Før jeg møtte min fantastiske vaniljedeig våren 1999, var det mye fjas og vas i den bergljotske tilværelsen. På mange områder, vil jeg si. Kostholdet var basert på brødskive, pulverkaffe, sjokokade og Cola Light (med innslag av rødvin og røyk (fram til nyttprsaften 2006). Jobben gikk i en slags turnus, med lange vakter og til dels korte netter og seine morgener. Det ble en del party også, for å si det sånn. Mye var stabilt ustabilt.
Stabilt ustabilt var det også på relasjonsfronten (det ble jeg sterkt påminnet da jeg rensket opp i postposen her om dagen). Det var ikke det at jeg ikke gikk inn i ymse relasjoner - problemet var heller at jeg ofte måtte se meg nødt til å avslutte dem ganske kjapt. Fordi jeg ble lei... eller fordi de føltes feil.... eller fordi de faktisk til de grader var feil. Jeg var ikke alltid skånsom i oppslåingsfasen, heller. Huff.
Hvor vil jeg hen med denne selvpiskingen? Jo. Jeg tenkte det var på tide å gi litt cred til hverdagen. Til stabiliteten og rammene, til fornuften og forutsigbarheten og tryggheten. Friheten er ikke borte, den har bare fått en annen definisjon og form. Det går an å være fri, selv om man har et gjerde rundt seg. For det er opp til en selv å røkte landskapet innenfor.
Takk til vaniljedeigen som lokket meg inn gjennom grinda (sant å si trengte han ikke å bruke mye pisk - - -). Jeg lover ikke å bykse over gjerdet (og det er ikke bare fordi jeg begynner å bli gammel og lite spenstig).
Stabilt ustabilt var det også på relasjonsfronten (det ble jeg sterkt påminnet da jeg rensket opp i postposen her om dagen). Det var ikke det at jeg ikke gikk inn i ymse relasjoner - problemet var heller at jeg ofte måtte se meg nødt til å avslutte dem ganske kjapt. Fordi jeg ble lei... eller fordi de føltes feil.... eller fordi de faktisk til de grader var feil. Jeg var ikke alltid skånsom i oppslåingsfasen, heller. Huff.
Hvor vil jeg hen med denne selvpiskingen? Jo. Jeg tenkte det var på tide å gi litt cred til hverdagen. Til stabiliteten og rammene, til fornuften og forutsigbarheten og tryggheten. Friheten er ikke borte, den har bare fått en annen definisjon og form. Det går an å være fri, selv om man har et gjerde rundt seg. For det er opp til en selv å røkte landskapet innenfor.
Takk til vaniljedeigen som lokket meg inn gjennom grinda (sant å si trengte han ikke å bruke mye pisk - - -). Jeg lover ikke å bykse over gjerdet (og det er ikke bare fordi jeg begynner å bli gammel og lite spenstig).
3 kommentarer:
Godt med litt selvransakelse til tider. Mimring er og fint. Man kommer til et punkt der man ikke lengre bare raser fremover men ser seg tilbake.Ikke bli for fornuftig da pusen, våg å vær litt sprelsk og.....cred til hverdagen er bra men ikke mist deg selv.
vaniljedeigen er den beste kjæresten du har hatt så langt. OG jeg har jo møtt noen av dem, for å si det slik. Så - hverdagen er bra!
Pusen? Det er det lenge siden noen har kalt meg - - - :-)
Legg inn en kommentar