirsdag 16. oktober 2012
Bergljot og den flyvende trampolinen
Åhåhå, jeg har akkurat fått epost fra ett av våre forsikringsselskaper. Og jeg kan meddele at det er en glædens dag, for de vil dekke en skade jeg sannelig ikke var sikker på at de ville ta på seg ansvaret for. Så tvilende har jeg vært, at jeg ikke har fortalt om den flyvende trampoline nesten til noen.
Trampoline må man jo ha når man bor i byggefelt og har plen, og ingen har hatt en så stor trampoline som oss. Det skyldes til dels at Gemalen liker store ting - og litt at denne kolossen var den eneste de hadde igjen på Europris da vi skulle ha oss en sånn en.
Trampolinen har stått trygt fortøyd i flere sesonger nå, for alle vet jo at trampis med en diameter på 4,2 meter er en dårlig kombinasjon med vindforholdene i Hålandsmarken. En dag i slutten av august bestemte Gemalen seg for å slå plenen. Han løsnet trampolinen, flyttet den litt - og utsatte hele prosjektet (say no more).
Dagen etter forløsningen dro han på tur, og natta etter dagen etter forløsningen lå jeg og hørte på vindkastene som røsket i residensen. Tirsdag morgen opprant, jeg klarerte avkom, sekker, nister, frokost meg selv (iført kjole for anledningen, jeg skulle jo på ONS) - og ti minutter før planlagt avgang kom jeg i skade for å se ut vinduet.
Der var det noe muffens, det så jeg straks. Trampolinen var ikke å se, og med hjertet i halsen kikket jeg ut et annet vindu. Og gjett hva, der sto den. Helt på høykant, i klem melleom leieboerens bil og Gemalens staselige skiftermur. Den sto der og svaiet i vinden, bare noen centimetre fra veien.
Jeg bykset ut, mannlaus som jeg var - fortsatt iført en nett, liten kjole - for å se på omfanget av elendigheten. Omfanget var ikke bra, for å si det sånn, det var bulker både her og der på bilen. Muren var sprukket.
Når nøden er størst, er heldigvis hjelpen ofte nærmest. Det kom en snill mann forbi, og han viste seg å ha evne og vilje til å være med og demontere trampolinen. Det verste var gjort på et kvarter, da var den plukket fra hverandre og fjernet. Bergljot var våt, ungene seint ute til skole og barnehage - og Gemalen fortsatt fraværende (men fortsatt gift, utrolig nok).
Til alt overmål viser det seg at enda en bil må ha blitt skadet under demonteringen, den må ha blitt truffet av ei stålstang eller noe. Ikke vet jeg - jeg konstaterer bare at at stor trampoline kan gjøre mye skade. Og et tips til andre lykkelige trampolineeiere: Husk å tjor faenskapen. For høyt flyr de, og sure blir vi.
Det hele er litt kjekkere nå som vi vet at vi får skaden dekket på en av de tre innboforsikringene våre (ikke spør...). Iallfall det som skjedde med den første bilen, om det ordner seg med den den andre, vil vise seg.
Og en ting til, jeg skal aldri, aldri mer ha en trampoline på min/vår eiendom.
Trampoline må man jo ha når man bor i byggefelt og har plen, og ingen har hatt en så stor trampoline som oss. Det skyldes til dels at Gemalen liker store ting - og litt at denne kolossen var den eneste de hadde igjen på Europris da vi skulle ha oss en sånn en.
Trampolinen har stått trygt fortøyd i flere sesonger nå, for alle vet jo at trampis med en diameter på 4,2 meter er en dårlig kombinasjon med vindforholdene i Hålandsmarken. En dag i slutten av august bestemte Gemalen seg for å slå plenen. Han løsnet trampolinen, flyttet den litt - og utsatte hele prosjektet (say no more).
Dagen etter forløsningen dro han på tur, og natta etter dagen etter forløsningen lå jeg og hørte på vindkastene som røsket i residensen. Tirsdag morgen opprant, jeg klarerte avkom, sekker, nister, frokost meg selv (iført kjole for anledningen, jeg skulle jo på ONS) - og ti minutter før planlagt avgang kom jeg i skade for å se ut vinduet.
Der var det noe muffens, det så jeg straks. Trampolinen var ikke å se, og med hjertet i halsen kikket jeg ut et annet vindu. Og gjett hva, der sto den. Helt på høykant, i klem melleom leieboerens bil og Gemalens staselige skiftermur. Den sto der og svaiet i vinden, bare noen centimetre fra veien.
Jeg bykset ut, mannlaus som jeg var - fortsatt iført en nett, liten kjole - for å se på omfanget av elendigheten. Omfanget var ikke bra, for å si det sånn, det var bulker både her og der på bilen. Muren var sprukket.
Når nøden er størst, er heldigvis hjelpen ofte nærmest. Det kom en snill mann forbi, og han viste seg å ha evne og vilje til å være med og demontere trampolinen. Det verste var gjort på et kvarter, da var den plukket fra hverandre og fjernet. Bergljot var våt, ungene seint ute til skole og barnehage - og Gemalen fortsatt fraværende (men fortsatt gift, utrolig nok).
Til alt overmål viser det seg at enda en bil må ha blitt skadet under demonteringen, den må ha blitt truffet av ei stålstang eller noe. Ikke vet jeg - jeg konstaterer bare at at stor trampoline kan gjøre mye skade. Og et tips til andre lykkelige trampolineeiere: Husk å tjor faenskapen. For høyt flyr de, og sure blir vi.
Det hele er litt kjekkere nå som vi vet at vi får skaden dekket på en av de tre innboforsikringene våre (ikke spør...). Iallfall det som skjedde med den første bilen, om det ordner seg med den den andre, vil vise seg.
Og en ting til, jeg skal aldri, aldri mer ha en trampoline på min/vår eiendom.
fredag 12. oktober 2012
Bergljot blogger (babler) om bil
...og det skjer ikke ofte, så det er bare å sette seg godt til rette. Jeg tror sannelig ikke at jeg har delt mine tanker rundt bilhold siden et av mine barn tagget våre Renault Espace med en stein (!) for et par-tre år siden. De staselige bordene er der fortsatt, for bilen var alt da såpass gammel at det neppe ville lønne seg med fix.
Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.
Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.
Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.
Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.
Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.
Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.
Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.
Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.
Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.
Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?
Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.
Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.
Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.
Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.
Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.
Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.
Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.
Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.
Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.
Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.
Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.
Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.
Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?
Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.
Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.
Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.
torsdag 11. oktober 2012
Prinsessen på (stj)erten
Jeg skjønner nå hvordan hun må ha hatt det, hun stakkars prinsessen som kom i skade for å bli lurt til å ligge i seng med ei ert mellom to av madrassene. Det er nemlig ikke så greit å være sart og tander og bli utsatt for ytre trykk. Eller friksjon, for den del.Selv er jeg nærmest invalidisert av salsår etter en noe intensiv spinningtime. Og jeg angrer sårt (bokstavelig talt) på at jeg i et forfengelig øyeblikk valgte meg en sykkelshorts med bare bittelitt polstring. Den var mest flatterende, rett og slett.
(Damerumper flest er ikke skapt for å sitte og gnure på sykkelseter i timevis. Det er nå min mening.)
Gemalen mener stjerten kan reddes med talkum, men hvem svarte har vel sånt nå for tiden? Det var noe mormor hadde på badet på 70-tallet. Tror Natusan har noe lignende, men det får være grenser for å gå i barndommen. Mulig jeg blir nødt til å ty til sinksalve. Eller kanskje prinsesseplaster.
Det ryktes at karene som sykler Trondheim-Oslo har spenol i sekken, og at de splasjer denne nedi fronten på shortsen når bjellene og tilhørende herligheter blir for ømme. Jeg føler ikke at jeg er der riktig ennå, selv om jeg skal til Oslo på søndag. Hvis rumpa holder.
(Den fantastiske illustrasjonen er laget av Siri Haugan, og den kan du kjøpe på www.epla.no.)
tirsdag 9. oktober 2012
Og så litt om Jesus
Det er litt vanskelig å lage en naturlig og elegant overgang fra forrige bloggpost, altså den med puppene, men det får så være. Nå skal det handle om Jesus. Eller rettere sagt, mitt yngste barns fascinasjon for denne. Min datter har nemlig begynt i kor på bedehuset, og hun elsker det!
30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!
Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.
Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:
"Du bor i kirken!" konstaterte hun.
"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"
(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)
Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:
"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"
"Jo, det stemmer det".
"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."
"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"
"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."
"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"
"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."
Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."
Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.
Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.
30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!
Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.
Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:
"Du bor i kirken!" konstaterte hun.
"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"
(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)
Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:
"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"
"Jo, det stemmer det".
"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."
"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"
"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."
"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"
"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."
Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."
Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.
Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.
mandag 8. oktober 2012
Puppekrise
(Noe av) det fine med å jogge, er at forbrenningen går opp og, guess what, kroppen begynner å ete av sitt eget spekk. Noe av det dumme med å jogge, er at kroppen tar for seg over det hele. Svangene blir mindre, magen blir litt mindre - og de stakkars puppene forsvinner helt. Riktig sørgelig, er det.
Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.
En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.
Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?
Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?
Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?
Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.
En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.
Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?
Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?
Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?
Abonner på:
Innlegg (Atom)