En ting er å kreke seg opp tidlig om morgenen, jeg er blitt ganske god til det. I dag stemplet jeg inn på jobb kvart på sju. Men hvordan komme seg i seng, se det finner jeg ikke ut av.
Tese: B-menneskets store utfordring er ikke ståoppingen (man har da vekkerklokke), det er leggingen.
Skal bare, skal bare drikke te og smøre nister og brette tøy og tenne stearinlys og klappe katta og fuglene vet hva. Kanskje man durer i vei fordi man vet at om man først kommer seg tidlig i seng, så får man uansett ikke sove.
Ja ja. Man kan jo alltids spille wordfeud med andre døgnville.
tirsdag 25. september 2012
mandag 24. september 2012
Om å stå opp fra de døde
Noe av det viktigste ved å være til stede i sosiale medier, er at du holder deg der. Tier du stille for lenge, blir du fort glemt. Du blir fort taus også - for etter en stund vet du nesten ikke om du har noe på hjertet. Riktig rart er det.
Nå vel. Jeg ser at jeg har fått flere følgere post mortem, og det er både hyggelig og ufortjent. Det er til og med noen som har lagt inn "Høyt savnet, dypt elsket"-kommentarer under mitt siste innlegg i fjor (vel, jeg har kanskje skrevet om litt i gjengivelsen her, men det er min blogg, og jeg skriver det jeg vil. He he.)
Siden i fjor har villkatten blitt tam, og den har vokst seg forholdsvis stor. Rasekatten er fortsatt forholdsvis vill, men den biter ikke så ofte som før (kun når den må børste håret, egentlig). Ungene og Gemalen er de samme gamle, bare enda litt gamlere. Og det er for så vidt jeg også. Til og med jobben er den samme - er det rart at det ikke har vært så mye å snakke om?
Enkelthendelser har det vært, som da Blåsbortdagen rammet trampolinen vår sånn at den kvestet to biler (nei, ikke våre). Og så har Bergljot sunget karaoke på litausk (litauisk? litaunesisk) - noe som var meget mer vellykket enn den påfølgende tolkningen av Whitney Houston, for den var virkelig ikke bra.
Jeg jogger fortsatt som besatt, men har anstendighet til ikke å flæsje det på Facebook med offentlig Endomondo-profil (jeg synes egentlig at alle andre bør lære av meg der, for ingen liker å lese om andres trening på Facebook. Så vet dere det.). Jeg har vært på jentetur i Tyrkia, det anbefales alle jenter som synes at det får litt lite oppmerksomhet i hverdagen. (NB! Reis utenfor høysesong, da unngår du utidig konkurranse).
Ellers så har jeg kastet nesten alle de stygge orkideene våre, Gemalen har ryddet i garasjen (uten at jeg egentlig ser noen forskjell), jeg har anskaffet meg Hamsun-biografien til Kolloen, men den er jeg ikke kommet i gang med siden jeg trenger tid på å fordype meg i Anais Nins "Venusdeltaet". Kommer den som tegneserie, blir den forbudt å selge over disk - for å si det sånn.
Og det var vel egentlig det, så dere som fortsatt er der, skjønner nok at dere egentlig ikke har gått glipp av så grusomt mye.
Nå vel. Jeg ser at jeg har fått flere følgere post mortem, og det er både hyggelig og ufortjent. Det er til og med noen som har lagt inn "Høyt savnet, dypt elsket"-kommentarer under mitt siste innlegg i fjor (vel, jeg har kanskje skrevet om litt i gjengivelsen her, men det er min blogg, og jeg skriver det jeg vil. He he.)
Siden i fjor har villkatten blitt tam, og den har vokst seg forholdsvis stor. Rasekatten er fortsatt forholdsvis vill, men den biter ikke så ofte som før (kun når den må børste håret, egentlig). Ungene og Gemalen er de samme gamle, bare enda litt gamlere. Og det er for så vidt jeg også. Til og med jobben er den samme - er det rart at det ikke har vært så mye å snakke om?
Enkelthendelser har det vært, som da Blåsbortdagen rammet trampolinen vår sånn at den kvestet to biler (nei, ikke våre). Og så har Bergljot sunget karaoke på litausk (litauisk? litaunesisk) - noe som var meget mer vellykket enn den påfølgende tolkningen av Whitney Houston, for den var virkelig ikke bra.
Jeg jogger fortsatt som besatt, men har anstendighet til ikke å flæsje det på Facebook med offentlig Endomondo-profil (jeg synes egentlig at alle andre bør lære av meg der, for ingen liker å lese om andres trening på Facebook. Så vet dere det.). Jeg har vært på jentetur i Tyrkia, det anbefales alle jenter som synes at det får litt lite oppmerksomhet i hverdagen. (NB! Reis utenfor høysesong, da unngår du utidig konkurranse).
Ellers så har jeg kastet nesten alle de stygge orkideene våre, Gemalen har ryddet i garasjen (uten at jeg egentlig ser noen forskjell), jeg har anskaffet meg Hamsun-biografien til Kolloen, men den er jeg ikke kommet i gang med siden jeg trenger tid på å fordype meg i Anais Nins "Venusdeltaet". Kommer den som tegneserie, blir den forbudt å selge over disk - for å si det sånn.
Og det var vel egentlig det, så dere som fortsatt er der, skjønner nok at dere egentlig ikke har gått glipp av så grusomt mye.
Som man roper i skogen...
...når begynte blogger å se sånn ut som nå? Dette vet jeg pigede ikke om jeg finner ut av. Er dere der ennå, folkens? Er det tid for å komme i gang igjen?
Vaklende hilsen fra Bergljot
Vaklende hilsen fra Bergljot
torsdag 29. september 2011
Familieforøkelse, igjen
Jada. Jeg har funnet meg en villkattunge nå. For ei uke siden var hun inntørket og hadde puss i øynene, møkkete poter og oppblåst mage. Nå, etter ei uke på rehab hos Bergjlotska hospitalet, er hun blank og spretten, fjong, nybadet og ormekurert.
Døtrene har døpt henne Smørblomst (hun minste sier snørrblomst, men det tror jeg er helt tilfeldig), og hun er en hit i heimen. Snørrblomst spiser, drikker, koser og gjør fra seg på toiletten - ingen skulle tro at hun var en snerrende villkatt bare for ei uke siden.
Rasekatten er dritsur. Han freser og flekker tenner før han snur rumpa til knøttet og går. Men vi andre har latt oss fortrylle av det lille vesenet.
Så hva nå da? Da jeg fant henne, trodde jeg hun var huskatt og mistet. Etterhvert skjønte jeg at hun ikke var tam og medgjørlig, bare utsultet, dehydrert og veldig, veldig slapp.
Jeg hadde tenkt omplassering, eller i verste fall avliving (hvis vi ikke fikk henne frisk). Det tenker jeg ikke nå, for nå tenker jeg at det sikkert er like greit av vi beholder henne.
Sånn er det med den saken.
Døtrene har døpt henne Smørblomst (hun minste sier snørrblomst, men det tror jeg er helt tilfeldig), og hun er en hit i heimen. Snørrblomst spiser, drikker, koser og gjør fra seg på toiletten - ingen skulle tro at hun var en snerrende villkatt bare for ei uke siden.
Rasekatten er dritsur. Han freser og flekker tenner før han snur rumpa til knøttet og går. Men vi andre har latt oss fortrylle av det lille vesenet.
Så hva nå da? Da jeg fant henne, trodde jeg hun var huskatt og mistet. Etterhvert skjønte jeg at hun ikke var tam og medgjørlig, bare utsultet, dehydrert og veldig, veldig slapp.
Jeg hadde tenkt omplassering, eller i verste fall avliving (hvis vi ikke fikk henne frisk). Det tenker jeg ikke nå, for nå tenker jeg at det sikkert er like greit av vi beholder henne.
Sånn er det med den saken.
tirsdag 20. september 2011
Når Gemalen får bestemme...
...hva hans fru skal parfymere seg med, så velger han - hold dere fast - Poison Hypnotic fra Christian Dior. Med undertittel Sensuelle.Det er jo ikke så lett å beskrive duft per data. Men navnet antyder vel hvilken kategori parfyme det handler om. Man går ikke med den på jobben eller butikken eller når man henter i barnehagen - for å si det sånn.
Den passer nok aller best på natteklubb, og der finner man kun unntaksvis Bergljot (42 1/2). Subsidiært kan man kanskje påføre seg litt poison i knehasene eller på håndleddene (fortrinnsvis i heimen) og se hva som skjer.
Det er sikkert det han har tenkt, han som brakte den hypnotiske, sensuelle giften hjem til meg.
fredag 16. september 2011
...og bunnen er ennå ikke nådd.
Fasiken.
Og så jeg som trodde jeg var over den verste kneika og på vei mot stjernene (nei, ikke himmelen, så gammel er jeg tross alt ikke).
Thank you, Dagbladet.
Hilsen Bergljot, 42 1/2
Og så jeg som trodde jeg var over den verste kneika og på vei mot stjernene (nei, ikke himmelen, så gammel er jeg tross alt ikke).
Thank you, Dagbladet.
Hilsen Bergljot, 42 1/2
mandag 12. september 2011
Bergljot tester ny teknologi mens Gemalen er ute og sykler
Eller ny og ny, fru Blom.
Det er bare det at jeg har fått meg iPod. Jada. Jeg har lenge visst at det finnes noe som heter MP3-spillere, jeg har jo ei stedatter på 20, men jeg har aldri kommet på at jeg skulle hatt meg en sånn en. Jeg har da radio, både i huset og i bilen.
Jeg er ingen innovatør når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Jeg er aldersmessig i nærheten av middagshøyden, og jeg klarer meg strålende med den teknologien jeg allerede har og (iallfall delvis) behersker.
Sist jeg anskaffet meg noe nymotens var vel da da jeg kjøpte meg en Sony Walkman helt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har aldri kjøpt cd-spiller, ei heller har jeg brukt egne penger på mobiltelefon.
Det er Gemalen som har brakt den nye dingsen heim. Den er så liten at jeg nesten ikke kan se den uten briller, og den er rosa - for å markere at instrumentet belongs to the gamla. Gemalen har puttet sanger inn i maskinen, selv har jeg nok med å fatte og begripe at det er mulig å få plass til så mye musikk inn i en så liten dings.
I går var iPoden ute og jogget. Da lærte jeg at jeg må ha nye øretelefoner (heter det det nå for tiden?) - og så lærte jeg at jeg muligens bør revurdere joggemusikken min. Elias Akselsen og REM gjorde liksom ikke susen. Min joggevenninne, som lytter til Nickelback og Metallica, hadde mye mer kraft i frasparket.
Nu vel. Noen av dere trodde kanskje at det er selve iPoden som er poenget i dette innlegget. men det er ikke det. Som sagt er det Gemalen som kom hjem med den, og den var godt plantet inn i rosebukett. Jeg ble ganske mistenksom over gaven, den passet liksom ikke inn i skjemaet.
Ikke hadde ha fått lønn, ikke var det morsdag, ikke var det bursdag og ikke har jeg født barn.
Når Bergljot lukter ugler i mosen, er det som regel ugler i mosen. Det var det også denne gangen.
Nei, han har ikke vært utro. Derimot har han kjøpt seg ny sykkel, enda den gamle nesten er helt lik og nesten helt ny (ja da, den fikk han i fjor), og enda vi, ifølge ham, ikke akkurat vasser i penger for tiden.
Man kunne jo savne en konsistens mellom ord og gjerning her - men Gemalen mener at det er å be om for mye. Tross alt var sykkelen et kupp, den var på halv pris - og hvem vet, det kan jo hende at han skal sykle Giro de Italia neste år. På mountain bike.
Spørsmålet er om en iPod og roser går opp i opp med en sykkel, og om jeg egenlig blir forsøkt lurt her. Men det orker jeg ikke å bry det lille, pene, blonde hodet mitt med akkurat nå.
Det er bare det at jeg har fått meg iPod. Jada. Jeg har lenge visst at det finnes noe som heter MP3-spillere, jeg har jo ei stedatter på 20, men jeg har aldri kommet på at jeg skulle hatt meg en sånn en. Jeg har da radio, både i huset og i bilen.
Jeg er ingen innovatør når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Jeg er aldersmessig i nærheten av middagshøyden, og jeg klarer meg strålende med den teknologien jeg allerede har og (iallfall delvis) behersker.
Sist jeg anskaffet meg noe nymotens var vel da da jeg kjøpte meg en Sony Walkman helt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har aldri kjøpt cd-spiller, ei heller har jeg brukt egne penger på mobiltelefon.
Det er Gemalen som har brakt den nye dingsen heim. Den er så liten at jeg nesten ikke kan se den uten briller, og den er rosa - for å markere at instrumentet belongs to the gamla. Gemalen har puttet sanger inn i maskinen, selv har jeg nok med å fatte og begripe at det er mulig å få plass til så mye musikk inn i en så liten dings.
I går var iPoden ute og jogget. Da lærte jeg at jeg må ha nye øretelefoner (heter det det nå for tiden?) - og så lærte jeg at jeg muligens bør revurdere joggemusikken min. Elias Akselsen og REM gjorde liksom ikke susen. Min joggevenninne, som lytter til Nickelback og Metallica, hadde mye mer kraft i frasparket.
Nu vel. Noen av dere trodde kanskje at det er selve iPoden som er poenget i dette innlegget. men det er ikke det. Som sagt er det Gemalen som kom hjem med den, og den var godt plantet inn i rosebukett. Jeg ble ganske mistenksom over gaven, den passet liksom ikke inn i skjemaet.
Ikke hadde ha fått lønn, ikke var det morsdag, ikke var det bursdag og ikke har jeg født barn.
Når Bergljot lukter ugler i mosen, er det som regel ugler i mosen. Det var det også denne gangen.
Nei, han har ikke vært utro. Derimot har han kjøpt seg ny sykkel, enda den gamle nesten er helt lik og nesten helt ny (ja da, den fikk han i fjor), og enda vi, ifølge ham, ikke akkurat vasser i penger for tiden.
Man kunne jo savne en konsistens mellom ord og gjerning her - men Gemalen mener at det er å be om for mye. Tross alt var sykkelen et kupp, den var på halv pris - og hvem vet, det kan jo hende at han skal sykle Giro de Italia neste år. På mountain bike.
Spørsmålet er om en iPod og roser går opp i opp med en sykkel, og om jeg egenlig blir forsøkt lurt her. Men det orker jeg ikke å bry det lille, pene, blonde hodet mitt med akkurat nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)