Grenseløs moro

Jeg er for at man skal tilbringe mye tid sammen med sine arvinger, men samtidig er jeg glad for at ferien nå er over. Flere uker med rangling, sviktende grensesetting, sukkerholdige dietter og midlertidige privilegier har satt sine spor, og det må tas et krafttak før mine søte små ikke lar seg gjenoppdra.

Jeg observerer at de er mye kjappere til å venne seg til fordeler og slakkere grenser enn omvendt. Og at jeg kommer til å trenge både tålmodighet, overskudd, tid og støtte fra barnefaren for å få ting på skinner igjen.

Og så er det en ting jeg ikke forstår. Mange besteforeldre (her er jeg generell, så ingen skal føle seg uthengt) insisterer på at de har rett til å skjemme bort sine barnebarn, og de blir nærmest euforiske når de kan lure seg til å gi ungene delfiakake før frokost (ja, dette har skjedd) og brus til alle måltider. Ikke skjønner de hvorfor ungene må i seng før høna gauler, heller.

Men når resultatet av denne snillismen viser seg, himler de samme besteforeldrene med øynene og kommer med gode råd om oppdragelse og om hvor viktig det er å være konsekvente. Det er pigede ikke enkelt å være foreldre når støttespillerne spiller et helt annet spill.