Noen som vet hva lyvetroll er? Ikke? Det er noen små, svarte kryp som oppstår på tunga i forbindelse med bløff. De er så små at du nesten ikke kan se dem med det blotte øyet, og de ligner litt på Karius og Baktus.
Jo grovere bløff, desto flere troll. Da parer de seg nemlig med hverandre og får babylyvetroll. Det etableres med andre ord et hele samfunn, hele byer med lyvetroll på tunga.
Femåringen snakker mye sant og litt usant. Foreløpig er hun dårlig på å lyve, hun flakker med blikket, ommøblerer ansiktet og håper på det beste. Men det ender ofte med denne passiaren:
Bergljot: "Pingu! Få se tunga."
(Pingu flakker litt mer med blikket, snurper munnen sammen og svelger febrilsk.)
Bergljot: "Få se!"
(Pingu stikker ut tunga - lynfort - og kveiler den inn igjen.)
Bergljot:"Neimen Pingu....! Uff. Det er jo en hel gjeng med lyvetroll på tunga. Nei og nei."
Pingu: "Nei mamma, for lyvetroll finnes ikke. Og dessuten har svelget dem!"
(Bergljot ser lenge på barnet, med et litt sånn bedrøvet og grusomt skuffet uttrykk. Pingu begynner å flakke med blikket igjen, før hun sukker tungt:)
Pingu: "Ja vel da, mamma."
Det er sikkert pedagogisk på trynet, og iallfall uetisk - men jeg tror kanskje at lyvetrolla funker sånn at Pingu kanskje tenker seg litt nøyere om før hun bløffer.
(Og hvis det ikke funker, så er det greit det også. For det er jo så morsomt å se henne svelge på troll. Moahahahaha.)
onsdag 31. oktober 2012
torsdag 25. oktober 2012
Følelser rundt svartedauden og fisk
Jeg vet at det er meningen at man skal anerkjenne sine barns tanker og følelser, og at vi skal trøste og forklare og være empatiske og sånn. Men av og til er det litt vanskelig å holde fokus for en (tidvis dårlig) mor.
Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.
Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".
Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).
Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.
Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.
Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).
Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.
Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".
Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).
Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.
Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.
Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).
onsdag 24. oktober 2012
Bordvers før og nå - tut-tut
Ingenting er som de pleide å være, og det meste var, som dere alle vet, bedre før. Men dette bordverset har komiske og livssynsnøytrale kvaliteter:Når Skipper'n skal ha seg mat
tut-tut
Så tar han en boks med spinat
tut-tut
Så går han i stua og danser med frua
Når skipper'n skal ha seg mat
tut-tut.
Det er hun på fem som har innført dette verset i heimen, det skal være mye brukt i barnehagen. Og sånn går nå dagene. Tut-tut.
tirsdag 23. oktober 2012
Og så litt om skadesituasjonen
Til alle dere som sitter der hjemme og lurer på hvordan det går med Bergljots oppladning til halvmaraton, og som gjerne vil ha dyptpløyende detaljer om treningsregime, kosthold, restitusjon og diverse - her kommer det bittelitt.
Mulig noen av dere senset at prosjektet ikke er direkte lystbetont. Glæden i deler av heimen var derfor stor da det viste seg at Fruens venstre ankel var hoven og vond her i forrige uke. Det skjedde bare helt plutselig av seg selv etter en løpetur.
Jeg så det som et tegn fra oven, jeg orienterte min samløperske om at jeg nok måtte trekke meg fra Tresjøersløpet - og booket time hos fysioterapeut. Raymond trakk og dro og klemte på foten - og kunne kjapt konstatere at inni der, nei inni der er omtrent alt laust, for det er ikke tvil om at ankelen er meget ustabil. Trolig dreier det seg om en eldgammel skade, selv er jeg ganske sikker på at den kan dateres til en konkret fjelltur m/innlagt forstuing høsten 1988.
Det var litt skremmende. Jeg trodde jeg kom til å bli avskiltet på stedet. Det ble jeg ikke - jeg fikk ikke engang treningsforbud. Ikke halvmaratonforbud heller (sukk). Ankler kan nemlig tapes, og de kan påføres sånne støtteanordninger som gjør at det ikke gjør noe om de er ustabile. Raymond tapet meg veldig, og jeg fikk beskjed om å teste hjemme. Ikke noe problem, viste det seg.
Likevel vet jeg ikke om det blir noe løp på meg, oppkjøringa har ikk vært optimal, he he. Jeg har sittet hjemme og sett på den tjukke ankelen min og hatt dødsangst i flere dager, bare tanken på at den skal bære meg i over to mil er skummel.
(Men jeg tror ikke Camilla vet om bloggen min, sånn sett så trenger jeg ikke fortelle henne om utviklingen i saken - og teknisk sett er jeg ikke påmeldt... Hm....)
Mulig noen av dere senset at prosjektet ikke er direkte lystbetont. Glæden i deler av heimen var derfor stor da det viste seg at Fruens venstre ankel var hoven og vond her i forrige uke. Det skjedde bare helt plutselig av seg selv etter en løpetur.
Jeg så det som et tegn fra oven, jeg orienterte min samløperske om at jeg nok måtte trekke meg fra Tresjøersløpet - og booket time hos fysioterapeut. Raymond trakk og dro og klemte på foten - og kunne kjapt konstatere at inni der, nei inni der er omtrent alt laust, for det er ikke tvil om at ankelen er meget ustabil. Trolig dreier det seg om en eldgammel skade, selv er jeg ganske sikker på at den kan dateres til en konkret fjelltur m/innlagt forstuing høsten 1988.
Det var litt skremmende. Jeg trodde jeg kom til å bli avskiltet på stedet. Det ble jeg ikke - jeg fikk ikke engang treningsforbud. Ikke halvmaratonforbud heller (sukk). Ankler kan nemlig tapes, og de kan påføres sånne støtteanordninger som gjør at det ikke gjør noe om de er ustabile. Raymond tapet meg veldig, og jeg fikk beskjed om å teste hjemme. Ikke noe problem, viste det seg.
Likevel vet jeg ikke om det blir noe løp på meg, oppkjøringa har ikk vært optimal, he he. Jeg har sittet hjemme og sett på den tjukke ankelen min og hatt dødsangst i flere dager, bare tanken på at den skal bære meg i over to mil er skummel.
(Men jeg tror ikke Camilla vet om bloggen min, sånn sett så trenger jeg ikke fortelle henne om utviklingen i saken - og teknisk sett er jeg ikke påmeldt... Hm....)
mandag 22. oktober 2012
Rapport fra loppehelvetet.
Fysj, for en ukristelig innledning på et i og for seg storslagent arrangement. Kristelig også, faktisk, i og med at det var menigheten som arrangerte det.
Jeg er ingen loppemarkeddame, så det er sagt. Jeg er for gjenbruk, resirkulering, kupp og alt det der - men siden jeg både er introvert og har agorafobi (nei, det betyr ikke at jeg er redd for angorakaniner. Jeg liker ikke å oppholde meg i store folkemengder), er ikke loppis min arena.
Vel vel vel. Vilikke hadde speidervakt helt sånn i starten, så vi var der før loppene ble sluppet løs. Vilikke ble innlosjert i grillen - hun skulle da anrette fisk, grønnsaker og margarin i folie, noe som etterhvert skulle omsettes som "sjørøverlaks". Etter å ha sett produksjonsprosessen, må jeg si at jeg er glad for at delikatessen ble pakket inn i folie. Det viste seg nemlig å være veldig gøy å drukne ingrediensene i flytende melange. Nå ja.
Til tross for at det plasket ned, var halve grenda på plass utenfor idrettshallen. Ikke visste jeg at det bor så mange folk i sydlige Sola på en lørdag morgen. Jeg tror noen av dem sto og gnog i døra med tennene også. Døra ja, den gikk opp etterhvert, og vi veltet inn i samlet flokk.
Jeg skal ikke skildre hvordan det så ut der inne, dere andre er sikkert veldig vant til å gå på loppemarked. Ikke var jeg i nærheten av loppene heller, der var det så mange albuer og stålbriller og folk som sådan at jeg heller satte kursen mot kafedepartementet. Og der ble jeg. I treogenhalv time - med en halvtimes avbrekk i perlekroken med min yngste.
I grunnen ble det ganske så fredelig for meg der i kafeen. Det var faktisk ganske fint å sitte og studere Texas på avstand, om dere skjønner. Ungene var over alle hauger med lommene fulle av kæsj kontant, så alle var glade.
Etterhvert skjønte jeg at jeg nok hadde utstyrt avkommet med vel mye kæsj kontant. Det begynte nemlig å vokse seg hauger av unyttig løsøre rundt beina mine i kafeen - playstastion u/kabel, horder av kosedyr (som sikkert er fulle av basiller og snørr), Fisherprice prinsesseslott, klinkekuler, to par utgåtte fotballsko ("men de kostet par ti kroner per par, mamma, så jeg kjøpte til Adrian også") - og så videre og videre og videre.
Den grusomste investeringen er nok korpstromma min sønn sikret seg for fem kroner. Det dreier seg om en høy skarptromme - jeg kan melde om at lyden er til stede, selv om tromma framstår som noe loslitt. En annen tvilsom loppe er en jævla svær popcornmaskin fra OBH Nordica. Den kjøpte Sønnen og Kompisen på timeshare, så den skal visst bo hos oss annenhver uke.
(Jeg har tenkt å sende tromma med på lasset når popkornmonsteret skal ha samvær med Kompisen. Sønnen påstår at tromma bare er hans, for det var han som betalte for den, rett nok med mine penger, men her kjenner jeg at jeg er kompromissløs.)
Popcornmaskinen er testet, den fungerer og den produserer visstnok også spiselig popcorn, rapporteres det. Selv er jeg mest opptatt av hvor den kan stå, jeg vil for all del unngå at den innvilges permanent opphold på kjøkkenbenken.
Apropos opphold, jeg tipper at de fleste av loppene skal få bo hos oss i et års tid, og så er de sikkert å finne på neste års marked. Iallfall tromma og kosedyrene. Og hvis tromma ikke er der, er det fordi jeg har snudd den opp ned og plantet lyng eller satt løk oppi den. Moahahha.
Jeg er ingen loppemarkeddame, så det er sagt. Jeg er for gjenbruk, resirkulering, kupp og alt det der - men siden jeg både er introvert og har agorafobi (nei, det betyr ikke at jeg er redd for angorakaniner. Jeg liker ikke å oppholde meg i store folkemengder), er ikke loppis min arena.
Vel vel vel. Vilikke hadde speidervakt helt sånn i starten, så vi var der før loppene ble sluppet løs. Vilikke ble innlosjert i grillen - hun skulle da anrette fisk, grønnsaker og margarin i folie, noe som etterhvert skulle omsettes som "sjørøverlaks". Etter å ha sett produksjonsprosessen, må jeg si at jeg er glad for at delikatessen ble pakket inn i folie. Det viste seg nemlig å være veldig gøy å drukne ingrediensene i flytende melange. Nå ja.
Til tross for at det plasket ned, var halve grenda på plass utenfor idrettshallen. Ikke visste jeg at det bor så mange folk i sydlige Sola på en lørdag morgen. Jeg tror noen av dem sto og gnog i døra med tennene også. Døra ja, den gikk opp etterhvert, og vi veltet inn i samlet flokk.
Jeg skal ikke skildre hvordan det så ut der inne, dere andre er sikkert veldig vant til å gå på loppemarked. Ikke var jeg i nærheten av loppene heller, der var det så mange albuer og stålbriller og folk som sådan at jeg heller satte kursen mot kafedepartementet. Og der ble jeg. I treogenhalv time - med en halvtimes avbrekk i perlekroken med min yngste.
I grunnen ble det ganske så fredelig for meg der i kafeen. Det var faktisk ganske fint å sitte og studere Texas på avstand, om dere skjønner. Ungene var over alle hauger med lommene fulle av kæsj kontant, så alle var glade.
Etterhvert skjønte jeg at jeg nok hadde utstyrt avkommet med vel mye kæsj kontant. Det begynte nemlig å vokse seg hauger av unyttig løsøre rundt beina mine i kafeen - playstastion u/kabel, horder av kosedyr (som sikkert er fulle av basiller og snørr), Fisherprice prinsesseslott, klinkekuler, to par utgåtte fotballsko ("men de kostet par ti kroner per par, mamma, så jeg kjøpte til Adrian også") - og så videre og videre og videre.
(Jeg har tenkt å sende tromma med på lasset når popkornmonsteret skal ha samvær med Kompisen. Sønnen påstår at tromma bare er hans, for det var han som betalte for den, rett nok med mine penger, men her kjenner jeg at jeg er kompromissløs.)
Popcornmaskinen er testet, den fungerer og den produserer visstnok også spiselig popcorn, rapporteres det. Selv er jeg mest opptatt av hvor den kan stå, jeg vil for all del unngå at den innvilges permanent opphold på kjøkkenbenken.
Apropos opphold, jeg tipper at de fleste av loppene skal få bo hos oss i et års tid, og så er de sikkert å finne på neste års marked. Iallfall tromma og kosedyrene. Og hvis tromma ikke er der, er det fordi jeg har snudd den opp ned og plantet lyng eller satt løk oppi den. Moahahha.
fredag 19. oktober 2012
Bergljot har vært på homeparty og er gjenstand for headhunting
Ikke til noen toppjobb akkurat - men i går fikk jeg altså telefon fra en homepartyselgerske som hadde registrert min uvanlig (kanskje hun ikke akkurat sa det sånn) tillitsvekkende framtoning på onsdagens seanse. Derfor vil hun spandere kaffe på meg, og så håper hun nok sikkert på å få meg inn i pusherstallen sin.
(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)
Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)
Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.
Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?
Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.
Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.
Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.
Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.
Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.
(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)
Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)
Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.
Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?
Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.
Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.
Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.
Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.
Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.
torsdag 18. oktober 2012
Mye skrekkelig elendighet i vente
Jeg hadde mareritt i natt. Jeg drømte at jeg skulle løpe halvmaraton. Og så kom jeg på at det ikke var et mareritt, men at jeg i et euforisk og forrvirret øyeblikk i går kveld, mens jeg var på homeparty, sa ja til å være med.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
Abonner på:
Innlegg (Atom)