Her forleden kjøpte jeg mine første to sofapynteputer. Jeg syntes det ble ganske fint oppi sofaen min, og henfalt til tanker om hvorfor jeg aldri har gjort det før. Årsaken er definitivt (Les: DEFININTIVT) ikke at jeg ikke kommer fra et møblert hjem, for det gjør jeg, men heller det at jeg seint utvikla på enkelte områder.
For eksempel var jeg over 30 da jeg lærte meg å lage saus fra bunnen av (jeg behersker fortsatt bare brun og hvit og Toro sine), og jeg har til dags dato aldri tilberedt ei steik. Jeg har heller aldri stekt ribbe, pinnekjøtt, kalkun eller andre mater som må innom ovnen (bortsett fra pizza og sånne lettvintgreier, selvsagt).
Jeg ser jo at det er mye jeg burde/kunne ha kunnet om jeg hadde anstrengt meg litt, tross alt er jeg passert 40 og per definisjon nesten middelaldrende. En årsak til at jeg ikke har stresset det mer, er at halvdelen er flink til sånt. Derfor trenger jeg liksom ikke å kunne lage mat.
Men jeg vet at hvis jeg hadde giddet å lære meg å steke ribbe, for eksempel, så hadde jeg ikke trengt to timers tv-sending hver lille juleaften for å beherske svoren. Hallo - hvor vanskelig kan det være å få den sprø? Og har ikke folk internett, om de lurer?
Og er ribbe egentlig så veldig godt, egentlig, selv om svoren er sprø? Det synes ikke jeg. Men akevitt er bra, så voksen er jeg.
onsdag 23. desember 2009
tirsdag 22. desember 2009
Møkkasnø
Hvis noen har sett en bitteliten rød Peugeot komme seilende over snøfennene mellom Sola og Ullandhaug, er det antakelig meg (NB! illustrasjonsfoto). Jeg kjører ikke fort, neida, for jeg er skrekkslagen over alt dette glatte, og rumpa på bilen slipper veien bare jeg tenker på å svinge eller stoppe. Jeg klamrer meg fast i rattet og har nesa helt borti vinduet, kroppen er spent som en streng. Jeg hater, i leksikalsk forstand.
Halvdelen påstår at Peugeoten har de beste vinterdekkene i husstanden, men det er får jeg meg ikke til å tro, all den tid han faktisk ikke har skiftet dekk på den ennå. Det betyr at jeg enten har noen slappe helårsdekk - eller at jeg faktisk kjører rundt på sommerdekk. Jeg ser ikke forskjell, så samme kan det være.
Det verste med å kjøre pygmebil i snøhelvetet er ikke ikke isen på veiene. Neida, det er sporene og snøen i veibanen. Bilen krenger fra veikant til veikant, og jeg ber til høyere makter om at jeg ikke skal ende i en stolpe og dø nå sånn like før jul (det er kanskje ikke så veldig sannsynlig å dø i 32 kilometer i timen, men man kan jo være uheldig). Jeg har jo ikke kjøpt alle pakkene engang.
Det aller aller versteste med snøogisogsporhelvetet er forresten at det alltid ligger en feit SUV og dytter seg inntil bilrompa sånn for å markere at han er større og sterkere enn meg og at jeg kjører seint. Jeg hater SUV-er, for meg må de bare kjøre forbi, jeg vil bare ikke ha dem på støtfangeren når jeg tror jeg er i ferd med å dø i trafikken.
Og mens jeg nå snakker om alt jeg hater, vil jeg gjerne legge til at jeg er møkka lei av å høre trøndere og østlendinger klage over hvor dårlige vi vestlendinger er til å kjøre på vinterføre. Hvor god kan man egentlig bli, når det er snødekke sånn cirka tre dager per år? Vi får jo normalt ikke øvd oss så veldig. Og jeg synes østlendinger og trøndere er utrolig dårlige til å kjøre når det ikke er is og snø i veien. Det er mesteparten av året de fleste steder.
Halvdelen påstår at Peugeoten har de beste vinterdekkene i husstanden, men det er får jeg meg ikke til å tro, all den tid han faktisk ikke har skiftet dekk på den ennå. Det betyr at jeg enten har noen slappe helårsdekk - eller at jeg faktisk kjører rundt på sommerdekk. Jeg ser ikke forskjell, så samme kan det være.
Det verste med å kjøre pygmebil i snøhelvetet er ikke ikke isen på veiene. Neida, det er sporene og snøen i veibanen. Bilen krenger fra veikant til veikant, og jeg ber til høyere makter om at jeg ikke skal ende i en stolpe og dø nå sånn like før jul (det er kanskje ikke så veldig sannsynlig å dø i 32 kilometer i timen, men man kan jo være uheldig). Jeg har jo ikke kjøpt alle pakkene engang.
Det aller aller versteste med snøogisogsporhelvetet er forresten at det alltid ligger en feit SUV og dytter seg inntil bilrompa sånn for å markere at han er større og sterkere enn meg og at jeg kjører seint. Jeg hater SUV-er, for meg må de bare kjøre forbi, jeg vil bare ikke ha dem på støtfangeren når jeg tror jeg er i ferd med å dø i trafikken.
Og mens jeg nå snakker om alt jeg hater, vil jeg gjerne legge til at jeg er møkka lei av å høre trøndere og østlendinger klage over hvor dårlige vi vestlendinger er til å kjøre på vinterføre. Hvor god kan man egentlig bli, når det er snødekke sånn cirka tre dager per år? Vi får jo normalt ikke øvd oss så veldig. Og jeg synes østlendinger og trøndere er utrolig dårlige til å kjøre når det ikke er is og snø i veien. Det er mesteparten av året de fleste steder.
mandag 14. desember 2009
Tenner
Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet om familiens tenner her inne, jeg har visst aldeles forsømt meg, så her kommer en statusrapport:
Bergljot har hatt siste time hos rotfyllerne i dag, og har en regning på flerfoldige tusen i vesken. Hele familien kunne bodd på hotell i en uke for det jeg har brukt på tannlege denne høsten.
Kostas har vært dypt fortvilet i lenger tid fordi han ikke har mistet en eneste tann ("og ein i klassen har mista åtte!"). Nå ser dette ut til å gå seg til, nå har han plutselig tre løse på en gang.
Vilikke slo seg i munnen i går, og den ene tannen i overmunnen må få fred og ro nå sånn at den ikke detter ut før Kostas sine. Det hadde virkelig vært krise om hun skulle miste en tann før ham.
Pingu Vilhellerikke har snart norgesrekord i ikke å få tenner i det heletatt. Hun fikk sin første tann etter at hun fylte året, og på toårsdagen hadde hun bare 12 av 20 melketenner. Men nå kommer det seg! fire hjørnetenner og en toårsjeksel har brutt gjennom. Kanskje jeg kan slutte med ammingen nå?
Halvdelens tenner er i god form, tror jeg, han har iallfall ikke klaget. Dersom det skulle komme noe nytt derfra, skal jeg meddele det så fort jeg kan.
fredag 11. desember 2009
Trulova
Husker dere Maria møy og hennes trolovede, som ikke fant noe ledig rom i herberget ei jul for ganske lenge siden? Apropos jul og trolovelser; vaniljedeigen fridde til moi julaften for ti år siden. Det blir et slags jubileum i år, vil jeg si. Han gjorde det på ganske offentlig vis, ringene lå innpakket under treet. I prinsippet betyr det at hans ring egentlig er min, men jeg lar ham aller nådigst (les: pålegger ham å) gå med den.
Mannen fridde etter under et års bekjentskap, og det var nok flaks for meg siden jeg ikke er sikker på at han hadde tatt den manøveren om vi hadde brukt mer tid på å bli kjent. Han hadde fått grønt lys av bonusbarnet, som da var åtte år, og jeg tipper han var ganske sikker på utfallet. Hjemme på farsgarden syntes alle det var stas at Bergljot ble ringmerket, men vi var godt nede i champagneflaska før det gikk opp for far min at trolovelsen innebar bryllup, og at dette kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for ham i nær framtid.
Det var fint å bli fridd til, for mitt vedkommende regner jeg med at det er en av disse "engangilivetgreiene". Det som også er fint, er at episoden finnes på tape, lillebror Hjørdis hadde nemlig fått videokamerat til jul, og han filmet alt han kom over på den tiden. Også ting han ikke burde ha filmet - for eksempel episoden ved telefonen. Den forløp seg som følger: Vaniljedeigen og jeg hadde fått ringene på oss og var ganske opprømte. Så ringer telefonen. Far tar den - og jeg hører i ørska at han sier noe sånn som at "og nå har hun nettopp forlovet seg."
Joda, det var en som ringte til meg, og jada, det var en forsmådd eks (fra flere år tilbake i tid)som der og da ønsket seg en forklaring på hvorfor det ikke kunne bli oss. Jeg sto nå der med ringen min og var ganske så knapp og avvisende. Innslaget ser litt snodig ut på filmen til Hjørdis; jeg er stram i maska, hvit rundt munnen og kjeften går som en mitraljøse.
Jammen bra at dette var i videokassettiden, og at det er lite sannsynlig at noen lenger besitter utstyr som gjør dem i stand til å se snutten. Selv om det sikkert kunne vært forfriskende i forbindelse med tiårsjubileet.
Mannen fridde etter under et års bekjentskap, og det var nok flaks for meg siden jeg ikke er sikker på at han hadde tatt den manøveren om vi hadde brukt mer tid på å bli kjent. Han hadde fått grønt lys av bonusbarnet, som da var åtte år, og jeg tipper han var ganske sikker på utfallet. Hjemme på farsgarden syntes alle det var stas at Bergljot ble ringmerket, men vi var godt nede i champagneflaska før det gikk opp for far min at trolovelsen innebar bryllup, og at dette kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for ham i nær framtid.
Det var fint å bli fridd til, for mitt vedkommende regner jeg med at det er en av disse "engangilivetgreiene". Det som også er fint, er at episoden finnes på tape, lillebror Hjørdis hadde nemlig fått videokamerat til jul, og han filmet alt han kom over på den tiden. Også ting han ikke burde ha filmet - for eksempel episoden ved telefonen. Den forløp seg som følger: Vaniljedeigen og jeg hadde fått ringene på oss og var ganske opprømte. Så ringer telefonen. Far tar den - og jeg hører i ørska at han sier noe sånn som at "og nå har hun nettopp forlovet seg."
Joda, det var en som ringte til meg, og jada, det var en forsmådd eks (fra flere år tilbake i tid)som der og da ønsket seg en forklaring på hvorfor det ikke kunne bli oss. Jeg sto nå der med ringen min og var ganske så knapp og avvisende. Innslaget ser litt snodig ut på filmen til Hjørdis; jeg er stram i maska, hvit rundt munnen og kjeften går som en mitraljøse.
Jammen bra at dette var i videokassettiden, og at det er lite sannsynlig at noen lenger besitter utstyr som gjør dem i stand til å se snutten. Selv om det sikkert kunne vært forfriskende i forbindelse med tiårsjubileet.
onsdag 9. desember 2009
Kjære Bærækk...
...som du kanskje har fått med deg, får du Nobels fredpris i år (selv om du strengt tatt ikke har gjort så mye fredelig ennå, du har bare snakket). Vi håper du er glad for å bli priset, for du skal vite at det henger høyt. Norge er verdens beste land å bo i (ifølge FN), det er typisk norsk å være god (ifølge Gro) og det er vi som gir aller mest til de fattige i hele verden per innbygger.
Vi er kollektivt forskrekket og ikke så rent lite krenket over here over at du ikke har uttrykt mer begeistring over at nettopp du har fått prisen (som ikke alle mener at du fortjener engang, siden du til nå bare har snakket om fred). Her bruker vi billions of dollars på å sikre nasjonen mot muslimer og andre attentatsmenn slik at du kan komme hit og hente premien din, og så er det så vidt du gidder å komme engang. Ikke vil du på utstilling, ikke på konsert, ikke vil du intervjues og ikke vil du hilse på kongen, Mr Harold.
Det er kanskje sånn at du er verdens mektigste statsleder, men det imponerer ikke oss i verdens beste land så mye at vi forstår hvorfor du ser deg nødt til å prioritere annerledes enn å bruse med fjærene dine her. Vi har i grunnen vanskelig for å forstå at noe kan være viktigere enn å være right here right now. Sånn cirka en gang i året ser hele verden på oss in Norway, og det er når vi hedrer fredsapostler fra fjern og nær. Det sier seg selv at det ikke passer veldig bra at hovedattraksjonen - du, Bærækk - ikke spiller med og viser deg fram sånn at vi kan få sole oss i den solbrune glansen din eller hva det nå var Silvio kalte det den gangen han bannet i kirken eller gikk over streken eller tøyde strikken eller hva det nå var han gjorde.
Vi forventer at du tar til sans og forsamling, for vi har virkelig anstrengt oss for å gjøre det koselig for deg her. Og vi er redde for at verden ler av oss nå, verdens beste og peneste land, og synes vi ligner på ei stivpynta brud som nærmest blir forlatt ved alteret av verdens mektigste mann.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men det er mye sannsynlig at du faktisk er norsk, for vet du at det faktisk var vi, verdens beste land, som i hovedsaklig befolket Æmerikka i gamle dager? Jeg har selv flere slektninger over there, i traktene rundt Nju Jork. Sett i det perspektivet kan det opplevers som ganske svikefullt at du heller vil redde verden eller gjøre andre presidensielle ting enn se på alt det kjekke vi har stelt i stand for deg.
I det hele er denne likegyldigheten din ganske sårende og smertefull for oss i verdens beste land. Så det så.
Vi er kollektivt forskrekket og ikke så rent lite krenket over here over at du ikke har uttrykt mer begeistring over at nettopp du har fått prisen (som ikke alle mener at du fortjener engang, siden du til nå bare har snakket om fred). Her bruker vi billions of dollars på å sikre nasjonen mot muslimer og andre attentatsmenn slik at du kan komme hit og hente premien din, og så er det så vidt du gidder å komme engang. Ikke vil du på utstilling, ikke på konsert, ikke vil du intervjues og ikke vil du hilse på kongen, Mr Harold.
Det er kanskje sånn at du er verdens mektigste statsleder, men det imponerer ikke oss i verdens beste land så mye at vi forstår hvorfor du ser deg nødt til å prioritere annerledes enn å bruse med fjærene dine her. Vi har i grunnen vanskelig for å forstå at noe kan være viktigere enn å være right here right now. Sånn cirka en gang i året ser hele verden på oss in Norway, og det er når vi hedrer fredsapostler fra fjern og nær. Det sier seg selv at det ikke passer veldig bra at hovedattraksjonen - du, Bærækk - ikke spiller med og viser deg fram sånn at vi kan få sole oss i den solbrune glansen din eller hva det nå var Silvio kalte det den gangen han bannet i kirken eller gikk over streken eller tøyde strikken eller hva det nå var han gjorde.
Vi forventer at du tar til sans og forsamling, for vi har virkelig anstrengt oss for å gjøre det koselig for deg her. Og vi er redde for at verden ler av oss nå, verdens beste og peneste land, og synes vi ligner på ei stivpynta brud som nærmest blir forlatt ved alteret av verdens mektigste mann.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men det er mye sannsynlig at du faktisk er norsk, for vet du at det faktisk var vi, verdens beste land, som i hovedsaklig befolket Æmerikka i gamle dager? Jeg har selv flere slektninger over there, i traktene rundt Nju Jork. Sett i det perspektivet kan det opplevers som ganske svikefullt at du heller vil redde verden eller gjøre andre presidensielle ting enn se på alt det kjekke vi har stelt i stand for deg.
I det hele er denne likegyldigheten din ganske sårende og smertefull for oss i verdens beste land. Så det så.
tirsdag 8. desember 2009
Pus er død
I går reiste Tabasco til de evige jaktmarker. Det kom på en måte litt brått på, men på en måte ikke - tross alt var han fjortenogethalvt år gammel, og de lever jo ikke evig. Pus var i dårlig form den siste tiden, spiste lite og hadde vondt for å gå. Veterinæren fant to kuler i magen hans - han antok det var kreft - og anbefalte avliving. Så sånn ble det.
Jeg har hatt Tabasco siden jeg var 26 og han var 6 uker, han var på en måte den første babyen min. I begynnelsen drasset jeg ham med meg over alt, han var med på jobben og stort sett hvor jeg fartet. Han var en stor og tjukk og særdeles fin pus som likte potetskrell, paprika og mais.
Nå synes jeg at jeg hører skrittene hans i huset, og jeg hører ham male. Huset er litt tomt nå, og jeg har ennå ikke fått meg til å ta bort matskålen hans. Jeg sier til meg selv at pus var syk og gammel og at han har hatt et godt liv og at det var det eneste riktige å gjøre.
Men det er trist likvel.
Jeg har hatt Tabasco siden jeg var 26 og han var 6 uker, han var på en måte den første babyen min. I begynnelsen drasset jeg ham med meg over alt, han var med på jobben og stort sett hvor jeg fartet. Han var en stor og tjukk og særdeles fin pus som likte potetskrell, paprika og mais.
Nå synes jeg at jeg hører skrittene hans i huset, og jeg hører ham male. Huset er litt tomt nå, og jeg har ennå ikke fått meg til å ta bort matskålen hans. Jeg sier til meg selv at pus var syk og gammel og at han har hatt et godt liv og at det var det eneste riktige å gjøre.
Men det er trist likvel.
fredag 4. desember 2009
Erkjennelse
Jeg har i lang tid hevdet - og trodd - at en støvsuger i stor grad kan erstatte bøtte og vann. Etter å ha moppet over deler av undergrunnen i heimen - og med egne øyne sett fargen på både mop og vann - er det bare å innse: Jeg har tatt feil.
Hører dere at jeg innrømmer det? Jeg har tatt feil.
For ordens skyld: Solstrålen til høyre er IKKE meg. Jeg har ikke det uttrykket i åsynet når jeg renoverer husoghjem.
Blåveis
Pingu Vilhellerikke har pådratt seg blåveis. Vi vet ikke helt hva som skjedde, hun er ikke snakkekyndig nok til å fortelle det. Vilikke var til stede og antakelig deltakende, men hun snurper truten sammen og nekter å gjøre rede for hendelsesforløpet.
Personlig synes jeg at blåveiser er en del av livet - så lenge de oppstår under lek, og så lenge de blåveisede er er unger. De små skal buldre rundt og utforske omgivelsene, og da går de av og til på en smell. Voldsrelaterte blekkauger er jeg imot, både når det gjelder unger og voksne.
Desember er kommet over oss, og da skulle man jo ha vært i gang med juleposten. Som mange andre småbarnsforeldre pleier vi å prakke bilder av ungene våre på slekt og venner, det er en del av pakken. Jeg vet ikke helt hva det blir til i år. Selv om jeg synes at barn godt kan ha blåveis, har jeg ikke lyst til at de skal ha det på julekortbildet. Da skal de se ut som glansbilder.
Jeg bekymrer meg stadig over at vi ikke har fått tatt julekortbilder. Og at det nærmer seg deadline, for kortene skal jo skrives (jeg er imot masseutsendelser uten personlig tekst) og, ikke minst, postes. Halvdelen pleier å ta bildene (bortsett fra i 2006, da han ikke fikk fingeren ut og vi følgelig ikke sendte julekort), jeg skriver de fleste og sørger for at konvoluttene får frimerke og adresse på seg. Halvdelen poster.
Jeg tipper det blir kort med sommerbilder fra oss i år (hvis det da blir kort), og at kortene vil bli utformet med flere separate fotos siden vi aldri klarer å få alle tre til å se brukbare ut samtidig på samme bilde. Det er alltid en eller flere som skjærer grimaser eller rekker tunge eller snur seg andre veien eller knuffer eller erter eller blunker.
Alternativt kan vi ta en Øystein: Han sendte julkort ut i februar et år, der han kunngjorde at dette var gjort i den hensikt å være tidlig ute for å spare seg arbeid i desember. Ikke så dumt, egentlig :-)
Personlig synes jeg at blåveiser er en del av livet - så lenge de oppstår under lek, og så lenge de blåveisede er er unger. De små skal buldre rundt og utforske omgivelsene, og da går de av og til på en smell. Voldsrelaterte blekkauger er jeg imot, både når det gjelder unger og voksne.
Desember er kommet over oss, og da skulle man jo ha vært i gang med juleposten. Som mange andre småbarnsforeldre pleier vi å prakke bilder av ungene våre på slekt og venner, det er en del av pakken. Jeg vet ikke helt hva det blir til i år. Selv om jeg synes at barn godt kan ha blåveis, har jeg ikke lyst til at de skal ha det på julekortbildet. Da skal de se ut som glansbilder.
Jeg bekymrer meg stadig over at vi ikke har fått tatt julekortbilder. Og at det nærmer seg deadline, for kortene skal jo skrives (jeg er imot masseutsendelser uten personlig tekst) og, ikke minst, postes. Halvdelen pleier å ta bildene (bortsett fra i 2006, da han ikke fikk fingeren ut og vi følgelig ikke sendte julekort), jeg skriver de fleste og sørger for at konvoluttene får frimerke og adresse på seg. Halvdelen poster.
Jeg tipper det blir kort med sommerbilder fra oss i år (hvis det da blir kort), og at kortene vil bli utformet med flere separate fotos siden vi aldri klarer å få alle tre til å se brukbare ut samtidig på samme bilde. Det er alltid en eller flere som skjærer grimaser eller rekker tunge eller snur seg andre veien eller knuffer eller erter eller blunker.
Alternativt kan vi ta en Øystein: Han sendte julkort ut i februar et år, der han kunngjorde at dette var gjort i den hensikt å være tidlig ute for å spare seg arbeid i desember. Ikke så dumt, egentlig :-)
onsdag 2. desember 2009
Blond
Under oppholdet i Øst-Europa gjorde jeg meg noen tanker om blondskap. Personlig er jeg en ekte blondine på flere vis, selv om nyansen har falmet og mørknet etterhvert som ungene har strømmet på. Dessverre har ikke huden mørknet i takt med håret.
(I opprørsalderen hadde jeg både lilla, røde, hvite og svarte hårperioder, i ettertid ser jeg at jeg godt kunne spart meg for det meste av det der. Iallfall burde jeg ha konsultert frisør før gikk i gang.)
MEN: Jeg skjønner jo at blondt er attraktivt i deler av verden, sikkert mest der det ikke er så utbredt. Bulgarsk blond, den gulblekede varianten som ofte kommer i kombinasjon med brune øyne, brun(krem) hud og svarte bryn var utbredt i Budapest. Mange burde latt være, synes jeg, men de om det.
Også i Asia ser det ut til at blond is beautiful (det har jeg sett på tv). Der liker de den mer rødblonde varianten. Pent er det ikke, faktisk ganske gyselig. Men jeg tenker at de sikkert bare er opprørske.
Jeg skal bli opprørsk igjen når jeg blir sølvblond, tenker jeg. Den slags blondskap vil jeg ikke ha.
(I opprørsalderen hadde jeg både lilla, røde, hvite og svarte hårperioder, i ettertid ser jeg at jeg godt kunne spart meg for det meste av det der. Iallfall burde jeg ha konsultert frisør før gikk i gang.)
MEN: Jeg skjønner jo at blondt er attraktivt i deler av verden, sikkert mest der det ikke er så utbredt. Bulgarsk blond, den gulblekede varianten som ofte kommer i kombinasjon med brune øyne, brun(krem) hud og svarte bryn var utbredt i Budapest. Mange burde latt være, synes jeg, men de om det.
Også i Asia ser det ut til at blond is beautiful (det har jeg sett på tv). Der liker de den mer rødblonde varianten. Pent er det ikke, faktisk ganske gyselig. Men jeg tenker at de sikkert bare er opprørske.
Jeg skal bli opprørsk igjen når jeg blir sølvblond, tenker jeg. Den slags blondskap vil jeg ikke ha.
Dametur (del 2)
I forrige innlegg uttalte jeg at min søster kunne gjort det stort som reiseleder. Det er jeg ikke så sikker på lenger. Vi kom oss nemlig ikke hjem som vi skulle. Lufthansa-damene på flyveplassen skjønte ingenting da innsjekkingsautomaten ikke ville ha oss, vi hadde jo en bookingnummer og det hele.
Det var bare det at det var fra mars. Siden den gang har sommertiden kommet og gått i store deler av Europa, og flighter er blitt endret på. Vår flight til Frankfurt viste seg ikke å lenger harmonere med den videre til Stavanger - derfor hadde Lufthansa aller vennligst booket oss om til en tidligere flight. Men det var det ingen som hadde fått med seg, aller minst reiselederen.
Vi så nok så forfjamset ut at godhugen tok damen i skranken, iallfall flyttet hun oss over på andre flyvninger, og det uten vederlag. Ovedrnatting ville hun imidlertid ikke spandere på oss, tross alt mente hun at det var høyst sannsynlig at vi selv var å klandre for det inntrufne. Vi kranglet ikke akkurat på det.
Hotellet var på ingen måte av samme slag som det vi bodde på de andre nettene. Det hadde to stjerner og var lite fancy. Men det brydde vi oss ikke så mye om, 32 euro for et dobbeltrom med frokost er liksom ingen upris uansett. Med mindre vi tar utgangspunkt i timepris; vi ankom seint og dro uhyre tidlig (5AM!), ikke spiste vi frokost heller.
Men vi kom oss da omsider hjem.
Det var bare det at det var fra mars. Siden den gang har sommertiden kommet og gått i store deler av Europa, og flighter er blitt endret på. Vår flight til Frankfurt viste seg ikke å lenger harmonere med den videre til Stavanger - derfor hadde Lufthansa aller vennligst booket oss om til en tidligere flight. Men det var det ingen som hadde fått med seg, aller minst reiselederen.
Vi så nok så forfjamset ut at godhugen tok damen i skranken, iallfall flyttet hun oss over på andre flyvninger, og det uten vederlag. Ovedrnatting ville hun imidlertid ikke spandere på oss, tross alt mente hun at det var høyst sannsynlig at vi selv var å klandre for det inntrufne. Vi kranglet ikke akkurat på det.
Hotellet var på ingen måte av samme slag som det vi bodde på de andre nettene. Det hadde to stjerner og var lite fancy. Men det brydde vi oss ikke så mye om, 32 euro for et dobbeltrom med frokost er liksom ingen upris uansett. Med mindre vi tar utgangspunkt i timepris; vi ankom seint og dro uhyre tidlig (5AM!), ikke spiste vi frokost heller.
Men vi kom oss da omsider hjem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)