Gemalen og jeg har spilt backgammon, for første gang på flere år. I grunnen er det mange år siden vi har spilt noe som helst, og i går ble det smertelig klart for meg hva som er årsaken til det.
Det kan nok tenkes at jeg ikke er verdens beste taper, men jeg mener at det først og fremst skyldes at halvdelen er en aldeles uspiselig vinner. Han er av det slaget som jubler henrykt når når han slår meg, i går presterte han til og med å KYSSE terningene før han kastet.
Lyspunktet er at han kan ha blitt litt smartere med årene, for han sluttet med det tøyset da jeg bad ham om det. Kanskje han endelig har oppfattet at det er en sammenheng mellom atferd og belønning/sanksjoner.
Vi var mer pasjonerte før. Jeg ble tuppet ut av badmintontreningen fordi jeg ble så rasende når jeg tapte. Seinere hadde vi en periode da vi forsøkte oss med strategiske brettspill - det var like mislykket. Han skulle på død og liv vinne, jeg ville bare bygge opp byene mine i fred (spillet heter Carcasonne).
Et lite gloriøst øyeblikk i vår felles spillhistorie var da jeg kastet kortstokken i fleisen på Mannen på flyplassen i Aberdeen i 2000. Vi var på bryllupsreise. Jeg har kastet ting på ham både før og seinere, men ikke med 150 tilskuere. Selvsagt benytter Mannen enhver anledning til å fortelle historien, og han smører godt på.
Siden den gang har vi fått unger, og vi er blitt rollemodeller. Observasjoner så langt tyder på at de to eldste er like dårlige til å takle spillets medgang og motgang som sine foresatte. Vi har mye moro å se fram til.
4 kommentarer:
Jeg kan bekrefte at vaniljedeigen er en ufordragelig vinner. Og at Bergljot er en tilsvarende dårlig taper. Det har vel knapt vært en kveld med spill som ikke har endt med dårlig stemning i det Dvergbøyske hjem heller.
Akk, ja, kortspill og brettspill - det var de dager,det. Hvor man kunne spille hva man ville, og jeg kunne vinne med god samvittighet. Nå går det i fryktlig mye monopol. Og den forsvunne diamant. Uno, i ny og ne. Ligger en voksen an til å vinne, går plutselig unga lei. Ja,ja...
Det skal visst ikke være enkelt. Paaskeharen og jeg vokste opp med en far som juksa i yatzy - når han spilte med ungene sine. Det sier vel noe om de iboende vinnerinstinktene i slekta.
Vi kjenner alle en dårlig taper!
https://www.nettspillguiden.com/tap-og-vinn-med-samme-sinn/
Legg inn en kommentar