mandag 9. mars 2009

Midtlivskrise





Å runde 40 er antakelig bedre enn alternativet, nemlig ikke å runde 40. Ellers kan jeg ikke si at jeg finner så veldig mange gode argumenter for å gå denne viktige milepælen lyst i møte.

Faktisk synes jeg det er ganske kjipt, og jeg synes hele greia nesten kommer brått og uventet på meg. Jeg har jo akkurat vent meg til å være 30 (eller i 30-åra, da).

Antakelig har det også vært litt av et selvbedrag å gå til ervervelse av en gjeng med unger når den biologiske klokka er i ferd med å stoppe for godt. Jeg har lurt meg selv til å tro at jeg er yngre enn det jeg er. Men jeg lurer jo når jeg oppdager at de andre i barselgruppa har ring i navlene (og fuglene vet hvor ellers) og tatoveringer på korsryggene.

Jeg har hatt barnedåper en masse de siste årene, venninnene mine sysler med konfirmasjoner. Det har også slått meg at jeg og gemalen kommer til å ha unger boende hjemme fram til vi er pensjonister. Vel, kanskje ikke. Vi som er under 45 - pensjonsreformens tapere - kan vel plystre langt etter AFP ved fylte 62 år eller lukrative gavepensjoner.

(Nå ble jeg skremt. Tenk at jeg er blitt opptatt av pensjonisttilværelsen!)

Jeg har halvannet døgn igjen av 30-åra. Hva venter rundt neste sving? Garantert mer legemlig forfall (særlig sett i lys av at jeg ikke er kommet skikkelig i gang med treningen til nå i livet. Etter forrige måneds inkassovarsel fra Arena treningssenter, er jeg for øvrig skremt av for godt).

Ellers blir jeg vel neppe smartere eller modnere eller rikere. Eller snillere. Kanskje jeg blir treigere og tilsynelatende mer tålmodig. Det har jeg hørt at kan skje med eldre folk. Jeg blir sikkert (enda) særere også.

Må jeg ha nye briller, sånne progressive? Må jeg begynne å farge håret? Kjøpe meg veggtilveggbikini på Tjølsen med matchende sari? Og bruke holdinstrømpebukse under den?

Mens jeg først er i gang, vil jeg rette en litt streng pekefinger mot Paaskeharen, som gang på gang minner om at han har hatt en rølpete fortid. Jeg innser nå at jeg har rølpet for lite.

Den store tabben var nok å kjøpe seg symaskin etter å ha kjent min elskede, herr Vaniljedeig, i sju uker. For å være beredt til å sy gardiner til vårt felles rede. Jeg, som ikke kunne (og fortsatt ikke kan) tre det hersens treskeverket. Det skjedde sånn cirka da jeg ble 30. Siden har jeg både heklet og brodert og utøvd kjerringaktiviteter i stor stil.

Kan ikke akkurat skryte for høyt av mc-karrieren min heller lenger. De siste sju åra har jeg enten vært drektig eller ammende. Den fyrige italieneren min har gått for lut og kaldt vann, nå står den i kjelleren på andre året med et kronisk sykt framdekk.

Nei nå kjenner jeg at revmatismen i fingrene tar overhånd.

3 kommentarer:

paaskeharen sa...

Knallbra blogga.
(Nynner på Wenche Myhre-klassikeren 'Når jeg blir seksåseksti'). Lurer litt på om jeg skal kjøpe en sånn forstørrende glassplate som du kan ha foran Fjernsynet til bursdagen din. Men det har de visst på hjelpemiddelsentralen. Sånne tatoveringer på korsryggen er forresten veldig utdatert i 2009. jeg vil på ingen måte anbefale deg å ta en tatovering.

Frk. Frekkesen sa...

Kjære søster. Dette var enestående. Og mye å ta tak i for meg, som for tiden liker bedre å kommentere enn å blogge sjøl. For det første: Du har rølpet for lite? Hva i all verden? Har hukommelsen begynt å svikte? Har ikke vi vært på BU-leir? Har ikke du gått på fylla i årevis i Volda og på Lillehammer og på Sørpeland, og sussa på den ene og den andre?

Det er strålende å ha eldre søsken og eldre venninner. Jeg føler meg alltid ung, jeg. Og gleder meg til å bli sånn smart og flink dame som gamlisene jeg kjenner.

For det andre: Vegg-til-vegg-bikini og hold inn er ikke noe som følger alderen, men vekta. Noen av oss har tydd til disse produktene i årevis. Siden du skal amme til du blir pensjonist er ikke dette aktuelt for deg.

For det tredje: Du HAR noe godt i vente. GAVER!! Jeg har kjøpt en kjempefin presang! Gidder ikke å late som jeg er usikker på om du vil like den - YOU GONNA LØVV IT, SiSTA!

Bergljot sa...

Takk for trøst og medfølelse. Det kjennes godt å ha noen som bryr seg. Jeg har visst ikke bare gikt og hengerumpe, men Alzheimers også. Disse selskapelighetene Frekkesen henviser til, kan jeg knapt erindre å ha deltatt på. Jeg går jo fortsatt her og venter på mitt første kyss.