Siden Bergljot-bloggen er et sted for fjas, slarv og umoral, er denne bloggen neppe heldig for omdømmet. Men trimmen er altså ikke selveste poenget her.
Som dere vet er jeg blitt A-menneske på morgenene, derfor peiset jeg i vei på spinning i dag (eller for å være helt presis, i natt) klokka 6:15. Det gikk jysela godt, hvis noen lurer, instruktøren hadde forsovet seg og dukket gråtkvalt opp et kvarter uti timen, så vi slapp å slite oss helt ut.
Når man står opp kvartoverfem, og vet at det skal dusjes på lengre sikt, stailer man seg ikke så veldig. Jeg møtte til time med pulehår og 30 prosent av sminken fra i går under øynene. Ikke på mitt fagreste, med andre ord.
Etter spinningen sveipet jeg innom vektene, ikke det kjekkeste jeg vet, men den noe strenge fysioterapeuten min truer meg til å gjøre det minst et par ganger i uka for å unngå/redusere muskelsvinn (jeg har rundet ned til en, ikke si det til Fysio-Stian.).
Klokka 07:00 er det heller glissent i studioet, og det passer meg framifrå. Ikke har de store guttene okkupert vektene, og risikoen er forholdsvis lav for å bli sett på (av andre enn noen pensjonister).
Poenget er ikke langt unna nå, så hold ut! Altså, da jeg lå der og løftet på skinkene i slynga (Stian sier det er bra for meg), lakserød i trynet og småbannende, kom det et menneske til inn i lokalet. Jeg drog kjensel på det tross manglende briller - det var selveste damehåndballandslagstreneren.
Meg og han, vet dere. På trening. Og ja, det gjorde noe med meg (men ikke nødvendigvis i positiv forstand). Og nei, jeg bad ikke om å få autografen på sports-bh-en.