"Vrææææl."
Jeg våkner med et rykk, setter meg opp i senga. Det er vår yngste, Vilhellerikke, som påkaller vår oppmerksomhet. Klokken er om lag tre midt på natta, og barnets far befinner seg i sitt sedvanlige nattlige koma.
Har hun mareritt? Har hun falt ut av senga? Er hun traumatisert? Jeg bykser ut av senga, kravler og hinker meg bort til døra (jf. mye omtalt herpet stortå, se eldre innlegg) og tar meg inn til treåringen. I nattlyset skimter jeg en buddalignende, naken skikkelse som sitter i senga. Den hyler. Det er ikke Buddha.
"Mamma skal pusse tennene mine!" hikster min datter. "Maaaaammmmaaa!"
Hun er oppbrakt. "Puussse tennene! Mamma!!!" Gauler hun.
Lille ungen min. For tiden har hun tre humør - hun er enten rasende, kjempeglad (som oftest) eller pottesur. Det finnes ikke noe midt imellom, noen nyanser.
I går kveld kikk hun i vranglås fordi faren skulle pusse tennene hennes. Hun ble så til de grader sint at hun sovnet - i nettoen, oppå dyna. Sju timer seinere våkner hun, sikkert fordi hun fryser, og er fortsatt rasende fordi det er pappa som har pusset tennene hennes.
Sta unge.
Jeg tar henne forsiktig opp, bærer henne med meg til senga mi. Henter forsiktig tannbørsten hennes, pusser et par liksomdrag. "Tannkrem!" forlanger barnet hissig. Hun godtar ikke juks, selv om klokka er midt på natta.
Jeg lystrer. På med tannkrem. Puss puss puss. Stapper ungen under dyna og holder henne tett. Nydelige lille furiebuddhaen min.
tirsdag 9. november 2010
mandag 8. november 2010
Bergljot blogger fortsatt om triste ting
Jeg blir visst nødt til å skifte genre in the Blog i en periode. Dere får bære over med meg. Jeg vil skrive, men får ikke til å skrive visvas. Livet er for alvorlig til det akkurat nå. Men jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å framstå som patetisk eller for privat.
Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.
Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.
Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.
Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.
At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.
Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.
Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.
Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.
Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.
Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.
Det var fint.
Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.
Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.
Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.
Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.
At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.
Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.
Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.
Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.
Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.
Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.
Det var fint.
torsdag 4. november 2010
Sånn går dagene
En fjaseblogg er et lite passende medium for å formidle de tingene som preger meg og mine om dagen. Men det er nå en gang det mediet jeg råder over.
Far ble gravlagt i går. Det ble en fin og verdig avslutning, full kirke og masse, masse blomster. Mye fint ble sagt om ham, og det er tydelig at han også har betydd noe for andre enn oss nærmeste. Det er godt å tenke på.
Vi mistet ham plutselig og uventet, og han ble bare 63 år. Det er vondt. Heldigvis er vi en stor familie som tar vare på hverandre oppi dette, så vi kommer vel ut i andre enden på et vis.
Tusen takk for at dere tenker på meg.
Far ble gravlagt i går. Det ble en fin og verdig avslutning, full kirke og masse, masse blomster. Mye fint ble sagt om ham, og det er tydelig at han også har betydd noe for andre enn oss nærmeste. Det er godt å tenke på.
Vi mistet ham plutselig og uventet, og han ble bare 63 år. Det er vondt. Heldigvis er vi en stor familie som tar vare på hverandre oppi dette, så vi kommer vel ut i andre enden på et vis.
Tusen takk for at dere tenker på meg.
onsdag 27. oktober 2010
mandag 25. oktober 2010
IKEA har noe jeg skulle hatt
Nei, jeg tenker ikke på en sofa der far kan banke mor. Jeg vil ha selveste ballrommet. Den som hadde hatt et ballrom!
Det skulle hatt høye vegger, og det skulle vært heeeelt lydtett. Ungene skulle fått seg en halvtime der hver kveld, og når de var umulige ellers også, for å rase av seg vrangvilje og energi.
(Jeg ser ikke bort fra at det kanskje kunne blitt et og annet opphold på Gemalen også.)
Jeg vet at ballrom er fulle av basiller og uhumskheter, men jeg har aldri hørt at noen har daua i fasilitetene på IKEA, Oslo lekeland (bildet) eller danskebåten. Og basilleksponering er bra for immunforsvaret, det vet jo alle.
Hilsen Bill.Mrk. "Desillusjonert og oppgitt kone og mor som har vært på kjøpesenter på krykker med sine to yngste i dag, huff huff".
Morgenknurring
Å rydde leker mens man hinker og freser er ikke lett. Prøv det den som vil. Men aktiviteten trigger jo noen tanker og følelser rundt oppgavefordeling i heimen og generelt disguist level (=nivå for når man kjenner vemmelser og brekkelser, varierer fra person til person og muligens også fra kjønn til kjønn).
Og så lurer jeg på noe annet også. Hvem svarte har innbildt Fisherprice at folk forventer at de lager leker som varer? Jeg er så møkka lei av de der lekene som aldri går i stykker, som aldri slutter å lage ekkel lyd og som i tillegg er så store at det er vanskelig å få ryddet dem bort på effektivt vis.
Ekstra irriterende er det å tenke på at det er jeg som har kjøpt og brakt hjem en del av disse lekene. Men jeg var bevisstløs og kunnskapsløs i gjerningsøyeblikket - det var kun Kostas, min eldste, som fikk slikt av meg! Jeg lærer, jeg lærer.
Og så lurer jeg på en ting til: Elektrobutikkene må ta imot defekte vaskemaskiner og kaffetraktere og vibratorer og andre strømdrevne deviser - defekte eller ikke. Hvorfor kan ikke leketøysbutikkene bli pålagt en lignende ordning? De selger og tjener penger Fisherprice og Barbie og Pet Shop og annet juggel - og det burde de pigede ikke få gjøre ustraffet. Nehei.
Og i samme rennet vil jeg ha et generelt forbud mot leker med lyd, leker som er moralsk nedbrytende (som bratz, våpen og lignende) og alle former for musikkinstrumenter.
Og hvis noen leste feil da de leste tittelen på dette innlegget, er det tid for å pusse brillene;-)
Kaffe nå.
Og så lurer jeg på noe annet også. Hvem svarte har innbildt Fisherprice at folk forventer at de lager leker som varer? Jeg er så møkka lei av de der lekene som aldri går i stykker, som aldri slutter å lage ekkel lyd og som i tillegg er så store at det er vanskelig å få ryddet dem bort på effektivt vis.
Ekstra irriterende er det å tenke på at det er jeg som har kjøpt og brakt hjem en del av disse lekene. Men jeg var bevisstløs og kunnskapsløs i gjerningsøyeblikket - det var kun Kostas, min eldste, som fikk slikt av meg! Jeg lærer, jeg lærer.
Og så lurer jeg på en ting til: Elektrobutikkene må ta imot defekte vaskemaskiner og kaffetraktere og vibratorer og andre strømdrevne deviser - defekte eller ikke. Hvorfor kan ikke leketøysbutikkene bli pålagt en lignende ordning? De selger og tjener penger Fisherprice og Barbie og Pet Shop og annet juggel - og det burde de pigede ikke få gjøre ustraffet. Nehei.
Og i samme rennet vil jeg ha et generelt forbud mot leker med lyd, leker som er moralsk nedbrytende (som bratz, våpen og lignende) og alle former for musikkinstrumenter.
Og hvis noen leste feil da de leste tittelen på dette innlegget, er det tid for å pusse brillene;-)
Kaffe nå.
søndag 24. oktober 2010
Gitarglæde og diverse digresjoner
Vilikke ønsket seg gitar til femårsdagen sin - og fikk det, fra en lydhør tante som bor såpass langt borte at hun ikke trenger å være der når Vilikke "øver". Vilikke vil helst øve med publikum, og hun vil helst øve høylydt og hardt. Derfor forsvant hele gitaren i sommer en gang - den havnet på mystisk vis høyt oppe i et skap, litt sånn ute av syne.
(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)
Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.
Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.
Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.
Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".
Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.
"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.
"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.
"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.
"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.
Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."
Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.
Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.
Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.
Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).
He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:
Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.
På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:
Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.
Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.
Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.
Akk ja. Takk for oppmerksomheten.
(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)
Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.
Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.
Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.
Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".
Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.
"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.
"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.
"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.
"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.
Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."
Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.
Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.
Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.
Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).
He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:
Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.
På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:
Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.
Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.
Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.
Akk ja. Takk for oppmerksomheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)