Å flytte med mann og mus, og ikke minst pus

Det har vært litt av et år, og da tenker jeg ikke på pandemien. Den passende mannen jeg møtte for noen år siden og meg selv bestemte at det var på sin plass å stifte felles bo. Det er ingen liten beslutning når begge har unger og ekser og egne boenheter, så ting har tatt sin tid.

Vi har pusset opp gammel leilighet med tanke på salg. Og solgt den. Vi har innlosjert passende mann i leid leilighet i passende nabolag (les: i nærheten av upassende kvinne (meg)). Vi har ryddet, tømt, pimpet opp og lagt ut min OBOS-kasse for salg - og solgt. Siden påske har vi altså solgt to hus og kjøpt og flyttet inn i et felles. Til alt overmål er han som med litt flaks skal bli min svigerfar nedflyttet fra nordfylket (ja, i egen leilighet i huset) - så nå bor vi jammen i generasjonsbolig også. Hvem så vel det komme!

På et vis har jeg rykket tilbake til start, huset er bare et steinkast fra residensen min eksmann og jeg flyttet inn i i 2009. Mange av de nye naboene er gamle kjente. Litt mer nytt er det for ham som har skiftet kommune, men han later til å være godt nøgd. Hans far også.

Til sammen har vi et halvt dusin unger, hvorav fem tenåringer. De bor litt her og der, eller for å si det som det er, stort sett der det passer dem. Heldigvis passer det ofte for dem å være her, så det tyder vel på at trives i den nye settingen. Det gjør minst en av tre katter også.

Jeg leste et sted at det er en ting som er mer stressende enn å flytte - og det er å flytte med katt. Det stemmer nok. Jeg har rundt 2-3 av dem. Fleskefia, AKA Smørblomst eller Lillepus, runder ti år i sommer. Hun er født villkatt, og det har hun aldri glemt. Selv om hun ble plukket opp i meget ung alder og i særdeles dårlig forfatning, har hun en del diller. Dørangst, for eksempel.

I ekshuset hadde vi katteluke, den betjente hun - men det var alltid et styr før hun våget å komme seg gjennom døra. Her i huset er luka kjøpt, men ikke satt inn. Det er klin umulig å rope henne inn, hun sitter og koper og ser på oss på ti meter avstand - og det ender med at vi må sette døra åpen og gå et annet sted i huset. Da lusker hun inn. Og konverterer til tamkatt. Da er hun mottakelig, aller nådigst, for litt kos, klapp og klem.

Katt nummer to er Torbjørn. Han er enten den smarteste eller dummeste av dem - å flytte ham er latterlig enkelt. Han holder seg rundt teltet, og har ingen problemer med å bli tatt ut og inn av egne eller andres revir. To dager innendørs, og han har glemt at han har bodd i et annet hus i fem år.

Så var det katt nummer om lag 2,5. Han har vært en hyppig gjest i mitt gamle nabolag. For et par år siden var katteluka der defekt, og Rabalder, som er på størrelse med en middels tiger, begynte å brøyte seg inn for å ta del i buffeten. På underlig vis klarte han å måke seg inn også når luka var fikset, så da ble han jo husvarm da. Vi trodde han var en joint venture-katt og at han hadde flere hjem å spille på. Da vi flyttet viste det seg imidlertid at han plutselig framsto som en sørgende hjemløs, han remjet og kauket og holdt seg rundt ekshuset.

Da ingen egentlig eier responderte på annonse, endte det med at vi plukket ham med oss. So far so good. Rabalder har fått bånd med bjelle og chip til luka som ikke er montert ennå, og han ble satt i flyttekarantene. Etter to dager stakk han - så var det opp og hente ham i vårt gamle nabolag. Og putte ham i ny karantene. Denne gangen i ei uke - før han stakk igjen. Siden det var varmt i været og fullt levelig ute, stresset vi ikke - like fullt var vi glade da han dukket opp igjen av seg selv. Naturlig nok trodde vi at han nå har tatt innover seg at han har flyttet.

Nå vet jeg sannelig ikke, for nå er han på avveie igjen. På femte døgnet. Jeg tør ikke lenger etterlyse ham i Facebook-gruppa for mitt gamle nabolag, det begynner å bli litt pinlig. Vi håper fortsatt at han kommer til fornuft, eller blir sulten, og kommer tilbake igjen. Dustekatt. Kommer han tilbake, må han være innekatt resten av livet. Eller nei. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan leve med å ha en aktiv kattedo i huset. Fysj.

Sånn går nå dagene.

Er det noen der

... som fortsatt leser blogger, og som ikke har tatt bykset over til TikTok og insta?

Bare lurer på om det bare er jeg som er ut. Influenser på fortidens plattform, liksom. For første gang på år er jeg innom her, ser på kommentarene på det forrige innlegget at de som en gang leste er erstattet med de som vil selge noe, selge katter eller cannabis. Eller annet dop.

GDPR har liksom gjort ting litt vanskelige for oss som underholdt oss selv med å utlevere våre nærmeste på mer eller mindre flatterende vis. Jeg mener, mine medboere som en gang i tiden var små og søte, er nå blitt tenåringer. Jeg kunne ha skrevet opp og i mente om hvordan det er å leve med dem, om de sosiale strukturene i heimen og sånn. Men det kan  jeg jo ikke nå.

Livet er fint. Jeg har nytt hus, ny mann, nye bonusunger og utendørs boblebad. Helsa er ikke så verst og jobben er ikke så verst den heller. Jeg er lei pandemi (ouch) og jeg savner å reise. Ellers er mye som før.

Oppfølger til gårsdagens bomtur

Det er ikke sånn at det nye bomregimet utelukkende har positive konsekvenser for meg. Vel kjører jeg nå bomfritt til jobb, hvilket er en velsignelse - men det vil visst alle andre også. Nå er flyplassen omringet, så de som kjørte den veien før, kjører min vei nå. Så vi har fått kø! Lang kø, til og med. Det betyr at jeg må tidligere av gårde om morgenen, som igjen betyr at jeg må tidligere i seng om kvelden.


Som dere forstår, er ringvirkningene enorme for meg og mine. Vi snakker om en negativ spiral, en malstrøm av uønskede og utilsiktete konsekvenser som rammer en stakkars ressurssvak alenemor. Er det ikke det ene, så er det det andre. Konklusjonen må være at summen av ulemper er konstant.

Skivebom a la Bergljot

Mine mest lokale lesere har garantert fått med seg at det er kommet nye bomringer på Nord-Jæren. For å oppsummere litt omtrentlig kan jeg si at mange av oss (deriblant jeg) har vært omringet i nesten tjue år - taksameteret har rullet og gått hver gang kommunegrensa er passert med bil.

Det nye, som gjelder fra i dag, er at en del pressområder er ringet inn, uavhengig av kommunegrenser, det er innført rushtidsavgift og satsene er satt opp.

Folk flest er lite glade for dette, iallfall de folka som rammes. Rent personlig er jeg en av dem som nå kan kjøre bomfritt på jobb, noe jeg GJERNE, og lett gledesstrålende, deler ved enhver anledning. Jeg er en lysfontene på dette området.

Bompengene skal brukes til å finansiere ymse miljø- og kollektivtiltak. Visst nok skal det blir lettere å reise kollektivt. Jeg har en mistanke om at vi ute i provinsen ikke er førsteprioritet når bussavgangsfrekvensen skal jokkes opp, likevel har jeg kjøpt meg jobb-hjem-jobb-billett* for å gi skiten en sjanse. Jobb-hjem-jobb er genialt, men jeg våger å hevde at det nok er mest attraktivt for dem som har tilgang på buss, ferje (?) og tog og den slags.

(*reis alt du orker lokalt i en hel måned, med tog, buss og/eller båt, for 500-600 kroner)

I Sola Syd har vi et minimumstilbud, for å si det forsiktig. Bussene våre går ikke så titt, og vi må skifte om vi skal lenger enn til sentrum (Sola sentrum. Sola har et sentrum.). Som regel må det også ventes på ny buss også, uavhengig av årstid, vær og vind. Lite kjekt.

Jeg har altså busset litt i det siste for å se hvordan det føles, og jeg må si at det føles bedre enn forventet. Dessverre er det helt klin umulig å busse til og fra jobben på grunn av bussrute og arbeidstid, så dessverre blir det bil som gjelder også framover i mitt tilfelle.

Og så må jeg innrømme at det er LITT irriterende å teste ut denne geniale billetten samtidig som prisen på vanlige bussbilletter er satt ned til EN KRONE i anledning åpning av nye bomringer. Maks timing, Bergljot - som vanlig!

Gode råd, helt gratis

Jeg har noe å dele. Jeg dater litt for tiden. Det gjør Sønnen, den enbårne også - og om sant skal sies, tror jeg vi er like hinsides verliebte begge to. Litt mer innafor for en femtenåring enn en snart femtiåring, men det får vi ikke gjort noe med.


Med to tenåringer i huset og ei som hadde gitt en arm for å være tenåring, er det ikke fritt for at det følges med. Det himles med øynene, og de gode rådene hagler når du venter det som minst.


Som da jeg spurte Vilikke, 13, om hun synes det er kleint at mamma er så tussete. Barnet smilte mildt overbærende, og svarte følgende:


"Nei, mamma. Det er helt greit. Det viktigste er at Han er snill med deg, og at han ikke gjør deg gravid."


Takk og amen. Det skulle jammen meg tatt seg ut.


God helg!

Bergljot har isjias. Fy flate.

Som tidligere omblogget, skjedde det noe i ryggregionen og tilhørende herligheter da jeg deltok i Trolljegeren for tre uker siden. Fysioterapeut Vidar slo raskt fast at det antakelig var skinka og ikke ryggen som er problemet, så han har gasset seg på rumpa mi på usleste vis, med nåler, albuer og fingre.


Det har vært en del grining, for å si det sånn. Og våkenetter. Verst har det vært på nettene, det er som å ha tannverk i skinka. Dop hjelper, men man ønsker jo ikke å bli narkoman heller. Jeg har nok unoter fra før, for å si det sånn.


I dag var jeg hos manuellterapeut Ole. Han er enig med Vidar i at musklene bak der ikke har det godt - i tillegg mener han at det jeg beskriver, i maleriske ordelag, minner veldig om isjias. Tenk det! Gubbesykdommen isjias. Ole sier at alle får det i løpet av livet og at det ikke er noen gubbesykdom - men likevel.


Isjias. Æsj. Æsjias.


Uansett - har jeg vondt, er det bare å dope i vei, sier Ole. Og så mener han at jeg er over det verste, og at jeg snart er god som ny igjen. Eller rettere sagt, god som halvgammel, tross alt er jeg utrolig nok blitt 49. Ole sier også at jeg kan løfte og løpe og herje så mye jeg orker, og at stillesitting er det verste man kan gjøre mot seg selv.


Det er bare å fastslå at det er kort mellom suksesshistorier og nederlag. For ikke lenge siden måtte jeg vise leg da jeg kjøpte øl, damen påsto i fullt alvor at de var pliktige å spørre folk som så yngre ut enn 26 (!). Nå krasjlander jeg i isjiasen min. Æsj.

Ting jeg ikke kan klare meg uten

Det er mulig dette ligner på listeblogging. Men det er det ikke siden det ikke finnes en rød tråd eller en prioritert rekkefølge.


- Kaffe må jeg har, i bøtter og spann. For å våkne, for å holde meg våken og for å ha en optimal fordøyelse. Helt sant. Mor mi lærte meg og Påskeharen å like kaffe alt da vi gikk på barneskolen. Far var så mye borte at hun måtte ha selskap, sa hun. Jeg må forresten klare meg uten koffein på kvelden for å få sove.


- Knekkebrød med hvitost spiser jeg til frokost hver dag. Og til middag ofte, når jeg ikke har ungene. Ikke spennende, ikke eventyrlystent, ikke noe som helst egentlig - men ganske godt.


- Wordfeud blir jeg ikke lei av. Dessverre. Spiller i Wordfeud League of Honour både på nynorsk og bokmål. For tiden så går det så det kviner på nynorsk siden jeg har klart det kunststykket å karre meg opp i 1. divisjon. På bokmål går det en del treigere, der er jeg mer sånn midt på treet.


- Løping er jeg avhengig av, derfor er jeg litt sur når jeg ikke virker. I dag var jeg faktisk ute en tur, rolig, for å se om den tidligere annonserte rumpeskaden er under helbredelse. Turen gikk over all forventning - men skinken verket såpass i etterkant at den måtte medisineres. Møkk.


- Candy Crush er en lei uvane jeg sliter med å legge av meg. Jeg er usikker på om ungene mine er sjokkerte eller imponerte over hvilket Level jeg har klart å komme meg opp på. #flaut.


- Grapefruktjuice må jeg ha, hver dag. De aller, aller fleste dagene drikkes den som den er, men har jeg tilgang på gin, bruker jeg den oppi der også. Greyhound, som cocktailen heter, er aldeles underkommunisert. Trist, synes jeg.


- Kjoler og ufornuftige sko har jeg mye av. Dette hindrer meg ikke i å shoppe videre. Dessverre. Dette er definitivt et forbedringspunkt. Selv om jeg står ved at livet er for kort til å gå i lave sko. Siter meg gjerne på det.


- Ingvard Wilhelmsen har lært meg ett og annet om holdninger, det har gjort meg flinkere til å navigere. Jeg går fortsatt på grunn med jevne mellomrom, men jeg er blitt mye flinkere til å komme meg løs, lappe skroget og gå videre.


- Søsknene mine hjelper meg med å forvalte vår felles historie. Det er viktig når man ikke har foreldre som lever.


- Ungene mine gir livet mitt mening. Uten dem hadde tilværelsen vært stusselig, tror jeg. Selv om det skal sies at to tenåringer og en wannabe-tenåring tidvis er ganske så krevende. Man får jevnlig korrigert egoet sitt, for å si det sånn.


- Briller klarer jeg meg ikke uten. Livet og gangsynet er blitt mye bedre etter at jeg fikk progressive briller. Og det er ikke tull en gang.


Det meste andre i livet klarer jeg meg uten. Unntatt TLC, så klart.