Flatulens

For en tid tilbake forfattet jeg et innlegg om seksualforlystelsesinstrumenter og pinligheter knyttet til slike. Jeg ble da irettesatt av en anonym kommentator, vedkommende mente at det var brudd på god bloggskikk å omtale andres moments of disgrace.*

Okei, jeg får henge ut meg selv, da. Det har vært ett og annet uhyrlig øyeblikk, et av de verste utspant seg i november 1993. Bergljot var tatt ut til OL (som LOOC-frivillig, ikke som kunstløperske eller bobinne), det var alle som studerte medier og den slags i Volda på denne tiden.

For å sportifisere oss, mange av oss festet mer enn vi studerte, og studerte mer enn vi sportet, ble vi sendt på studietur til Hamar (eller var det Gjøvik eller Lillehammer?) for å se hvordan et sportsarrangement kunne arte seg. Evenementet het Tele Hockey Cup, og det omfattet ishockey. Jippi.

På denne tiden hadde Bergljot en noe dårlig cashflow, uten at hun lot det gå ut over livsutfoldelsen. Jeg husker ærlig talt ikke om det var noe av motivasjonen for at jeg meldte meg som blodgiver ved fylkessjukehuset i Volda, blodpengene var jo lusne greier (40 kroner halvliteren holdt knapt til en halvliter av noe annet på kroa). Jeg velger å tro at jeg ga blod for å være snill.

Vel. Skjæbnen ville ha det til at jeg var inne til tapping dagen før denne ishockeyekspedisjonen. Selve årelatingen gikk overmåtes bra, og jeg knasket i meg jerntablettene i etterkant, som sykesøsteren hadde pålagt meg. Men med min tendens til å kutte svinger, valgte jeg å spise hele dagsrasjonen til frokosten, i stedet for å spise jernpiller jevnt fordelt utover dagen.

Resultatet lot ikke vente på seg, ferja til Folkestad hadde knapt lagt fra land da det blåste opp til orkan inne i selveste gastrointestinaltraktus og omegn. Der satt jeg, i en fullstappet charterbuss på vei over Strynefjellet, med et fullskala gasskraftverk i magen. Vi kjørte og vi kjørte, og jeg fjertet og jeg fjertet. Hele bussen var tåkelagt, men jeg satt nå der og lot som ingenting (jeg følte det var det beste).

Da vi hadde pitstop på Bjorli, hadde jeg meg en runde rundt tavernaen for å prøve å få blåst ut det verste, men det lot til at kilden var uuttømmelig. På dette tidspunktet håpet jeg fortsatt at ingen av mine medstudenter hadde blitt sjenert over de ukontrollerte utslippene av CO2-ekvivalenter. Under lunsjen brast den illusjonen, da Lars Ingar lot følgende kommentar falle: "Det har vært en fin tur. Men jeg skulle likt å vite hvem det er som har sittet og feset (hvordan bøyes verbet å fise?) sammenhengende siden vi forlot Volda..."

Jeg har ikke gitt blod etter dette. Og knapt nok tatt jern. Bergljot kutter kanskje svinger - men hun lærer av (noen av) sine feil.

*Jeg hadde innhentet løyve fra subjektet i forkant og anonymisert vedkommende til det ugjenkjennelige. Jeg er jo ikke slem.