onsdag 3. februar 2016

Hudfletting fra en underyter

Fletta hår er fortsatt supertrendy, leser jeg i tabloiderne. Ka farsken. Nå må det vel snart være slutt? Ikke det at jeg ikke ser at det er smellvakkert med tjukke fiskebeinsfletter og franske anretninger av ymse slag - men det finnes en nedside. Flere, faktisk.

Jeg har døtre, og begge har langt hår. Heldigvis har de ikke arvet MITT hår, så teknisk sett hadde alt ligget til rette for flotte fletter. Problemet er bare at jeg ikke får det til. Fingrene mine fikser det ikke, alt klabber og baller og floker seg inn i hverandre. Jeg fatter ikke hvordan vanlige folk, uten fagbrev i frisering, lykkes!

OK, det skal sies at jeg ikke har søkt støtte i litteraturen, bøker som "Flett deg frisk" eller "Fletteencyklopediet", men jeg tror ikke det hadde hjulpet. Teorien skal jeg klare å forstå, jeg kan bare ikke operasjonalisere den.

Den eneste varianten jeg behersker, er den klassiske håndballfletta. Altså den som springer ut av en høy hestehale. Det fine med den er at man ikke trenger å lage en skill - og at det på en måte er forhåndsdefinert hvor man skal begynne og slutte.

Skill er nemlig en utfordring i seg selv, ikke vet jeg hvordan andre får den rett og sentrert. Bruker de linjal eller? Vater? Jeg bruker det berømte øyemålet, og et kan slå alle veier. Jeg har vurdert å tatovere inn en rett strek i bakhodet på Vilhellerikke, for å ha noe å sikte etter. Vilikke sitt hår får jeg ikke røre, så der hadde det ikke hatt noe for seg. Toget er for lengst gått der i gården.

I fjor høst gifta bror min seg, Påskeharen altså. Jeg besluttet at småpikene skulle kunstflettes. Jeg inngikk avtale med venninna mi Siri, som kan sånt - og resultatet ble framifrå. I all beskjedenhet må jeg si at de var på høyde med bruden og brudepiken på håret.

Tilbakemeldingene var deretter; "nei og nei! Så fine dere er! Er det mamma som har flettet dere?" Det var det jo ikke. Vilikke laget et stort poeng av at mamma ikke kan slikt, må dere forstå - men mammas venninne Siri - hun er flink, hun!

Og nå kommer vi til det egentlige poenget. Dette flettehysteriet er med å danne, eller la oss si opprettholde, uheldige strukturer i samfunnet. Det dannes a-lag og b-lag. De som lykkes og de som ikke lykkes. Min teori er at de som fletter, er de som også var i fremste rekke da cupcakebølgen skyllet over nasjonen (den er over, håper jeg?). Det er de samme som lager treretters matpakker med motivlakkert stangselleri, hjemmelaget speltbrød og fruktspyd.

A-laget har a-lagsunger som kan gå i pasteller og tyll, uten at pastellene og tyllen får uhelbredelige flekker, revner eller hull. De har unger som kan passe på husnøklene sine og som kommer hjem fra skolen med badetøyet samme uka som de hadde bading. A-laget har vaser med striper eller dådyr på, og de holder på med pensjonssparing (for ungene også).

Ungene deres angriper grønnsakene sine uten protest og legger seg klokka 20, seinest, uansett. De vil heller vil spille sjakk enn å kikke inn i en skjerm, og de foretrekker positiv samhandling med sine søsken framfor krangling og gladvold. De rammes ikke av styggedom som lus eller mark i stjerten. De biter ikke negler heller.

Jeg har rett, ikke sant? Sammenhengene kan være spuriøse, men jeg tviler på det. For ordens skyld må jeg få tilføye at jeg ikke har gjennomgått forskningen på feltet.

Jada jada. Jeg innrømmer at jeg er litt misunnelig. Jeg skulle gjerne hatt alt på stell, iallfall litt mer enn det jeg har nå. Enn så lenge brenner jeg duftlys og ser på Luksusfellen og Sinnasnekkeren med Vilikke. For å bli påminnet at noen faktisk har det verre.

mandag 1. februar 2016

Siden sist...

...har jeg kjøpt enda et par løpesko. De er så glorete at åtteåringen ble aldeles betatt - ingenting slår lillarosa! Totalt er vi da oppe i, la meg se, seks par på under et år. Nei, jeg er ikke stolt av det. Ikke av diverse andre nettbaserte skokjøp heller.

Men hodet mitt klarer ikke å ta inn over seg at netthandel ikke handler om monopolpenger og at 70 prosent av avslag ikke bør veie tyngre enn behov, passform og estetikk. Jeg tror det er en diagnose, og jeg tror det heter compulsive shopping. Jeg la inn en bekymringsmelding hos min stedlige organisasjonspsykolog, men hun lider visst av samme handlingsmønster, følgelig ser hun ikke problemet. Om det er dessverre eller heldigvis, er jeg ikke sikker på.

Jeg synes det er vanskelig å blogge for tiden. Det finnes plenty av tema jeg kunne belyst fra yndlingsvinkelen min (bakfra og litt nedenfra), men så er det smartest å la være siden jeg ikke lenger er så anonym som jeg skulle ønske. Det er mye lettere å fjase og gulpe frekkheter når man er hemmelig. Dumt at det ikke går an å krabbe inn i skapet igjen når en har forvillet seg ut, og det nærmest mot sin vilje.

Siden sist har eksen fått seg en ny unge (det kom sikkert brått på mange av mine fortsatt ikke frafalne lesere som kan dateres langt tilbake. Tross alt har jeg ikke delt at vedkommende er samboende i nybygget hus heller. Men det er strengt tatt ikke så viktig).

Siden sist har jeg også begynt å strikke (igjen), med unntak av to kluter er det ti år siden sist. Det skal være godt for sjela og endorfinutløsende, har jeg lest, så jeg gir det en sjanse. Alt kan ikke døyves med rødvin og Netflix.

Jeg har begynt å spille Candy Crush - og, ikke minst, jeg har slutta igjen. Nå skal det sies at jeg måtte slette app-en for å klare å gjennomføre det. Noen av oss kan bli litt hektet på slikt søl, og det er jo slettes ikke bra når man skal være rollemodell og greier.

Siden sist har jeg også dristet meg til å bruke drillen jeg kjøpte for halvannet år siden. Og det må jeg si, hvilken fantastisk devise! jeg har skrudd fast en gjeng med dørblad som til stadighet datt av hengslene og i hodet på den som måtte befinne seg i nærheten. Veldig irriterende, faktisk.

Nå ønsker jeg meg selv, og dere, en god uke og en god måned. Snart blir alt lysere, forhåpentligvis på alle måter.

mandag 18. januar 2016

Løpetid igjen

Dette er ikke en trenings- eller livsstilsblogg, så dette blir et unntaksinnlegg mellom alle de blå deppeepistlene. Så bær over med meg. Jeg løper igjen. Eller "springer", som vi sier i min del av landet. Etter et halvt år i rykkognappmodus med innlagte hvileskjær er jeg i gang.

Går det bra? Nja, stadig bedre, tror jeg. Kroppen knirker, pusten også, og endorfinene og dopaminet lar vente på seg. Akkurat nå er det ikke fryktelig morsomt å springe. Men jeg vet jo at det er bra for hodet, og at det etter hvert blir bedre for legemet også. Dessuten er det suverent kunne ventilere underveis - løpefølget mitt og jeg deler det meste etter fire års samtrening.

Og i september skal vi debutere på KK-mila. Det blir sikkert stas. jeg har ikke deltatt i sånt siden jeg var atten og drev med terrengløp i USA.

Jeg gikk i treningsdvale i høst en gang, da livet spisset seg til. Da mor ble sykere og etter hvert døde. Etter en stund virket det uoverkommelig å komme i gang igjen - det hjalp ikke det spøtt at jeg hadde trent i mange år og i utgangspunktet var i grei fysisk forfatning.

For å kompensere handlet jeg joggesko - fem par på et halvt år. Fire av dem har jeg knapt hatt på meg.

Nå er det altså andre boller, men også et justert amibisjonsnivå. Det viktigste er å komme seg ut, få frisk luft og kjenne at kroppen fungerer. Kanskje blir jeg aldri mer i stand til å løpe en totimers tur og like det - men i så fall er det helt greit, kjenner jeg.

:-)

mandag 11. januar 2016

All time low, om sorg og veiledning jeg ikke har bedt om.

Jeg er mildt sagt urovekket over hva enkelte får seg til å si og mene til folk som har mistet noen som står dem nær. Her er utsagn som har gitt meg ståpels på ryggen i seinere tid:

"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått  mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."

"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."

"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."

"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."

"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."

"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."

"Livet må jo gå videre, vet du!"

Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.

Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.

Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.

torsdag 7. januar 2016

Litt om Waldemar Thrane, den nye katta mi

Bergljot holder seg som mange vet med katt, eller katter - for tiden to. Begge er sånne som er samla inn fra rennesteinen, og begge er på sitt vis sympatiske. Denne bloggen skal handle om Waldemar Thrane, også kalt Bobbos, som flytta inn i høst.

Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.

Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.

Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.

Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.

Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.

Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?

Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.

Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.

Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!

Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.

Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.

Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.

fredag 4. desember 2015

Pollyanna venter på Synne

I natt kommer ekstremværet Synne til meg og alle andre som skulle befinne seg på Vestlandet. Hun skal være av det fuktige slaget, trolig kommer det 10-15 centimeter regn på 30 timer. Hey ho! Nå gjelder det å finne fram sydvest, slagstøvler og øsekar, for dette skal bli festlig.

Siden alt annet er kjipt, så tar jeg Pollyanna-tilnærmingen - Synne gir meg en god unnskyldning til å
være inne
  • drikke rødvin
  • fyre i ovnen
  • legge meg tidlig (eller seint, om det passer meg bedre)
  • stå opp seint
  • skrive julekort
  • vaske og rydde
  • bake pepperkaker
  • være med ungene
  • se på vintersport på tv
  • forberede London-tur
Se det, det blir ikke så dumt likevel.

God helg!

torsdag 3. desember 2015

Here I come

Se det. Ikke bare havne jeg i A-trekninga i bedriftskunstforeningen - jeg fikk andrevalget mitt også!

Kan ikke si annet enn at jeg identifiserer meg litt med fjærkreet på bildet, denne lille, pjuskete fuglen som seiler inn fra siden, opp-ned er han visst også.

Kunstneren heter Tiina Kivinen og er finsk. Bildet heter Here I come, eller Her kommer jeg - som igjen kan knyttes til en annen fugl - nemlig hanen i Drammen. Eller Hanan i Drammen, som det heter på prøysensk.

Hanen er fra Drammen, Prøysen var fra Ringsaker, og det er også gullfuglen jeg har skaffet meg, men som jeg ikke tror jeg kommer til å skyte eller sette i bur. Heller temme ham såpass at han vil holde seg rundt meg, frivillig.

Der ser dere. Alt henger sammen med alt.

HANAN I DRAMMEN 

Det bodde en hana i Drammens by
med venger som glinste i sola.
Han gikk der så langbeint og krønsk og kry
og trudde`n var finest på jorda.
Han flaksa fra bakken og rett opp på trammen
og kasta med nakken og slengte med kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Så var det en dag han fikk lyst på litt mat,
og døra sto oppe til stua.
På bordet sto graut i et lyseblått fat,
og på stolen ved bordet satt frua.
Og hanan tok telsprang, og kasta med kammen,
og rett opp i fatet slo`n hæla sammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Men da skal jeg si deg at frua ble gal.
``NEI, NÅ GÅR DET JAMEN FOR ILLE.
I HØNSEGÅR`N MED DEG, DIN STAS-GENERAL,
OG DER SKAL DU PENT TIE STILLE!``
Og frua tok hanan og bar`n ut på trammen
og kasta`n til værs så det bruste i kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Alf Prøysen