Denne bloggen må dere bare lese...

...hvis dere ikke allerede gjør det.

Jeg oppdaget den via en annen blogg jeg tilfeldigvis ramlet innom, og nå er jeg i gang med å lese hele, fra første innlegg.

Enjoy mellombels, dama er kanonmorsom, velformulert og aldri så lite original (iallfall bloggen).

God helg :-)

Bergljot er på nett. Og nå virker dessuten kattedøra.

Her kommer en aldri så liten tilståelse, og dette er litt pinlig, så ikke si det til noen. (Det er derfor jeg hvisker). Tingen er at jeg ikke har hatt internett i singelresidensen. Ikke fordi jeg har tatt et bevisst standpunkt om at jeg ikke vil ha sånt - neida, grunnen er at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle komme meg innpå. Eller utpå.

Da jeg og Lyse ble enige om at de skulle få levere strøm til meg, snakket vi for så vidt om internett. Jeg bestilte - og så trodde jeg dett var dett og at det bare var å skru på maskinen, og så ville jeg være på verdensveven. Men nei.

Og sånn har nå ukene og månedene gått. Her om dagen tok jeg grep og ringte til Lyse for å snakke ut. Det vil si, først sang Enya en halv cd for meg - og så tok de telefonen. Det var fint. Ikke Enya, altså.

Lyse-mannen var snill. Han kunne fortelle at jeg hadde et internettabonnement, men at det ikke var aktivert. Følgelig har jeg iallfall ikke betalt for noe jeg ikke har hatt, og det er jo bra. Han kunne også fortelle at jeg har alt utstyr jeg trenger i heimen, det vil si en grå boks med to antenner, og at det er en trådløsdings inne i den boksen.

"Men jeg har ikke en sånn boks. Den eneste boksen jeg har funnet er hvit, og den har ikke antenner," sutret jeg.

Og så sa jeg noe om at tidligere eier sikkert hadde tatt den med seg, for det var han nemlig troende til, og at jeg nok sikkert ikke hadde utstyr i huset.

Men det avviste Lyse-mannen, for han hadde nemlig kontakt med boksen, så jeg ble bedt om å dra hjem og lete en gang til. Mulig han hørte at jeg var litt nedstemt da jeg la på, iallfall ringte han oppigjen og tilbød seg å sette opp det trådløse nettverket mitt over telefon. For at jeg skulle slippe å dille inne på "Min side" på www.lyse.no. Det hadde nok bare ført til mer ringing uansett.

Jeg lette mer etter den hekkans boksen, men fant den fortsatt ikke. Det ble enda en samtale med en annen Lyse-mann, etter enda mer Enya, og han sa at det av og til var litt kluss med internetten i disse sameiene. Men at det var sannsynlig at boksen var i sikringskapet.

Jeg så i sikringsskapet for fjertende gang, der var det fortsatt ingen boks, men siden det var to stikkontakter der, trakk jeg ut ledningene i dem. Om dere skjønner. Altså, det er derfor jeg måtte finne the box, for å restarte anlegget ved å trekke ut stikkontakten.

Men kom internetten til meg? Neida. Så da gikk jeg til Bjørnar, naboen. Med tårer i øynene og klump i halsen. Og Bjørnar ble med meg hjem, inn i yttergangen (denne uka har jeg ungene, og det ser ut deretter, så INGEN får komme lenger inn til inn i yttergangen).

Bjørnar kikket i sikringskapet og på de intravenøse ledningene, han røsket litt inni der, og gjett hva! Han fant the box. Den viser seg å være gjemt/innebygd bak et deksel - trolig av tidligere eier. Og ikke nok med det, etter at Bjørnar hadde tatt på ledningene, fant jeg wifi-nettverket mitt også. Ikke til å tro; den mannen har magiske hender.

Ungene er fra seg av glede over at de endelig kan spille dataspill - selv er jeg litt ambivalent siden det egentlig har vært litt deilig å slippe maset om dataspill. Men jeg får vel sette en grense eller to, så ordner det seg.

Og så litt om kattedøra, som fram til nå er blitt benyttet av nær sagt samtlige katter i gata. Bortsett fra den ene min, som ikke begriper konseptet. Nå har Bodil-mannen saget litt mer i døra, og luka virker som den skal. Altså er det bare Rasekatten som kan bruke den. Utrolig bra.

Kanskje jeg skal chippe ungene og få dem til å bruke luka, da vaser de iallfall ikke bort nøklene sine.

Fra barnemunn (ikke for sarte sjeler)

Det skinner muligens igjennom, noen ganger, at mine barn tidvis er i konflikt. Noen ganger med meg, men som regel med hverandre. Dette avstedkommer både støy, baluba og lett vold (ikke fra meg) - og nå i det siste også alvorlige trusler.

Barn 1 (for anledningen anonymisert): "Barn 2 sier h*n skal drepe meg!"
Bergljot (til barn 2): "Vet du, sånn har du ikke lov til å si!!! Det er stygt!"
Barn 2: "Men mamma, det er bare et ordtak! Det er sånn jeg sier når jeg er sur."

Ordtakene er ikke hva de en gang var. Hva er galt med "som man reder, ligger man", for eksempel? Eller "en fugl i hånden er bedre enn ti på taket"?

Hrmf.

#denfølelsen

...når du mistenker at den nye flaskegrønne blusen kanskje er ørlite grann for transparent til å brukes på jobb - men du tar den på likevel, for så å oppdage, i lysrørskinnet på do på jobben, at du ser ut som du skal på nattklubb.

Det hjelper litt at du har bikinitopp under, men bare litt. Og sånn går nå dagene i byråkratiet.

(Litt uheldig vinkel på nesa på det bildet, men det veies opp av at du kan se antydningen til kløft om du legger godviljen til. Dyp er den ikke, men dog!)

Hurra for Nokia - not, for hekkan. Og grov forsovelse.

Jeg disponerer en veldig staselig og smart telefon fra Nokia. Den kan visst gjøre store ting (det sier iallfall de som har giddet å lese manualen), og den tar faktisk veldig fine bilder. Men!!! Den slår seg av både titt og ofte. Og ikke bare det, slår den seg av idet du mottar en SMS, så kan du plystre langt etter SMS-en. Den forsvinner nemlig ut i lufta et sted, for aldri å komme tilbake.

Telefonen fungerer selvsagt også som vekkerklokke - når den virker. I natt virket den for eksempel ikke, noe som resulterte i kollektiv forsovelse. Eller mer presist; jeg våknet av at ungene sloss klokka 08:10. Som min datter understreket flere ganger - hun hadde ikke forsovet seg, for hun hadde jo faktisk stått opp da jeg kom til meg selv vel to timer seinere enn planlagt. Joda.

De ble støvtørret, påkledd, foret og levert på skolen før klokka ni. Eldstemann leverte seg selv, mens jeg måtte tilstå min brøde for to kontaktlærere. "Du er iallfall uthvilt nå," sa begge, uavhengig av hverandre. Lurer på om det kan være en standardreplikk?

Forsovelser kan skje, men det skjer aldri meg. Faktisk. Jeg kommer aldri for seint til noe (derimot er jeg veldig ofte forholdsvis altfot tidlig). Derfor var det ekkelt i dag. Og det var ekkelt fordi dette er den første uka på ny skole for både meg og mine tre barn, og vi trengte ikke den starten.

Nå er det bare å håpe at barnefaren ikke informeres om det inntrufne. Det hadde toppet kaka, lissom.

Vinner jeg kjolen? Eller ikke.

Jeg er dame. Damer liker kjoler (og sko, men det får vi komme tilbake til). Jeg liker Kjoledamen-kjoler. Jeg EIER mange Kjoledamen-kjoler, og de aller fleste har jeg handlet på nettet. Men ikke alle, altså, tross alt befinner butikken seg i Stavanger.

Nå har Kjoledamen fått så mange Likes på Facebook at Kjoledamen vil gi bort en kjole til de tre beste nettbutikkundene sine. Så nå går jeg her og venter på e-post om at jeg er blant de tre utvalgte.

Jeg er likevel litt usikker på hva som er best - gratis kjole (og bekreftelse på at jo, jeg er en netthandelversting) eller ingen gratis kjole (og bekreftelse på at jeg har vesentlig mer å gå på). Virkelig et dilemma, vil jeg si.

I mellomtiden - altså i påvente
av e-post eller ikke e-post - har jeg brukt tiden fornuftig. Jeg har bestilt to kjoler til (PayPal er en vidunderlig ting).

Den ene, den på bildet, er så fin at den kun tilbys i pygme-størrelse (34), likevel bestilte jeg den i tilfelle den er stor i størrelsen. Veldig sannsynlig, når det i utgangspunktet er en smal modell. Men men.

Litt spenning skal man jo ha (det er pinadø ikke mye spenning ellers, iallfall ikke selvpåført).

Du vet at du er desperat når...

...du vurderer å investere i kose-robot.

Den gode nyheten er at jeg slettes ikke er der, for jeg får rikelig med kos. Av katta, for eksempel. Han klorer og biter også, så vi har det ganske vilt.

Ungene er også rause med klemmene. Og en av dem har sågar slått seg ned i senga mi på fast basis. Opphavet til dette arrangmentet er at hun er så, eh, høylytt på kveldene at storesøsteren ikke får sove.

Nå som han klorende og bitende har markert på madrassen hennes, er det en viss risiko for at samsovingen (med meg) kan bli mer varig enn forutsett. Med mindre jeg får fingeren ut og tatt meg til IKEA for å kjøpe ny madrass, da.

Og sånn går nå dagene. Trenger du kose-robot, eller får du det du trenger man(n)uelt?
Bildet er tjuvlånt fra www.enklereliv.no