Jeg kan ikke skru

Om ti dager tar jeg over min nye residens. Siden vi ikke har fordelt felles portefølje, vet jeg ikke helt hva jeg har å fylle den med. Men jeg vet at jeg ikke har nok av alt, at jeg trolig må på IKEA og at det trolig må skrus en hel del.

Jeg liker godt å presentere med som sjefingeniør i Staten, når det passer seg sånn, men det betyr ikke at jeg er spesielt teknisk begavet. Jeg kan ikke skru. Jeg kan ikke skrifte dekk. Jeg kan ikke henge opp bilder. Det vet jeg, for jeg har prøvd. Men jeg har en gang skiftet eksosanlegg på en bil.

De eneste to tingene jeg har montert fra IKEA er en sånn liten kontorpapirreol med tre små skuffer og en skohylle. Reolen gikk ikke så verst - men skohylla ble skrudd feil sammen. Det er den fortsatt, den peneste siden vender ned. Dette medførte en enorm knekk i selvtilliten.

Og så var det en gang jeg skulle montere et avsindig digert katteklorestativ, det var i fjor. Jeg gjøv løs med umbraconøkler, men uten monteringsanvisning. Det gikk jævlig dårlig. Og jeg ble dritsur. For at de som produserer slike greier gjør det så vanskelig for de som skal sette det sammen. Hrmf.

Så hvem skal skru for meg nå, tro? Det er det store spørsmålet. Jeg har mange fantastiske venninner, og mange av dem har tilbudt meg sine ektemenn til dette formålet. Jeg vet ikke om ektemennene er informert om dette, men jeg har likevel takket pent ja. Altså foreligger det en slags plan.

Denne uka går jeg for øvrig på rundgang hos venninnene mine, sover litt her og litt der, i barnesenger og på gjesterom. Det er slettes ikke så ille ikke å ha fast bosted, faktisk.

Men det blir lite skruing.