Rar matte

Det rare med umulige unger, er at når de kommer sammen med andre umulige unger, så blir ikke resultatet dobbelt så umulig.

Tvert imot blir det mindre mas, mindre rot og i det hele tatt mer ro og fred enn når de ikke er sammen med andre unger.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor eller hvordan, men sånn er det nå uansett.

Alenemor

Nå som Vaniljedeigen bygger hus, tilbringer jeg mye tid med arvingene våre. Ikke bare kvalitetstid, må jeg innrømme. Men man gjør da så godt man kan, i den grad man orker.

Jeg har aldri vært så trøtt i noen som helst jobb som jeg har har vært etter lange alenemammadager. All respekt til de som er det på heltid. Aleneforeldre, altså.

Oppfinnelse (4)

Denne er så opplagt genial at jeg ikke skjønner at den ikke er standard på alle badekar. Ikke koster den mye å produsere, HMS-gevinsten er enorm og, ikke minst, man unngår at badevannet havner andre steder enn i badekaret.

Så til saken: Badekarlokk! Lokket skal være heldekkende og plassert litt nedi karet, men det skal ha hull til hver unge. Der skal de sitte skrudd fast, på rekke og rad, uten mulighet til å reise seg og klatre opp på kanten (og dermed ramle og få hodet under vann), skvette på hverandre, stjele lekene fra hverandre, slåss om boblene, lugge hverandre, knives om å sitte nærmest kranen, tømme vann i hodet på hverandre osv.

For at de tross alt skal få følelsen av at de er i et badekar, skal det være mulig å ha to-tre cm med vann oppå lokket. Så kan de plaske litt behersket rundt seg selv.

Jeg tror dette må være min beste til nå. Oppfinnelse, altså.

Strike

Nå er jeg spent. Kanskje blir det streik, og blir det det, så regner jeg med at det innebærer at jeg skal streike. For jeg er organisert i et LO-forbund, og ifølge Verdens Undergang er min arbeidsplass på lista over de som skal i ilden først. Eventuelt.

Jeg har aldri streiket før, ikke den type streik iallfall, så jeg er litt spent. Og jeg innrømmer glatt at jeg ikke har fordypet meg veldig i de minste paragrafene i stridens kjerne. Som jo er pensjon. Dog kan jeg si at pensjon er noe jeg er blitt veldig mye mer opptatt av etter at jeg blr 40, for nå er det liksom blitt mer relevant og aktuelt.

Blir det noe av dette, så skal jeg være streikevakt, og da skal jeg være bestemt og litt sinna. Og ha armbind og pannebånd. Eller bandana ellerhvadetnåheter.

Som de sier: Streikeviljen er stor!!

Engasjement

Urk. Ikke før er det reist et kunstverk et sted, så skal noen på død og liv kreve det fjernet. Nå er det den stakkars fine fuglen i rundkjøringa på Klæpp som skal felles, enda den ikke har gjort noen fortred og bare har stått der i ei uke.

Og hvem husker ikke Gormleys rustne menn? Der ble de nesten ulovlig felling. Hva er det med folk i den forhenværende kulturhovedstaden og omegn? Hvorfor blir så mange så rabiate av skulpturer og annen utsmykning? Det er lov å synes at ikke alt er så pent alltid, men hvorfor gå bananas?

Et råd fra kjelvå på Sageved: Bruk energien på noe annet. Noe viktig, for eksempel. Ytringsfrihet er en fin ting, men hallo!!!!

Krank

Fru Vaniljedeig har ligget strekk ut i helgen, i smerte og elendighet. Hun har ropt på elg, bever og det som er i naturen og andre steder, hun har sovet og våket og hatt det riktig ille.

Om sant skal sies har det vært lite medkjensle og empati å spore fra omgivelsene. Dette skyldes nok at djevelskapen oppstod i 30-årsdag, etter inntak av noe rødvin. OK, jeg innrømmer at det var noe rødvin inne i bildet. Og veldig mange ungdommer.

Feberen har reddet meg, føler jeg. Lørdag framsto jeg som ei fyllesjuk småbarnsmor i midtlivskrise, søndag og mandag kunne selv en skeptisk herr Vaniljedeig fastslå at hans kvinne var vel het og at det nok var mer synd på henne enn forutsatt. Jeg har vært ekte syk, og ingen har dullet med meg, stakkar.

Til tross for det inntrufne, var festen (min siste 30-årsdag ever?) kjekk. Og jeg har fattet en beslutning om å midlertidig slutte å drikke rødvin (dette har ingen sammenheng med noen som helst erfaringer den siste tiden, naturligvis).

Dilemma (2)

Omsider har jeg funnet et triks som ser ut til å funke på ungene mine hva lystring angår. Teknikken er basert på løgn og trusler. Men hvis en aldri så liten bløff har positiv effekt på atferden, kan det vel ikke være så ille? Eller?

Jeg sier  til mine søte små at hvis de ikke innimellom begynner å høre etter når jeg snakker til dem, så skal jeg ta dem med til ørenesehalsspesialist for å se om de har for mye voks i ørene. Siden de er skeptiske til leger og sykehus, sperrer de øynene opp, retter seg opp i ryggen - og adlyder (iallfall noen ganger).

Jeg har anvendt metoden på et minimumsnivå, men etter at jeg fortalte min mor og barnas mormor om dette, er den blitt betydelig utviklet. Hun sier til ungene at ikke bare skal de til ørenesehalsDOKTOR, men at han skal sette et RØR inn i hodet på dem, fra øre til øre, for å sikre at det er åpent der og at de kan høre. På røret skal vi henge ting, som grytekluter, julepynt og klesvask. En ren vinnvinnsituasjon.

Moahahahahaha. Bestemødre nå til dags. Jeg er litt usikker på om målet helliger middelet her, men orker ikke å tenke for mye på det heller.

Lille speil på veggen der

Typisk. Jeg kommer på jobb, føler meg etter måten bra og oppsøker toiletten for å få bekreftet at jeg (med unntak av håret) er på stell. Det er da jeg oppdager massive fettflekker på bysten, flekker som kan dateres tilbake til pannekakesteikinga i forrige uke. Flekker som antakelig vil overleve vask etter vask etter vask.

Jeg hater lysrør. De avslører nådeløst kviser og rynker og andre defekter. For ikke å snakke om hva de belyser i de seine timer, når man etter 14 jinogtånik tror at man er nattens dronning. Lebestift på fortennene, maskara ved ørene, klabber av foundation. Selvfølelsen kræsjer momentant, og det er bare å luske hjem.

Det er det jeg skal gjøre nå også. Med flekkene mine.

I utakt

Alle skal jo være så negative til granpri nå for tida. Det vi si, ikke jeg, for jeg syntes sirkuset var ganske så lystig. På en måte er det fint å være så gammel at man kan si det høyt, iallfall halvhøyt.

Alle skal jo være så negative til Sunniva Svabo også. Jeg er ikke enig i det heller, jeg syntes hun var riktig festlig. Litt småfrekk, javel, men man vet jo hva man får når man gir den dama en mikrofon. Og kom igjen, dette var granpri og ikke nyttårskonserten i Vienna. Hvor ærbødige og pompøse skal man være?

Jeg håper Atle Antonsen kan være programvert i neste års finale. Han og Ari Behn.

Gressenke

Jeg er gift med en Lars Monsen light. Vaniljedeigen elsker telt og kanoer og klatrevegger og gapahuker og lavvoer og fiskestenger og kajakker. Nå er han ute og lufter feltbuksa si igjen, denne gangen i Lutsideltaet med en gjeng avgangselever (russepiker???). Har han ringt, tror du? Neida. Det er helt tyst fra den kanten.

Jeg håper de møter sulten gjedde, eller i det minste mygg. Men at de slipper lyn og torden. Det er jo meldt uvær. Jeg vil ikke at han skal bli syk, tross alt er jeg glad i ham. Og han er jo stram med skjeggstubb og islender.

Selv er jeg ikke så begeistret for teltlivets glæder, jeg liker ikke å bo trangt eller ligge vondt. Ikke liker jeg å våkne av at sola steiker og fuglene gneldrer klokka fem på morgenen heller. Det absolutt verste er å måtte tisse når det er mørkt både inne og ute. Når det er rått og kaldt ute, men varmt i soveposen. Og man ikke vet hvilke ville dyr som vaker ute i natten. Slagbjørn, kanskje? Eller puma?

(Lurer på om det finnes sammenleggbare turpotter? Konseptet er vel kanskje for enkelt til å kunne lanseres som Oppfinnelse (4), og strengt tatt er det vel ikke så koselig å oppbevare toiletten inne i selve boenheten. Men kanskje i forteltet?)

Her er jeg nok helt trygg for ville dyr, for jeg har en ung mann i sengen. Kostas sover tungt, men jeg stoler på at han passer på mor si nå som han er mannen i huset.

17. mai

Ikke for å være negativ, men jeg synes at 17. maier skulle ha fulgt skuddårssyklusen. Hvorfor i all verden må man markere dagen hvert eneste år? Dette har ikke noe med det åndelige innholdet å gjøre, som jo er viktig, det er bare det at dagen er så krevende.

Og så må man være blid og barnekjærlig hele tiden, siden dette er barnas dag, mind you. For mitt vedkommende innebærer det en del telling til ti. Men selvsagt var jeg ikke sur.

Jeg synes det er stusselig å gå i tog i en time med tre små unger. Finværet meteorologene lovet gjaldt tydligvis ikke det søndre vestlandet, for her var det orkan i kastene og turbulens under bunadsstakken. Heldigvis var ungene utstyrt med ull under finstasen, så det kan hende de overlever. Jeg tør ikke tenke på hvordan det sto til under kilten (og med pilten) til han stakkars skotske pappaen i barnehagen, men jeg så at han hadde ståpels på leggene sine.

Pingu satt fint i trilla, Kostas gikk ganske fint, og det gjorde vel egentlig Vilikke også. Bortsett fra at hun nektet å gå med oss, for det var mye hyggeligere å gå med hjertevenninnen Eileen. Ellers var hun veldig skuffet etterpå, for det kom jo ikke noe tog. Dårlig forarbeid fra de foresatte, igjen. Men jeg var slett ikke sur, nei.

Vi holdt vel ut i tre kvarter etter toget, bredbakede jærkjerringer hadde besatt alle stolene og bordene i idrottshallen, og sånne som oss, som hadde sein ankomst fordi vi var langt bak i toget, ble henvist til øvre trappetribune. Hvem som helst kan prøve å innta kaker, kaffe og brus i sånne omgivelser, med tre unger og et rennsle av forbipasserende. Men var jeg sur? Nehei da. Grrrr.

Nå er Vilikke på forbedringsanstalt hos mormor og morfar, Kostas og Pingu er i seng og vaniljedeigen maler luftslott. Jeg sitter med beina på bordet og ser sånn halvveis på svensk krim. Og så har jeg rødvin. Og jeg er definitivt ikke sur nå, nei!

Frampeik

Okei, da. Jeg har tenkt å se granpri. Jeg har tenkt å spise franske og drikke øl, mens jeg gremmes over alle de grimme sangene og de gyselige klærne og de grusomme koreografiene. Naturligvis skal jeg heie på Tittentei, ikke fordi jeg synes eventyrvisa er den fineste jeg har hørt, men fordi han er ganske fin og fordi han er litt norsk. Heia Norge!

Etter at alle er ferdige med synginga si, skal jeg himle med øynene og si til meg selv at dette virkelig var bortkastet tid. Og så skal jeg drikke litt mer øl og litt til, mens jeg stryker bunadsskjorter. Og så skal jeg tenke på alle de teite folkene som faktisk bruker tid og energi og penger på å stemme.

Når avstemminga er over, skal jeg gremmes over at alle jallalandene der østenfor, kåmmunistresjimene, bare stemmer på hverandre, og så skal jeg irriterer meg over at svenskene bare gir oss noen få poeng mens vi gir dem full pott. Og så skal jeg la meg sjokkere over at Malta eller Ukraina eller Litauen vinner, med en dritdårlig sang.

Til slutt skal jeg lese nettavisene som skriver at Rubak burde ha vunnet og at det er en skandale at han ikke gjorde det, men at han tross alt er fornøyd med sjetteplassen eller noe.

Det er fint å ha noe å se fram til.

Fire

Vilikke er fire år i dag. Det er en alvorlig sak med strenge ritualer. Hun har bestilt rosa kake, prinsessemuffins og RØD gele. I barnehagen har hun på seg rosa genser, rosa kjole med blomster, rosa strømpebukse med hjerter, rosa kåpe og plasttiara. Det aner meg at hun kunne tenkt seg å gå rundt sånn hver dag.

Vilikke vil gjerne være pen, og hun er ingen minimalist. Jeg stoler på at det går over, og lar henne i stor grad holde på. Men insisterer på at man kun bruker tiara til fest. Jeg har også eiet et diadem. Det var besatt med fake perler, og skulle være en del av brudestasen min. Slik ble det ikke, for frisøren påsto at jeg så ut som dronning Maud med den greia i håret.

Barnebursdager er kjekke for de det gjelder, men vemodige for de foresatte. Ungene blir store så fort, de vokser bokstavelig talt ut av hendene på en. Som jo på sett og vis er som det skal være, men litt leit er det likevel.

Men nå må det støvsuges. Vi vil jo ikke ha bøss og kattehår i tyllkjolen, vil vi vel.

Dilemma

Ting man gjør i det skjulte, er på sett og vis ting som ikke veier så tungt. Jeg har smugrøyket, smugspist sjololade og smugkikket på ting som sikkert ikke var ment for mine øyne - men det er ganske lenge siden, alt dette. Og siden jeg er enig med meg selv om at det man gjør når ingen ser en ikke gjelder, så betyr ikke alt dette noe, uansett.

Nå lurer jeg på om det er etisk på kanten å smugamme når jeg strengt tatt har gått høyt på banen og erklært oss tørrlagte. Pingu er iallfall ingen lojal medsammensvoren når hun gauler "Mamma! Tatte!!!" in public og går til fysisk angrep på bysten og omegn. Hvor som helst og når som helst.

Nå skal jeg ikke skrive mer om puppene mine eller utfordringene de genererer. Det er sikkert ikke så interessant å lese for andre enn... Tja. Ingen, antakelig.

Førsteslåtten...

...er nå unnagjort. Omsider. Vaniljedeigen la i vei med Sageveds plenklippetraktor, kraftig redskap tatt i betraktning at plenen ikke måler så mange kvadratmeter (blant annet fordi trampolinen har overvintret, og under den vokser det bare mose). Men graset var knehøyt, og alternativet var fôrhaustar.

Graset er fortsatt knehøyt, men nå er det avkapp som ligger der. Og noen må visst rake. Our garden er ganske forsømt, ser jeg. Den trofaste primulaen midt på plenen er på plass, som den er det hver vår, men ellers er det lite bløming å spore.

Vaniljedeigens tretten jordbærplanter står i full flor, men krukkene er stusselige med restene fra fjorårets beplantning. Terrassen er uoljet på minst fjerde året, så det kommer til å bli flisefjerning i sommer (også).

Jeg kan ikke fordra å stulle med hagen. Jeg liker ikke ugras, og jeg liker ikke å luke det. Vaniljedeigen er litt mer entusiastisk enn meg, iallfall på noen områder. Han liker store maskiner (som plenklippetraktorer), og han liker å brenne ting. Og sage ting, også. Han har ikke så mye imot ugras, men det tror jeg skyldes at han ikke ser det.

Rundt ekshuset vårt var det en diger park med stauder og prydbusker. Pryden forsvant litt etter litt. Vi hadde pensjonister på alle kanter, og de hadde naturligvis tellekant på bedene sine. Vi hadde skvalderkål, løvetann og brakkvann. Vi plantet en hortensia, men den døde.

Jeg kjente på at vi sikkert forsøplet nabolaget, og at naboene sikkert mente at vår hage var med på å trekke verdien på deres eiendommer nedover. Men det var før vi oppdaget at ekshuset vårt faktisk ikke var så veldig mye verd, i og med at det bokstavelig talt manglet bakkekontakt.

Luftslottet får en formidabel terrasse, men nesten ingen plen. Det tror jeg blir good. I kombinasjon med en krukke eller to, og ei dobbel hengekøye.

Null pupp

Så var Pingu omsider avvendt. Det vil si, hun vet det ikke selv ennå, for hun prøver seg stadig vekk. Men kua er drenert etter fire døgn uten kalv. Og puppene blir nok aldri det de en gang var. Allerede nå er det slark i bekledningen. Jeg forbereder meg mentalt på beverhaler i hengekøyer.

Jeg synes det er litt trist, det hele. Jeg kunne ha tenkt meg å holde på lenger. Mye lenger. Selv om jeg merker at omgivelsene blir støtt. Hadde hun hatt vett til å sove rundt, hadde vi sikkert fortsatt også. Men å natteamme en trillrund unge på halvannet år... Vel. Det er på kanten, jeg ser det.

Heldigvis er hun ikke en tafser, som Kostas var. Han ville helst sitte med hånden nedi der hele tiden. "Slutt, det gjør vondt," sa jeg. "Nei mamma, det er passelig," mente han. Håper han blir litt mer raffinert når han skal tafse på andre sine pupper om en ti-femten års tid.

Voila!

Jeg skal ikke dvele så mye ved Syd-Frankrike og Rivieraen. Som var stort sett som forventet. Godt og varmt, pent å se på og kostbart. Jeg liker klisjeene, jeg, med palmer og asurhav og lange strender.

Ellers så kan jeg jo berette om en av de mer tvilsomme tilbakemeldingene jeg har fått, det blir litt passende her siden den oppsto i anledning forrige Nice-tur. Da jeg var tjukk og gravid i 2007, husker dere.

Min elskede vaniljedeig kan av og til være litt tung på labben i sine kjærlige karakteristikker. Denne junidagen i 2007 sutret jeg over hvor tøft det ville bli å være høygravid, slafsete, blåblek og trøtt i Sør-Europa. Stakkars meg, og så videre. Det var da vaniljedeigen avfeide hele problematikken med å fastslå at "jeg ikke akkurat har gjort så mye for å holde meg fresj de siste årene".

Det hadde han jo selvsagt rett i. Men etter tre tette svangerskap, år med amming og nattevåk.... Vel vel.

Very, very Nice

Nice er nice, men det er ikke jeg på denne tiden av året. Og det er altfor seint å gjøre noe med det, for i morgen reiser jeg. Nå skulle jeg ha pakket. Men siden jeg ikke har prioritert å sjekke de klimatiske forholdene, vet jeg ikke hva jeg skal hive i kofferten.

Det kommer til å ende som det pleier, tenker jeg. Jeg toger i vei med familens største koffert, med klær for alle vær- og føreforhold. Likevel er jeg sikker på at når jeg først er der nede på rivieraen, kommer jeg til å gremmes over hva jeg har drasset med meg. Slik er det alltid.

Selv har jeg ikke hatt vårpussen ennå. Jeg er så blåhvit og inntørket i huden at selvbruningskrem er utelukket, jeg hadde ikke visst hvor jeg skulle begynne eller slutte. Appelsinfargede knær og flekkete tær er ikke pent, det erfarte jeg på Den store amerikaferden med bittelille Vilikke sommeren 2005. Jeg så ut som en syk sjiraff etter sju dager på rad med selvbruning.

Strømpebukse er egentlig ikke så dumt. Ikke bare klistrer den kjøttet fast til beina, jeg slipper også å pelse leggene. Veldig greit, siden jeg er bakpå også der.

Lyspunktet er at jeg er drastisk nyklippet, og at jeg for første gang på ni år har spandert striper på håret. To stykker, i luggen. Kanskje får det meg til å føle at jeg ikke er på tur med meg selv, men med en annen.

Før, da jeg faktisk var en annen (les: ikke 40), var jeg også på rivieraen noen ganger. Det virker litt absurd nå, når jeg tenker på det. Særlig den første gangen, da jeg tok meg Europa rundt på motorsykkel. Kort oppsummert ble det mange kilometer, mange kilometer i timen også på det verste, det ble mye vin og det bli mye spetakkel. Det var i 1997.

Ti år etter, i 2007, var jeg der også, med Mr Vaniljedeig. Seriøst gravid med verkende bekken og hovne bein. Lite spetakkel den gangen, bortsett fra da vi brukte over to timer på å finne hotellet (internettkartet viste seg å ha et veldig lite utsnitt, og så var det på fransk). Dagen etter ble det også litt sjau, for da hadde noen slemme franskmenner tauet bort leiebilen vår, enda det var over 30 grader i skyggen og vi ikke visste at vi sto ulovlig parkert.

Nå står motorsykkelen i kjelleren, med en skade foran i hjulet (eller var det bak?). Ingen vet om den noen ganger vil komme til hektene igjen, og ingen vet om jeg noen gang kommer til å gjøre comeback på den. Det er litt trist å tenke på akkurat det. Det er også litt trist at jeg sikkert aldri skal bli høygravid igjen.

Men hvor var jeg? Jo. Dette blir det siste fra meg på noen dager, bare sånn at mine tre sporadiske lesere ikke blir redd for at jeg er blitt syk eller død eller noe.

Gangsyn

I går fikk jeg bekreftet at Pingu har arvet noen av mine gener også. Etter den senere tids visitter hos svigers har jeg vært i tvil om akkurat det, de har eksteriørvurdert babyen fra topp til tå og kommet til at det er MYE vaniljedeig (kanskje 90 prosent?) i henne også. Det virker som de er godt fornøyd med det.

Vel. Til saken. Pingu er litt kort i forhold til egenvekten sin, og hun har en temmelig kjøttfull, bebleiet rumpe (nei, det er ikke dette jeg mener hun har etter meg). I stuen på Sageved står det to soffaer i vinkel i et hjørne, de står tettitettitett med mindre enn ti centimeter klaring.

I hjørnet bak soffaene ligger det allslags jeg ikke vil at Pingu skal få fatt i (garn, blader, hekkl m.m.). Pingu vil gjerne ha fatt i alt dette, og hun vil strekke seg langt for å komme til det. Derfor forsøkte hun likså godt å åle seg inn i hjørnet, MELLOM soffaene. Hun kavet veldig med å få begge beina inn gjennom den smale sprekken og forsøkte å skyve hele seg selv bakover. Hun kom naturlig nok ikke veldig langt.

Pingu har nok arvet min manglende romforståelse, eller gangsyn (augamål?), eller hva man nå skal kalle det. Jeg strever også litt med å beregne avstander, størrelser, vinkler og slikt. Dette resulterer blant annet i at jeg av og til synes det er vanskelig å parkere.

Men det ingen kan ta fra oss, Pingu og meg, er at vi er kreative og at vi har pågangsmot. Iallfall.

Research

Jeg har funnet en knapp på bloggesiden min som heter "Neste blogg". Den er det litt morsomt å trykke på når man er ekstra tom i hodet eller når man egentlig burde har gjort noe annet som man ikke har så lyst til å ta fatt på.

Bak denne knappen ligger det et helt univers med blogger. De aller fleste går meg hus forbi, fordi de er skrevet på gammelhebraisk, armensk, serbokroatisk, finskugrisk eller malay (min studie viser at det er overraskende mange bloggere i Malaysia). Jeg er overrasket over hvor få blogger som er skrevet på engelsk. Jeg snublet over en, Kerrie sin, som jeg synes er litt festlig.

Mange av de andre engelskspråklige blir for bisarre for meg. "Ask a Lutheran", for eksempel, der en slags kristen Klara Klok gir tips og råd i moralske dilemma. I det heletatt er det mye religion der ute, særlig in the Juesei, som Paaskeharen kaller det. Det er muligens religiøse tendenser andre steder også, men som sagt er jeg svak i serbokroatisk.

Bildebloggene kan være fine, hvis de ikke bare viser folks unger. Men jeg skjønner jo at de som viser folks unger, stort sett er rettet mot slektninger og venner som sikkert er interessert i å se på disse ungene. Selv er jeg egentlig litt skeptisk til å legge ut arvingene på nettet, men det er nå meg.

Hobbyblogger er det mange av. Folk legger ut broderiene sine, de antikke motorsyklene sine, de obskure mikrofotografiene sine, motetipsene sine og design- og fashiontingene sine. Blant mye, mye annet. Folk er interessert i mye litt rart og veldig rart. Noe av det er ganske fint.

Noen er veldig intelligente, og de drøfter astrofysikk og Sartre og logikk og allslags i en og samme blogg. Jeg liker ikke så godt de veldig intelligente, for da blir jeg minnet om min egen manglende skolering og dybde. Takke meg til tatlebloggene.

Jeg finner en og annen fjortisblogg (underlig nok er ALLE de norske jeg snubler over ungpikeblogger). De er litt som min, tematikken er "de nære ting". Av typen "...så kjøpte jeg en fin genser på H&M, for jeg møtte jentene på MacDonald's". Pikene liker å legge ut bilder av klærne de har shoppet, antrekk de liker m.m. Rettskrivingen deres skal jeg ikke kommentere, men jeg tenker mitt om die Norwegische Schule.

Ellers er det en del eiendoms- hotell- og butikksider. Gjeeeeesp. Slikt burde hatt nettsider i stedet for blog, mener nå jeg. Som jo ikke er noen ekspert, men likevel.

Så det er sagt.