En hjelpende hånd

Jeg er ingen omsorgsfull kone. Vaniljedeigen har vondt i leggen, og i stedet for å være kjærlig og mild, er jeg sur fordi jeg ser for meg dager med mye arbeid fordi han ikke kan bidra i heimen. Klager gjør han også.

Skaden er naturligvis selvpåført. Normalt driver han ikke med selvskading, men han er glad i trim. Utrolig nok har han ikke fått med seg at det kan være fornuftig å varme opp, enda han har vært aktiv volleyballspiller i ungdommen. Resultatet i går ble vondt i leggen, og en ikke ubetydelig muskelskade (ifølge vaniljedeigen, som for anledningen har oppsøkt lege).

Nå går det i Voltaren og krykker. Og sykemelding ut uka. Jeg trøster etter beste evne (den er som sagt dårlig), uten at det ser ut til å hjelpe mot smerteinfernoet.

Som mine tre sporadiske lesere kanskje har fanget opp (hallo, er dere der fortsatt, forresten? Dere er skikkelig sløve til å gi dere til kjenne om dagen...;-), så har jeg litt låk samvittighet for omsorgssvikten. Men jeg har fått litt bedre selvfølelse etter at jeg ble gjort kjent med at Røkke har reddet livet til sin fru. Hun kom i skade for å bli feid over ende av masta på seilskuta deres i en storm.

Livredningsoperasjonen til Røkke-mann gikk ut på at han løp bort til henne og bisto henne til doktoren var på plass. Hallo! Jeg bisto da vaniljedeigen, jeg også. Om jeg ikke akkurat løp bort til ham, jeg var jo ikke der, så hjalp jeg ham med å kjøle ned leggen da han kom hjem (han hadde tenkt å bruke varme omslag, tydeligvis kan han lite om idrettsmedisin). Og så bar jeg ham til sengs. Det er omtrent på linje med innsatsen til Røkke.

Så det er sagt.