Rar matte

Det rare med umulige unger, er at når de kommer sammen med andre umulige unger, så blir ikke resultatet dobbelt så umulig.

Tvert imot blir det mindre mas, mindre rot og i det hele tatt mer ro og fred enn når de ikke er sammen med andre unger.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor eller hvordan, men sånn er det nå uansett.

Alenemor

Nå som Vaniljedeigen bygger hus, tilbringer jeg mye tid med arvingene våre. Ikke bare kvalitetstid, må jeg innrømme. Men man gjør da så godt man kan, i den grad man orker.

Jeg har aldri vært så trøtt i noen som helst jobb som jeg har har vært etter lange alenemammadager. All respekt til de som er det på heltid. Aleneforeldre, altså.

Oppfinnelse (4)

Denne er så opplagt genial at jeg ikke skjønner at den ikke er standard på alle badekar. Ikke koster den mye å produsere, HMS-gevinsten er enorm og, ikke minst, man unngår at badevannet havner andre steder enn i badekaret.

Så til saken: Badekarlokk! Lokket skal være heldekkende og plassert litt nedi karet, men det skal ha hull til hver unge. Der skal de sitte skrudd fast, på rekke og rad, uten mulighet til å reise seg og klatre opp på kanten (og dermed ramle og få hodet under vann), skvette på hverandre, stjele lekene fra hverandre, slåss om boblene, lugge hverandre, knives om å sitte nærmest kranen, tømme vann i hodet på hverandre osv.

For at de tross alt skal få følelsen av at de er i et badekar, skal det være mulig å ha to-tre cm med vann oppå lokket. Så kan de plaske litt behersket rundt seg selv.

Jeg tror dette må være min beste til nå. Oppfinnelse, altså.

Strike

Nå er jeg spent. Kanskje blir det streik, og blir det det, så regner jeg med at det innebærer at jeg skal streike. For jeg er organisert i et LO-forbund, og ifølge Verdens Undergang er min arbeidsplass på lista over de som skal i ilden først. Eventuelt.

Jeg har aldri streiket før, ikke den type streik iallfall, så jeg er litt spent. Og jeg innrømmer glatt at jeg ikke har fordypet meg veldig i de minste paragrafene i stridens kjerne. Som jo er pensjon. Dog kan jeg si at pensjon er noe jeg er blitt veldig mye mer opptatt av etter at jeg blr 40, for nå er det liksom blitt mer relevant og aktuelt.

Blir det noe av dette, så skal jeg være streikevakt, og da skal jeg være bestemt og litt sinna. Og ha armbind og pannebånd. Eller bandana ellerhvadetnåheter.

Som de sier: Streikeviljen er stor!!

Engasjement

Urk. Ikke før er det reist et kunstverk et sted, så skal noen på død og liv kreve det fjernet. Nå er det den stakkars fine fuglen i rundkjøringa på Klæpp som skal felles, enda den ikke har gjort noen fortred og bare har stått der i ei uke.

Og hvem husker ikke Gormleys rustne menn? Der ble de nesten ulovlig felling. Hva er det med folk i den forhenværende kulturhovedstaden og omegn? Hvorfor blir så mange så rabiate av skulpturer og annen utsmykning? Det er lov å synes at ikke alt er så pent alltid, men hvorfor gå bananas?

Et råd fra kjelvå på Sageved: Bruk energien på noe annet. Noe viktig, for eksempel. Ytringsfrihet er en fin ting, men hallo!!!!

Krank

Fru Vaniljedeig har ligget strekk ut i helgen, i smerte og elendighet. Hun har ropt på elg, bever og det som er i naturen og andre steder, hun har sovet og våket og hatt det riktig ille.

Om sant skal sies har det vært lite medkjensle og empati å spore fra omgivelsene. Dette skyldes nok at djevelskapen oppstod i 30-årsdag, etter inntak av noe rødvin. OK, jeg innrømmer at det var noe rødvin inne i bildet. Og veldig mange ungdommer.

Feberen har reddet meg, føler jeg. Lørdag framsto jeg som ei fyllesjuk småbarnsmor i midtlivskrise, søndag og mandag kunne selv en skeptisk herr Vaniljedeig fastslå at hans kvinne var vel het og at det nok var mer synd på henne enn forutsatt. Jeg har vært ekte syk, og ingen har dullet med meg, stakkar.

Til tross for det inntrufne, var festen (min siste 30-årsdag ever?) kjekk. Og jeg har fattet en beslutning om å midlertidig slutte å drikke rødvin (dette har ingen sammenheng med noen som helst erfaringer den siste tiden, naturligvis).

Dilemma (2)

Omsider har jeg funnet et triks som ser ut til å funke på ungene mine hva lystring angår. Teknikken er basert på løgn og trusler. Men hvis en aldri så liten bløff har positiv effekt på atferden, kan det vel ikke være så ille? Eller?

Jeg sier  til mine søte små at hvis de ikke innimellom begynner å høre etter når jeg snakker til dem, så skal jeg ta dem med til ørenesehalsspesialist for å se om de har for mye voks i ørene. Siden de er skeptiske til leger og sykehus, sperrer de øynene opp, retter seg opp i ryggen - og adlyder (iallfall noen ganger).

Jeg har anvendt metoden på et minimumsnivå, men etter at jeg fortalte min mor og barnas mormor om dette, er den blitt betydelig utviklet. Hun sier til ungene at ikke bare skal de til ørenesehalsDOKTOR, men at han skal sette et RØR inn i hodet på dem, fra øre til øre, for å sikre at det er åpent der og at de kan høre. På røret skal vi henge ting, som grytekluter, julepynt og klesvask. En ren vinnvinnsituasjon.

Moahahahahaha. Bestemødre nå til dags. Jeg er litt usikker på om målet helliger middelet her, men orker ikke å tenke for mye på det heller.