Etter at jeg fikk unger, er jeg blitt sykt god til å sluke kameler. Kjeften er på vidt gap på det jevne, og kamelene skvetter inn både mothårs og medhårs. (Hvorfor finnes det ikke et dataspill tuftet på dette prinsippet?) Kamelsluking er nærmest blitt en idrett her i huset.
I teorien legger ungene mine seg sju. De spiser grønnsaker, og de utsetter for forutsigbare og fornuftige grenser. De blir hørt, men det er vi voksne som bestemmer. De får tran hver dag og eksponeres for frisk luft uansett vær. De utøver ikke vold mot hverandre, og de rydder frivillig og helt av seg selv. Prinsippene har jeg inne, man har da sett på Nannyhjelpen på tv, mind you.
Noe har sviktet i implementeringen. Vilikke har knapt nok spist en grønnsak i hele sitt liv, og lider antakelig av mangelsykdommer (underlig nok er har er hun aldri syk). Kostas tror det er direkte farlig å spise brød med frø i, så han peller dem ut. Jeg ignorer og later som ingenting (jafs jafs, nam nam kamel).
Pingu er for liten til å bevisst tøye strikken, ennå. Vi hadde dog et arbeidsuhell nå ganske nylig. Da fikk hun pupp, offentlig, på vårt lokale kjøpesenter. Jeg er ingen snerpe når det gjelder offentlig amming, men Pingu er halvannet år gammel. Vi satt der, bak en glissen bregne. Pingu dro i genseren min og tafset nedi utringingen. Jeg gav meg, for å få fred og harmoni.
Det er sikkert mange grunner til at ting ikke alltid blir som man har tenkt. En årsak er at jeg helst vil slippe hyl og skrik, enn annen er at jeg ofte er for trøtt til å kjempe imot. Jeg må rasjonere med kreftene og velge kamper med omhu.
Sånn går nå dagan i kamelland.
I teorien legger ungene mine seg sju. De spiser grønnsaker, og de utsetter for forutsigbare og fornuftige grenser. De blir hørt, men det er vi voksne som bestemmer. De får tran hver dag og eksponeres for frisk luft uansett vær. De utøver ikke vold mot hverandre, og de rydder frivillig og helt av seg selv. Prinsippene har jeg inne, man har da sett på Nannyhjelpen på tv, mind you.
Noe har sviktet i implementeringen. Vilikke har knapt nok spist en grønnsak i hele sitt liv, og lider antakelig av mangelsykdommer (underlig nok er har er hun aldri syk). Kostas tror det er direkte farlig å spise brød med frø i, så han peller dem ut. Jeg ignorer og later som ingenting (jafs jafs, nam nam kamel).
Pingu er for liten til å bevisst tøye strikken, ennå. Vi hadde dog et arbeidsuhell nå ganske nylig. Da fikk hun pupp, offentlig, på vårt lokale kjøpesenter. Jeg er ingen snerpe når det gjelder offentlig amming, men Pingu er halvannet år gammel. Vi satt der, bak en glissen bregne. Pingu dro i genseren min og tafset nedi utringingen. Jeg gav meg, for å få fred og harmoni.
Det er sikkert mange grunner til at ting ikke alltid blir som man har tenkt. En årsak er at jeg helst vil slippe hyl og skrik, enn annen er at jeg ofte er for trøtt til å kjempe imot. Jeg må rasjonere med kreftene og velge kamper med omhu.
Sånn går nå dagan i kamelland.
2 kommentarer:
Siden jeg er en proffesjonell voksen kommer jeg nok til å slippe kamelsluking. Og om noen kameler må slukes - forskning viser at 50%av barn som ikke utsettes for grenser klarer seg godt. (Dette er tatt fra min egen oppvekst - der vi to yngste ikke hadde noen grenser.)
Takk. Nå er det sikkert de som mener at de grenseløse hadde klart seg enda bedre med en bitteliten begrensning her og der,men det ballen legger vi død. Santvel.
Legg inn en kommentar