Kattepinen er løst, og Bergljot er lettet

Smørblomst er fortsatt litt skeptisk på dette bildet, men det er gått seg til siden!

Som dere vet, er det et par katter i livet mitt. Jeg trodde det var sånn at vi hadde katter, altså jeg og eksgemalen, men det viser seg at jeg har dem på særeie. De har på en måte bodd i og rundt gamlehuset mens vi andre har flyttet. En høyst midlertidig løsning.

Første forsøk på å flytte dyrene gikk rett i dass. Jeg klarte å isolere dem i et rom i huset, og jeg fikk faktisk også stappet han store inn i buret. Han samarbeidet på ingen måte, det ble både biting, kloring og fresing. Dessverre klarte han å bryte seg ut før jeg fikk dyttet ut hun lille - både fordi han er diger og sterk, og fordi buret manglet veldig mange skruer.

Lørdag gjorde jeg et nytt forsøk på å få dyra med meg. Jeg lappet buret sammen med gaffa-tape og la meg i bakhold på terrassen. Strategien nå var å bare bure inne hun lille og ha han andre løs i bilen. Og det fungerte bra! Begge oppførte seg ok, bortsett fra at hun lille hylte av skrekk, og jeg fikk dem begge inn i den nye residensen i hele deler.

Babar, den peneste pusen i Nord-Europa, la seg bak en blomst etter at han våget seg fram fra gjemmestedet under senga.

De første par timene var ikke veldig oppløftende; han store la seg i dekning under ei seng, mens hun remjet og klaget sammenhengende. Heldigvis roet det seg.

Katter er terriotoriale, det betyr at de må holdes inne i lange tider etter en flytting. Det blir nok en prøvelse for både dem og meg, etterhvert. Han store prøver allerede å snike seg ut, så alle dører må låses. Men ellers er de faktisk blide og fornøyde på det jevne.