Budsjettsprekk på sprekk på sprekk

Huset vårt, luftslottet, blir vesentlig vanvittig mye dyrere enn vi hadde tenkt. Det skyldes kanskje litt at vaniljedeigen og jeg ikke er så gode på økonomi, det skal sies. Men vi er nok blitt fintet litt ut også, av våre gode hjelpere i byggeselskapet.

Standardpakken som ligger inne i det opprinnelige pristilbudet er sikkert vel og bra den, hvis du er husmann eller idealist (eller noe annet vi ikke er). 65 strømpunkter fordelt på to boenheter er temmelig på trynet, spør du meg. Det er også kjipedoer til 12,50 per stykk, ubehandlede furutrapper og jeg vet ikke hva. Kort sagt er alt det inkluderte av simpleste sort, og veldig mye viser seg ikke å være inkludert.

Men utsikten er bra, og det er da noe.

Fjern kontroll

Og så kom omsider fjernkontrollen til rette, etter å ha vært savnet i sånn cirka fire måneder. Den lå (pinlig nok) langt, langt nedi sprekken under en sofapute. Gemalen har lett og lett etter fjernkontrollen akkurat der, sier han, uten å støte på den.

Jeg fant den lett som bare det. Jeg lette etter mobilen, som viste seg ikke å være der, men UNDER sofaen.

Det er mennene i huset som liker å ha herredømmet over tv-en. Jeg tror aldri jeg har sett Kostas så lykkelig som da han oppdaget fjernkontrollens uventede tilbakekomst. Nå sitter han atter og gnurer på den i angst for at noen skal terminere Disney tsjænnæl.

Selv skjønner jeg ikke fjernkontroller og har følgelig ikke gjort meg avhengig av dem. Jeg synes ikke at det er noe problem å slå tv-en av og på via knappen, det er jo bare å reise seg.

En annen gang skal jeg kanskje fortelle om den DIGRE fjernkontrollen vår med AMP-knapp.

Lykken er...

Barn gjør deg ikke lykkeligere, skriver Aftenposten.

"For flere tiår med europeisk og amerikansk forskning viser at par med barn skårer lavere enn barnfrie par på følelse av lykke, tilfredshet i livet, tilfredshet med ekteskapet og mental velvære, fastslår dosent Nattavudh Powdthavee ved Universitetet i York i England."

Ja vel? Det kan vel ikke være noen bombe, vel. Barn innebærer år, ja et helt liv, med bekymringer. Man er redd når man skal sette dem til verden (hva om jeg mister, hva om noe går galt under fødselen), og man er i redd for at det er noe i veien med dem, at de ikke er friske.

Man er redd for at de skal bli alvorlig syke, at de ikke skal få venner, at noen skal mobbe dem, at noen skal tukle med dem, at de ikke skal fikse skolen.

Når de kommer i tenåra er man redd for at de skal få feil venner, at de skal ruse seg, at de skal bli kriminelle og at de skal krasje med moped eller bil. Man er redd for at døtre skal bli utnyttet av slasker (eldre gutter), og man er redd for at de skal få spiseforstyrrelser.

Et cetera, et cetera, et cetera. Et liv i angst, bekymring og engstelse.

De medfører også mye arbeid, utgifter, søvnløshet og mindre tid til å pleie partner (les: sex), venner, interesser.

Så hvorfor gidder vi? Og hvorfor igjen og igjen? Fordi de er kjekke å ha, vel! Og fordi de tilfører mening og innhold og glede og intense øyeblikk av lykke. Jeg ville aldri ha vært dem foruten. Og jeg har aldri møtt noen som angrer på at de har fått barn.

Men: Det må være lov å velge å ikke få dem, og det må være lov å velge å bare få ett (eller åtte???), hvis det er det man vil. Slikt er en privatsak.

Det var alt for denne gang.

Sykt barn

Jeg har vært hjemme fra jobben med syk unge i to dager. De som ikke har opplevd slikt tror kanskje at dette er det samme som har fri, men det er det altså ikke (nødvendigvis). Barn er nemlig sånn at de kan være veeeeeeldig handlerkraftige og opplagte selv om snørret fosser og feberen dupper oppimot 40-50 grader.

Pingu liker for eksempel godt å bestige tinder, i vårt tilfelle betyr det å klatre opp på alle mer eller mindre tilgjengelige steder. Stuebord, kjøkkenbord, benker, ja til og med stereoanlegg. Hun bruker lekekjøretøy og stoler som stige og klyver i vei. Jeg plukker henne ned et nanosekund før hun tryner selv, hun smiler henrykt - og setter kursen mot neste topp, med meg på slep.

Innimellom rotes det, planter dras ned fra vinduskarmen og brødskiver kastes i veggen (siden syke mennesker, heller ikke barn, spiser).

"Nå må du lalle," sier jeg når jeg er utmattet av å jakte og fiske etter ungen. Det vil hun naturligvis ikke. Hun vil heller sitte på fanget og klype meg i nesa mens hun gnager på puppen (nei, vi er ikke i mål med sluttingen helt ennå).

I dag er hun i barnehagen (jippi jippi jippi), og jeg kan hente meg inn igjen på jobb. Og det er jammen bra nå som det blir helg og jeg iallfall trenger krefter og overskudd.

Komplimenter

Jeg har fått noen komplimenter i løpet av et halvlangt liv. En del oppriktige, noen betingede (avsenderen var ute etter noe) og en del tvilsomme. Det er de tvilsomme som har en tendens til å feste seg.

Frøken Frekkesen leverte et festlig et innen siste kategori etter en av mine fødsler, husker ikke om det var etter nummer en eller to:

"Før, Bergljot, hadde du sprettrumpe og flat mage. Nå er det omvendt."

Hun kan få sagt det, Frekkesen, og jeg fniser stundom av dette visdomsordet fra min lillesøster. Heldigvis er det sånn at når man blir føøøøø.... så er man mest opptatt av at magen og stussen VIRKER, eksteriøret kommer i neste rekke (det finnes jo så mye godt i støtteinnretninger).

Og alle vet at sprettrumper er noe man kun har til låns.

Renter meg både her og der

Bind renta nå, sier ekspertene. Selv om jeg har et langt liv foran meg som gjeldsslave, nøler jeg. Bergljot har nemlig bundet renta før. Jeg er en av de sytten teitingene som bandt renta på studielånet på vel sju prosent like før festen begynte i sånn cirka 2003. For sikkerhets skyld bandt jeg den for fem år også. Det som er pinligst med dette, er at jeg nærmest gjorde det med venstrå, uten å tenke.

Jeg har også vært med på å binde huslån - og å si opp fastrenteavtalen igjen et par år seinere. Der hadde vi nok litt flaks siden renta sank og sank og sank etterpå, "strafferenta" tjente vi inn på et år. MEN strengt tatt hadde vi nok gjort det bedre om vi ikke hadde bundet renta i utgangspunktet.

Hvorfor får man ikke fastrente på innskudd, forresten? Da skulle jeg ha puttet formuen min (den som smuldrer hen i SlagenFondene) i banken. Trur eg.

Rapport fra et støvreir

Gemalen og jeg bygger hus. Eller rettere sagt - han bygger mens jeg røkter heimen. Det blir ikke mye til røkt. Når jeg er ferdig med å gjete unger, smøre skiver, tørke rumper, trøste, kjefte, skifte bleie, gå tur og annet forefallende, er dagen over. Og er ikke dagen over, er jeg for daff og trøtt til å renske opp i heimen.

OK, man vasker klær. Men ellers er det bare å slå fast at det som ikke kan gjøres med støvsuger, det blir ikke gjort. Nå er det jo vår og alt mulig. Det skarpe, hvite lyset reflekterer i hvert eneste støvkorn, hver eneste brødsmule i sofaen, alle kladdemerke på blyglassdører og salongbord. Jeg myser og later som ingenting.

Blblblblblblblbl, som Kostas ville ha sagt. Gumle, gumle kamel, gumle, gumle.