Omgangen over?

Jeg er grusomt god til å spå. Omgangssyken var ikke død før helgen, den bare hvilte seg og samlet krefter til neste angrep. Vilikke og jeg ble begge hardt rammet natt til lørdag - kanskje særlig Vilikke, som fikk grufset til både seg selv og sengen sin. Jeg har heldigvis litt bedre kontroll.

Halvdelen er enten treig i reaksjonen, eller han har bedre immunforsvar enn oss andre. Iallfall har han styrt unna til nå. Min private teori er at viruset egentlig er en barnesykdom og at det følgelig konsentrerer seg om barn, unge og yngre voksne. Litt som svineinfluensaen; den tar ikke de gamle fordi de allerede har hatt asiasyken, spanskesyken, hongkongsyken og eller lignende.

Sånn må det være, tror jeg.

Rage against the symaskin

Her om dagen tok jeg affære i forhold til en av mine dårlige samvittigheter. Jeg kvittet meg med symaskinen. Det føles både godt og riktig.

Symaskinen var en feilinvestering. Det var dumt å anskaffe den, og det var dumt å ikke kvitte seg med den for lenge siden. Jeg kunne ikke sy på slike maskiner da jeg kjøpte den, og jeg kan det ikke nå heller. Jeg kan ikke en gang tre i tråden uten instruksjonshefte. Jeg har ved et par anledninger klart å tre tråd, men aldri uten å banne eller grine.

Jeg kjøpte maskinen sånn cirka tre timer etter at det ble klart at jeg skulle stifte felles bo med Mannen (=sinnssyk i gjerningsøyeblikket). Jeg hadde jo aldri holdt meg med langsiktig mann før, så jeg inbildte meg feilaktig at alle damer som bor med menn må ha symaskin. For man må jo sy gardiner, må vite.

Jeg sydde faktisk to gardinlignende ting som ble montert på rommet til bonusbarnet. Hun var sju og ganske ukritisk på den tiden, så hun kommenterte aldri at "gardinene" ikke var like lange, eller at det hang tråder ut av sidene på dem. Ikke merket hun at snurpebådet var litt tilfeldig plassert heller, eller at "gardinene" var for smale til å dekke vinduet. Hun sa iallfall aldri noe.

Nå har jeg donert symaskinen til bonusbarnet. Jeg krever bare en motytelse - at hun lover å fjerne den fra huset mitt og at jeg slipper å se den igjen. Så får det heller våge seg at hun låner den bort til mor si dann og vann. Romslig skal man være.

Status fra lasarettet

Kanskje er det han norovirus som er innom her, kanskje ikke. Uansett ser det ut til at han i ferd med å trekke seg tilbake - iallfall midlertidig. Kostas er fortsatt gråblek og lett febrilsk, men han har ikke gault på noen elg siden seint i går kveld. Vilhellerikke har holdt tett siden i morges, og har vel stort sett samme allmenntilstand som broren.

Men så er det jo det med smittefaren, da. Vi vet jo ikke om han norovirus bare hviler seg før han slår til på ny og skubber oss andre overende. Det skulle jammen ikke forundre meg om det i så fall skjer til helga. Sånt skjer jo alltid i helga. Akkurat som all oppkasting alltid skjer i min seng maks ett døgn etter sengetøyskifte.

Dette har vært en lang dag for meg og vaskemaskinen. Og det blir enda en slik en siden barnehage og skole truer med utvisning dersom ungene ikke holder seg hjemme i 48 timer etter siste kastoppkule.

Jeg velger nu å være proaktiv i forhold til viruset vårt. Jeg forebygger med kaffe, sjokoladeis OG rødvin - parolen er at "med godt skal ondt fordrives. Og blir jeg kvalm, er det iallfall ingen som kan påstå helt sikkert at det skyldes rødvinen.

Dette blir bra.

Oppkast

Så kom omgangssyken også til Bergljot-heimen. Den kom som en tyv om natten, i store deler av Bergljots seng. Så nå vasker vi på overmadrasser og puter og dyner og sengetøy. Kostas, som er den omgangssyke i denne omgang, er avspylt og parkert i sin egen seng med bøtte. Stakkars lille gutten min.

Den Onde Mor kjenner ruelsen velte innover seg. For var jeg ikke litt lite forståelsesfull da han klaget over magesmerter i ettermiddag? Og var jeg ikke litt pushy da jeg prøvde å få ham med på barneidretten ("kom igjen, er du frisk nok til å se på Disney Channel, er du frisk nok til å være med").

Jeg påla ham visst å spise litt mer enn han hadde tenkt, også. Det angrer jeg sannelig nå, etter at det havnet i senga mi, som akkurat hadde fått seg nytt sengetøy. Jeg håper det var gjort med dette, og at den stakkars gutten min slipper å kaste opp mer. I morgen skal jeg være snill mamma. Jeg lover.

Tillegg:
Det var visst ikke over med dette, nei. Nå kaster Vilhellerikke også opp. Vaskemaskinen går og går og går her. Hurra for den.

Kjøkkenprat, uke 4

Utdrag 1:
(Familien sitter samlet ved spisebordet, i bakgrunnen ruller skiflyverne i Oberstdorf over tv-skjermen.)
Vilikke: Mamma, jeg hadde aldri våget å hoppe utfor en sånn bakke, hadde dù?
Bergljot: Nei, aldri i verden.
Vilikke: (Tenker seg om) Iallfall ikke uten staver!

Utdrag 2:
(Lørdag ved frokostbordet. God stemning.)
Kostas: Mamma, har du en løs tann?
Bergljot: Nei det håper jeg inderlig ikke, for voksne får ikke nye tenner, vet du.
Kostas: Men mamma, har du fått sekstiårsjekslene?
Bergljot:.....!

Utdrag 3:
(Ungene maler og perler, mor lager middag og foreleser i genetikk.)
Bergljot:...for selv om dere ikke er så like på hverandre, har dere alle arvet ting fra både pappa og meg...
Vilikke: (Sånn passe interessert.) Så vi ligner på dere, alle sammen?
Bergljot: Ja, men på hver deres måte. Kostas ligner kanskje mest på morfar og meg, mens du er veldig lik pappa og bestefar.
Vilikke: (Opprørt.)Nei!!! Jeg ligner ikke på dem. De er jo skalla!

Kjedelig har vi det iallfall ikke.

Pupper

Dette er ikke et forsøk på å skrive et innlegg med søkemotoroptimalisert tittel, men ei uhyrleg soge frå røynda.

Her om dagen arvet jeg en bysteholder av typen dyttoppdetduharogskyvdetfram av bonusbarnet. Den var blitt aldeles for liten for 18-åringen. Grusomt, grusomt, grusomt. Det skulle vært forbudt ved lov at småripsen ble storrips før storripsen var klar for å... avripse. Eller hva man nå skal kalle det.

Men det var en positiv opplevelse knyttet til dette også. Jeg arvet bysteholderen fordi den var for STOR for moren hennes (altså vår ekskone). Ha ha ha.

Avfallshåndtering

Alt var kanskje ikke bedre før - men en del ting var iallfall mer lettvindt. Søppelavhending, for eksempel. Alt man ikke trengte, kunne kastes, og alt man kastet gikk i den samme søpla. Den generelle terskelen for å i det heletatt kaste var kanskje høyere før i tiden, men det er ikke poenget her.

Nå for tiden er det stadig mindre som kan kjøres rett i søpla (=restavfall, fritt oversatt), vi skiller og sorterer og definerer og fortolker. Er chipsposer plast eller rest? Er man et miljøsvin om man ikke gidder å brekke papiromslaget fra plasten på bremykteska? Skal alle tekstiler i tekstilsøpla, eller bare dem man tror noen kanskje vil ha på seg? Hva med juletreet, er det organisk nok til å gå i bioavfallet, eller skal det i resten? Hva med de gamle svømmeføttene, er det plast eller rest? Hvor nøye skal primbegeret vaskes før det går i plastavfallet?

Jeg ser for meg at det står en gjeng med alver, eller kanskje gnomer, og omsorterer søpla etter at den er sanket inn. For jeg er temmelig sikker på at det ikke bare er jeg som noen ganger gambler kildesorteringen.

Før gikk alt i den samme dunken. Og sånn kunne de jo gjøre det, siden de ikke holdt på å drukne i sin egen dritt. Ikke hadde de klimakrise heller, vintrene var stabilt kalde og somrene passe varme. Og de kjente på gikta om det ble lavtrykk eller om det skulle bli storm.

De som var så heldige at de bodde på landet, hadde også en annen søppelhåndteringsmetode som kunne anvendes til store ting eller til søppel det ikke var plass til i dunken. De brant bål. Jeg husker at aviser, plast og esker og forskjellig ble fyrt opp på beitet utenfor soveromsvinduet mitt. Aske og svart røyk la seg som et teppe over farmen. Var det vanskelig å få fyr på skiten, var det bare å øse på med noe tennvæske eller bensin. Dette var før brannvesenet var oppfunnet, følgelig var fyringen verken ulovlig eller brannfarlig.

Generasjonen før der igjen brukte enda mer spektakulærer metoder. De sverget til nedgraving. Det som ble gravd ned i jorda, ble usynlig. Og det man ikke så, fantes ikke lenger. Sånn må de ha tenkt, tenker jeg. De kunne jo sikkert ikke vite at sardinbokser, antikke vaskemaskiner, melkeflasker og annet skrammel ikke er mat for meitemark og basiller.

Jeg er imot nedgraving, men oppbrenning kunne ha løst noen av mine problemer. For eksempel har jeg flere bruttotonn med pappesker etter flyttingen. Sånt kan man levere på avfallsstasjonen - eller man kan knø det inn i garasjen, slik vi gjør. Er vi heldige, oppløser pappen seg av seg selv, og da får vi kanskje plass til bilen, også. Det hadde vært så fint. Vi klarer å få dytte unna noe papp, litt etter litt, sammen med papiravfallet. Men hvis vi bare skal basere oss kun på dette, vil ikke garasjen være tom før i 2014 eller deromkring.

Den som hadde hatt en container. Jeg ønsker meg en sånn en til bursdagen min. Og jeg går for eie, ikke leie.