Barn gjør deg ikke lykkeligere, skriver Aftenposten.
"For flere tiår med europeisk og amerikansk forskning viser at par med barn skårer lavere enn barnfrie par på følelse av lykke, tilfredshet i livet, tilfredshet med ekteskapet og mental velvære, fastslår dosent Nattavudh Powdthavee ved Universitetet i York i England."
Ja vel? Det kan vel ikke være noen bombe, vel. Barn innebærer år, ja et helt liv, med bekymringer. Man er redd når man skal sette dem til verden (hva om jeg mister, hva om noe går galt under fødselen), og man er i redd for at det er noe i veien med dem, at de ikke er friske.
Man er redd for at de skal bli alvorlig syke, at de ikke skal få venner, at noen skal mobbe dem, at noen skal tukle med dem, at de ikke skal fikse skolen.
Når de kommer i tenåra er man redd for at de skal få feil venner, at de skal ruse seg, at de skal bli kriminelle og at de skal krasje med moped eller bil. Man er redd for at døtre skal bli utnyttet av slasker (eldre gutter), og man er redd for at de skal få spiseforstyrrelser.
Et cetera, et cetera, et cetera. Et liv i angst, bekymring og engstelse.
De medfører også mye arbeid, utgifter, søvnløshet og mindre tid til å pleie partner (les: sex), venner, interesser.
Så hvorfor gidder vi? Og hvorfor igjen og igjen? Fordi de er kjekke å ha, vel! Og fordi de tilfører mening og innhold og glede og intense øyeblikk av lykke. Jeg ville aldri ha vært dem foruten. Og jeg har aldri møtt noen som angrer på at de har fått barn.
Men: Det må være lov å velge å ikke få dem, og det må være lov å velge å bare få ett (eller åtte???), hvis det er det man vil. Slikt er en privatsak.
Det var alt for denne gang.
"For flere tiår med europeisk og amerikansk forskning viser at par med barn skårer lavere enn barnfrie par på følelse av lykke, tilfredshet i livet, tilfredshet med ekteskapet og mental velvære, fastslår dosent Nattavudh Powdthavee ved Universitetet i York i England."
Ja vel? Det kan vel ikke være noen bombe, vel. Barn innebærer år, ja et helt liv, med bekymringer. Man er redd når man skal sette dem til verden (hva om jeg mister, hva om noe går galt under fødselen), og man er i redd for at det er noe i veien med dem, at de ikke er friske.
Man er redd for at de skal bli alvorlig syke, at de ikke skal få venner, at noen skal mobbe dem, at noen skal tukle med dem, at de ikke skal fikse skolen.
Når de kommer i tenåra er man redd for at de skal få feil venner, at de skal ruse seg, at de skal bli kriminelle og at de skal krasje med moped eller bil. Man er redd for at døtre skal bli utnyttet av slasker (eldre gutter), og man er redd for at de skal få spiseforstyrrelser.
Et cetera, et cetera, et cetera. Et liv i angst, bekymring og engstelse.
De medfører også mye arbeid, utgifter, søvnløshet og mindre tid til å pleie partner (les: sex), venner, interesser.
Så hvorfor gidder vi? Og hvorfor igjen og igjen? Fordi de er kjekke å ha, vel! Og fordi de tilfører mening og innhold og glede og intense øyeblikk av lykke. Jeg ville aldri ha vært dem foruten. Og jeg har aldri møtt noen som angrer på at de har fått barn.
Men: Det må være lov å velge å ikke få dem, og det må være lov å velge å bare få ett (eller åtte???), hvis det er det man vil. Slikt er en privatsak.
Det var alt for denne gang.
4 kommentarer:
Tja. For min del har jeg alltid satt ansvar for andre i andre rekke. Men så er det sånn at hvis man ikke har noe genuint DRIV mot hva man vil bruke livet sitt til - kan man etter 15-20 år med russetid komme til å tenke at denne runden har jeg gått før. Det og utsiktene til å ha barnevogna koblet direkte på rulatoren var avgjørende for min del. Selv om det er en forvirrende verden å vokse opp i.
Heldigvis er det en del geriatriske småbarnsforeldre der ute:-) Tipper at du kommer til å engste deg litt i årene som kommer du også, selv om du naturligvis er en tøffehare.
Godt skrevet!
Danke sehr.
Legg inn en kommentar