Bunad

Begljot eier ikke bunad. Dette har vært vondt og vanskelig for Bergljot nesten siden konfirmasjonen. Ikke plent fordi jeg skulle hatt et slikt plagg - men for at jeg ikke fikk det. Aner dere nyanseforskjellen?

Jeg lå an til å få bunad med broderier av typen på bildet, nemlig, men mor mi konkluderte med at jeg var for liten. Ikke for ung, men for kort. "Du skal jo vokse mye mer, så jeg tenker vi venter med bunaden," sa mor. Bergljot på 165 cm kranglet ikke på dette, i 1984 hadde hun fortsatt stor tiltro til sine foreldres vurderingsevne. (Tro meg, dette har avtatt).

Har jeg vokst siden jeg var 15? Nei. Har jeg blitt vesentlig tjukkere? Hm. Intrikat spørsmål. Antakelig ikke, men massene har definitivt forflyttet seg. Men ikke verre enn at det kunne ha blitt løst innenfor bunadens romslige sømrom (de plaggene er jo designa for at man skal kunne bruke dem fra man er 14 til 90).

Nå er jeg jo blitt så stor at jeg kunne ha kjøpt meg (eller la oss si brodert meg) en bunad selv. Hvis det egentlig hadde vært så viktig for meg. Men jeg gjør det ikke - for hva skal jeg sutre over da, da? Det er riktig hyggelig å dele traumene rundt hvordan jeg ble snytt for en bunad, trolig som den eneste i Nord-Europa, i 1984.

Men jeg husker jo at mange var misunnelige på gaven JEG fikk - nemlig en hitec Commodore 64. Dere som har levd en stund husker kanskje denne powermaskina? Jeg husker vagt at jeg satt med manualen, med edb-maskinen koblet til tv-en (den kom uten skjerm) og knattet dataprogrammering. Basic, het programmeringsspråket. Jeg ble aldri noen racer.

Nei nå snakker jeg meg vekk. Det stunder mot 17. mai, og det er jo den store dagen for bunadslufting. Da skal møllen ut av stakken, for å si det sånn. En av fordelene som fulgte med Gemalen, er at han har en mor som har en bunad som hun ikke kan bruke. Gjett hvem som disponerer denne? Jess! Bergljot. En flott hardangerbunad, er det.

Bunaden bor i fosterhjem hos meg. Jeg har kjøpt meg bunadssko, og til jul fikk jeg et rosemalt skrin til å ha sølvet i (!), så jeg er på gang, iallfall med tilbehøret.

Nå når jeg disponerer bunad, er jeg blitt usikker på om jeg egentlig vil ha det. Det er jo et himla styr å oppbevare den (mange deler, tar mye plass), "sette den opp" (koking av skjorter og forklær, pussing av sølv m.m.) og, ikke minst, få den på seg. Det tar sykt lang tid, faktisk, særlig når man også skal iføre sine søte små lignende antrekk. Stress = Bergljot på morgenen 17. mai.

Og når man først har fått den på seg, skal man løpe etter unger og passe seg for å bli sølt is og snørr på. Og gjett om det blir lunt under ullstakken hvis temperaturen tipper 15 grader! Skoene er ei soge for seg. De er dritvonde å gå og løpe i.

Vel, litt smerte tåler man jo, i visshet om at man er et praktfullt syn der mellom hvitveisen og bjørkeløvet. Hurra hurra. I det minste har jeg ikke en sånt jævlig stygt hodeplagg. Når man avanserer til kjerring, skal man jo egentlig tre på seg et skaut eller en gyselig kyse med blondekant e.l.

Ikke har jeg konebelte, heller. Jeg begriper ikke at matroner som er halvannen meter rundt livet på død og liv skal markere denne manglende midja med sølv- eller gullbelte.

Nå kom jeg på en vits, og siden jeg egentlig ikke har noen god avslutning eller konklusjon på dette innlegget, drar jeg den:

Hva kjennetegner den ultimate bollemusen? At den vises utenpå bunaden, vel. Hi hi.

Jeg husker vagt at jeg har skrevet om bunader før (helt dement er jeg tydeligvis ikke), så hvis noen vil fordype seg, er det bare å lese mer om bunader her.