torsdag 16. februar 2017

Forvaltning av unger som ikke kan passe på ting

Ett av mine barn, hvis navn ei nevnes av personvernhensyn, har det med å miste ting. Vedkommende mister det meste som mistes kan - som klær (særlig jakker), gymtøy og nøkler, i tillegg har h*n for vane å hensette sykkelen sin på steder man ikke intuitivt kommer på å lete.

Denne håttlause atferden gjør meg sprø. Det er jo ikke bare egne ting som forsvinner, vedkommende mister mine saker også.

Det blir fort dyrt for hu mor når avkommet mister tre ytterjakker på fjorten dager. Nesten enda kjipere er det når nøklene blir borte, dog er det en mager trøst at knippet som mangler nå om dagen også inneholder nøkkel til farens residens. Føler det er greit at det ikke bare er jeg som rammes når felles unge er blitt som h*n har blitt.

Jeg stusser også over evne/vilje til å lete etter tapte/gjenglemte ting. Å si at ungen tar lett på det, er ikke å ta i.

Men nå har jeg fått en ide. Kattene mine er chippet sånn at de kommer seg inn gjennom den elektroniske kattedøra. Hva om jeg tar med det aktuelle barnet til veterinæren og chipper det? Nå kan det tenkes at vedkommende er for omfangsrik til å komme seg inn gjennom luka, men det skulle vel være mulig å ha chipleser på terrassedøra også?

Et slikt tiltak redder nok ikke garderoben, men det gjør jo ikke navnemerking heller. Det er ikke sånn at klærne kommer spaserende hjem, selv om de er merket med navn og telefonnummer.

En chip i nakken på ungen kan jo også være gunstig om h*n sliter med å finne seg selv (vanlig i ungdomsårene). Og tenk så lett det blir for meg å følge med på hvor h*n holder seg (unnskyld, Datatilsynet. Det er sikkert ikke lov.)

Nå skal det sies at det jevnt over er lett å finne folk som helst vil ligge i senga og se på iPad-en, men det er en annen diskusjon.

Når jeg tenker meg om, skal h*n ikke bare få chip. Jeg drar til med grønn tatovering i øret, sånn at det er klart for alle at vedkommende er chippet.

Jeg er sannelig ikke dum

4 kommentarer:

Anonym sa...

Mumler om at det finnes kodelåser til ytterdører. Da kan h*n ikke miste nøkkelen i det minste. Glemmer en koden får en bare stå ute til andre finner det for godt å slippe en inn...

Bergljot sa...

Har vurdert det, men enn så lenge får ungen stå ute og vente uten nøkkel. Da lærer vedkommende kanskje på den harde måten? (Neida. H*n søker asyl hos en venn som regel :-) )

Anonym sa...

Eller fingeravtrykkslås!
*drømmer om å flytte fra blokk, så jeg kan montere den låsen jeg vil...*
I mellomtiden bestiller jeg nok en systemnøkkel...

Bergljot sa...

:-)