Hvor er....

...høst- og vinterklærne mine? I hvilken kasse skal jeg lete? Bare de ikke er i en av eskene som er hensatt i garasjen, ved juletrefoten, trampolinen og min manns plaskebasseng (det er like stort som Frognerbadet).

Det er i ferd med å bli kaldt i Hålandsmarken og omegn. I dag klarte jeg å spa fram et par støvletter. Det er bedre enn forventet, tingenes tilstand tatt i betraktning. Kåpene mine er borte, alle som en. Noen gikk til Fretex i kasteraidet før flyttingen, men jeg heiv da vel ikke alle? Hvor lenge kan man gå i dongerijakke uten å få blærekatarr? Er det sånn at når jeg faktisk fryser nok kommer til å gå i allværsjakke til jobb (den vet jeg faktisk hvor er)?

Hadde jeg vært solvent, hadde jeg benyttet anledningen til å handle. Mannen er borte, og alt burde ha ligget til rette for betydelige utskeielser. Men alarmanlegget skal betales, og det går foran alt (akkurat som om jeg vet hvordan man skrur på den hersens alarmen, hva skal vi egentlig med den?).

Mens vi snakker om klær. Omsider har vi hatt målemann på besøk, så nå ser det ut til at vi kanskje kan få oss garderobe in the master bedroom. Eller var det master's bedroom? Tipper han hadde likt det, masteren. Han og jeg bor fortsatt i hver vår pappeske, iallfall gjør klærne våre det. Jeg har gitt opp å ta meg ned i de ulike geologiske lagene, det er best å bare operere i toppskiktet. Fuglene vet hva som befinner seg nede i cambro-silur eller midtre jura. Kanskje det er der kåpene mine er?

Mens vi fortsatt snakker om klær så kan jeg berette at min aller beste venn, vaskemaskinen, er blitt defekt. Det passer sinnssykt bra nå som vi har så god råd (ha ha). Den lekker vann, og Mannen har gitt meg forbud mot å bruke den. Veldig kjekt når man har huset fullt av unger. Nå har Mannen som kjent tatt med seg arvingene på ferie og jeg er hjemme alene med katta og min troløse venn. Og en haug med skittentøy. Den haugen kommer til å bli betraktelig større når gemalen kommer hjem, for jeg tipper at han ikke har vasket særlig mye underveis. Huff.

Har jeg sagt at jeg har sluttet å amme?

Sweet dreams

Natt til i går drømte jeg at jeg var troløs, og det med to uidentifiserbare karer.

Slikt er sjelden kost for ei trøtt, dårlig vedlikeholdt småbarnsmor, og egentlig burde vel opplevelsen gitt meg en opptur. Men nei. Jeg våknet med svart samvittighet.

Det viste seg at også vaniljedeigen hadde drømt om meg natt til i går. Der var det lite damp, for å si det sånn, han drømte at jeg hadde drept to personer, og at han hadde angitt meg til politiet.

"Anga du meg virkelig?" spurte jeg vantro, "du skal jo elske meg i gode og onde dager?"

"Du tror vel ikke at jeg ville bo med en dobbeltmorderske?" repliserte mannen i mitt liv.

Fra nå av skal jeg ikke angre hvis drømmene mine tar meg til steder jeg ikke burde være, det er helt sikkert. Og så håper jeg inni meg at verken vaniljedeigen eller jeg er sanndrømte.

Ruset gressenke

Mannen har tatt med ungene på høstferie. Jeg føler jeg har ferie, selv om jeg strengt tatt jobber. Huset er stort og tomt og stille, jeg går rundt meg selv og tenker at nå, ja nå kunne jeg faktisk ha vasket badet. Eller vasker vinduer. Men gjør jeg det? Nei. I stedet spiller jeg teite spill på dataen, ser på tv og tenker på at jeg kanskje burde gå på kino.

Hadde den meget omtalte tannen vært seg selv, hadde jeg muligens gjort det. Den er antakelig permanent besatt av Karius og Baktus. Så vondt er det i tanna og omegn at jeg måtte på doktorbåten i Ryfylke i helgen for å grine meg til narkotika. Litt surrealistisk at legen var svensk, det ble reneste Skjærgårdsdoktoren.

Så nå stuller jeg altså rundt her i narkorus, hvis man kan kalle effekten av en pinglete Pinex forte for det, da. Murringen i kjeven gjør at jeg neppe våger å slippe meg nykter med det første. Iallfall ikke før jeg har gaflet i meg de tre pillene jag har kvar. Lurer på om jeg er hekta på ordentlig da???

Kom kyra

Det er ikke det at kua (meg) har glemt at hun har vært kalv. Tvert imot. Dessverre.

Navnet skjemmer ingen

Ikke noe stilig å knekke ankelen på Besseggen, sikkert. Iallfall ikke når det er høst og styggvær. Men ganske stilig for VG-desken, vil jeg tro.

Brokkoli

Min datter og jeg er kommet til enighet om en ny vri på grensesettingen. Når hun går over streken (øver vold mot søskenene, trosser ordrer fra overmakten (meg) eller nebber, kan jeg si det superhemmelige kodeordet "brokkoli!" Da tar hun seg inn, og vi slipper represalier. Hvis hun synes jeg er sur eller kjefter unødig, er det hun som kan rope "brokkoli" til meg.

Gulrota med brokkolien er at vi skal på kafe hvis vi får det til. Og det er det bare vi damene som skal, ikke Kostas. Vilikke har dog kommet fram til at Pingu kan få være med, siden hun strengt tatt er dame.

Fordelen med brokkolimetoden er at
1. Kostas ikke begriper hva det betyr. Dette er noe Vilikke fryder seg stort over.
2. Vilikke skjønner ikke at hun egentlig blir manipulert.
3. Brokkoli er basert på belønning og ikke straff.
4. Tilsynelatende er teknikken basert på gjensidighet, siden hun også kan si det.

Jesper Juul hadde vært stolt av meg. Iallfall er jeg ganske kry selv.

Dans

I forrige post skrev jeg om ungdommen. Det var så inspirerende at jeg vil gjøre det litt til. Selv om genren kan framstå som litt memoaraktig. Kanskje.

Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.

Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.

Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.

Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.

Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.

Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.

"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.

"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.

Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.

Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.