Jeg har en stor bærepose med gammel post oppi. Jeg har dratt den med meg hver gang jeg har flyttet, da har jeg tømt skuffer og skap for arkivverdig korrespondanse og dyttet det nedi posen. I går tok jeg et oppgjør med innholdet.
Det ble en munter og vemodig kveld i samvær med meg selv og fortiden min. Jeg fant hete kjærlighetsbrev - og sinte duhardumpetmegbrev. Mange, mange postkort - og lapper fra venninner jeg for lengst har mistet kontakten med. En del brev fra Libanon var det også, fra flere avsendere. Jeg fant uventet mange brev fra mormor og mor, og også et par fra far. Ett var fra Frekkesen, ellers lite fra søsken.
Studentbevis, vorspielbilder, bilder av meg med rødt hår og sigarett i lanken - og en mengde gamle kvitteringer. Dokumentasjon på relasjoner jeg kunne ha vært foruten havna i papirsøpla (umakulert), det samme gjorde kvitteringene brevene fra han amerikaneren som truet med å komme på besøk.
En dag skal jeg lese disse brevene og mimre over fortida. De minner meg på at jeg har og har hatt venner og familie - og at de faktisk har giddet å bruke tid på å skrive til meg. Jeg ser at noe er gått tapt i denne digitale verden når alle har mobiltelefon og pc. Folk skriver ikke til hverandre lenger, ordene forsvinner i løse lufta. Kjærlighetsmeldinger på sms blir vel ikke ganske det samme, og, ooops! Så mister man mobilen. Eller minnet er fullt, og ting må slettes.
Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å begynne å skrive brev igjen, på papir. Håndskrifta er for lite i bruk, så den ser forferdelig ut. Seint går det også. Jeg får varme meg på de brevene jeg allerede har fått.
Vaniljedeigen var litt taus mens jeg satt og pludret over de arkeologiske utgravingene mine. Han syntes det var rart å bli minnet på at jeg har en fortid. Jeg har jo ingen brev fra ham heller, blant annet fordi jeg flyttet inn til ham omtrent før han hadde fått områdd seg. Men jeg husker en mail, fra den initielle hekkeperioden. Den begynte slik: "God morgen, lille prinsesse...". Seinere er det blitt mer sånn: "Hei, konemor..."
Det blir ikke helt det samme.
Det ble en munter og vemodig kveld i samvær med meg selv og fortiden min. Jeg fant hete kjærlighetsbrev - og sinte duhardumpetmegbrev. Mange, mange postkort - og lapper fra venninner jeg for lengst har mistet kontakten med. En del brev fra Libanon var det også, fra flere avsendere. Jeg fant uventet mange brev fra mormor og mor, og også et par fra far. Ett var fra Frekkesen, ellers lite fra søsken.
Studentbevis, vorspielbilder, bilder av meg med rødt hår og sigarett i lanken - og en mengde gamle kvitteringer. Dokumentasjon på relasjoner jeg kunne ha vært foruten havna i papirsøpla (umakulert), det samme gjorde kvitteringene brevene fra han amerikaneren som truet med å komme på besøk.
En dag skal jeg lese disse brevene og mimre over fortida. De minner meg på at jeg har og har hatt venner og familie - og at de faktisk har giddet å bruke tid på å skrive til meg. Jeg ser at noe er gått tapt i denne digitale verden når alle har mobiltelefon og pc. Folk skriver ikke til hverandre lenger, ordene forsvinner i løse lufta. Kjærlighetsmeldinger på sms blir vel ikke ganske det samme, og, ooops! Så mister man mobilen. Eller minnet er fullt, og ting må slettes.
Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å begynne å skrive brev igjen, på papir. Håndskrifta er for lite i bruk, så den ser forferdelig ut. Seint går det også. Jeg får varme meg på de brevene jeg allerede har fått.
Vaniljedeigen var litt taus mens jeg satt og pludret over de arkeologiske utgravingene mine. Han syntes det var rart å bli minnet på at jeg har en fortid. Jeg har jo ingen brev fra ham heller, blant annet fordi jeg flyttet inn til ham omtrent før han hadde fått områdd seg. Men jeg husker en mail, fra den initielle hekkeperioden. Den begynte slik: "God morgen, lille prinsesse...". Seinere er det blitt mer sånn: "Hei, konemor..."
Det blir ikke helt det samme.
4 kommentarer:
fantastisk fint innlegg.
Du skrive supert, kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg husker godt den sommeren da jeg ble satt til å brenne alle brevene mine. Mor og ektemann krevde aksjon. Jeg fikk ikke en gang lese stikkprøver. Min mor argumenterte med at ; om det skjer noe uforutsett, så kan brevene dine komme i fremmede hender. Ja, det villejo vært en katastrofe, for der var mye fin lyrikk. Og så jeg da, som ikke trodde det fantes noe vondt i min mor......
Den største truselen mot mine brev, som generelt ikke er så lyriske (de fra forfatteren gikk i søpla) er Sønnen, som har begynt å samle på frimerker. Han er ganske grov med saksa.
Legg inn en kommentar