Jeg var ikke særlig kul på ungdomsskolen. I grunnen var jeg ikke særlig kul på videregående heller, men det gjorde ikke så mye, for jeg disponerte hybel. I en alder av sekstenogethalvt skulle jeg styre både budsjetter (500 kroner per uke) og husholdning. Jeg var dårlig til både det ene og det andre. For å si det sånn.
Rytmen var som følger: Inn til byen med hurtigbåt på fredagen, brød, ost, syltetøy og middagsrester i bagen. Høy sigar(ett)føring i starten av uka, kino, krokanrull og video. Når det stundet mot helg, var som regel beholdningen brukt opp, da var det å pante flasker for å skaffe kroner 13,20 til ti Prince Mild, samt skrape sammen akkurat så mye penger at jeg klarte å karre meg hjem til mor og far i helga.
Ellers var det naturligvis skole og lekser og mye, mye besøk. Vel mye besøk til tider, sikkert, jeg husker hybelvertinna sladra til farmor, hun mente at gjestene våre "sleit ut teppet i gangen og at naboene reagerte på at det sto biler utenfor huset". Jeg husker det var kjekt med besøk, og at det ble seine kvelder. Og mye kaffe og røyk. Og litt lite lekselesing, men jeg pleide med stort hell å lese til prøvene på morgenen før de skulle avholdes.
På åttitallet var Alstor det store samlingsstedet for unge i oljebyen, iallfall på onsdagene. Attenårsgrense der, naturligvis, men jeg hadde lånt leg av ei som ikke visste at det var jeg som disponerte postbankkortet henns, så jeg kom inn. Med håkkihår, silkeskjorte med skulderputer og rutete ullbukse. Du og du så fin jeg var. Alstor var en vektig grunn til at jeg var så fattig på torsdagene og fredagene. På Alstor danset vi til Kim Wilde og Wham. Og drakk oss brisne på Reiler og Jomfrumelk. Før vi tok bussen hjem, på stigende rus, for å forberede oss til neste skoledag.
Det var en fin tid, for det meste. Tror jeg, da. Jeg husker venninnen min og jeg leide solarium. I en hel måned. Der lå vi i minst en time hver, hver dag. Det var noe i overkant for min sarte hud, jeg så ut som en syk mulatt. Ikke var det bra for det elektriske anlegget i huset heller, sikringene røyk i ett sett, og hybelverten ble nødt til å investere i automatsikringer. Vi betalte leie inkl. strøm. Og alle som ville sole seg, fikk sole seg hos oss. Baconosen lå tjukk over Eiganes.
Jeg tror røykvarsleren gikk i tide og utide også, men det er jeg ikke sikker på om bare er noe jeg tror jeg husker.
torsdag 24. september 2009
tirsdag 22. september 2009
Mer bil
Jeg er fullstendig klar over at temautvalget i dette bloggeksperimentet er noe snevert. Det har dreid seg mye om unger, tenner og bil. Men sånn er det når man har liten radius for sin livsutfoldelse. Her kommer nok et innlegg om bil.
Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.
Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.
Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.
Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.
Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.
"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.
Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.
Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?
Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.
Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.
Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.
Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.
Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.
Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.
Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.
"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.
Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.
Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?
Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.
Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.
mandag 21. september 2009
Ta den ring og la den vandre
Jeg har tenkt ut et nytt konsept for samliv. Da jeg lanserte dette for ei venninne nylig, påsto hun at hun kom på dette alt på åttitallet, men det nekter jeg å tro. Så sånn er det.
Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.
Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.
Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.
Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.
Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.
Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).
Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.
Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.
Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.
Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.
Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.
Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).
fredag 18. september 2009
Valg
Okei, nå er jeg visst litt uaktuell siden valget er over og alle (jeg) er rett så fornøye. Jeg har prøvd å føle på om jeg kommer til å savne Venstre, men jeg kjenner egentlig ingenting.
Jeg flyttet i august, det vil si at jeg fortsatt står i manntallet (MANNtallet???) i min ekshjemkommune. Så der troppet jeg opp på valgdagen, for å gjøre min borgerplikt. Ved en inkurie kom jeg i skade for å gå feil (lider av manglende retningssans og svekket syn), så jeg havnet inne i lokalene der Kirken, den norske bedrev sine valg.
Jeg tok det som et tegn, og tenkte at pinadø, hvorfor ikke? Jeg er da medlem. Ikke veldig tittgjengde i kyrkja, men likevel. Presten (han var oppsynsmann) stusset da han ikke fant meg i kirkemedlemsoversikten (der hadde de nemlig registrert flyttingen), men jeg fikk krysse liste likevel. Enda han sikkert nesten aldri har sett meg, selv om han har døpt Pingu.
Meninghetsrådet ble utpekt på måfå siden jeg ikke kjenner noen av kandidatene. Men det får så være, mitt mål var å påvirke bispedømmerådet. Jada.
Jeg har latt meg provosere over annonser og propagandakampanjer der man blir oppfordret til å stemme på bestemte kandidater som har erklært seg som homomotstandere. Derfor følte jeg at det var viktig at iallall en stemmeseddel ikke er påvirket av kristenfantatikerjuntaen. Ingen av disse homofobe fikk stemmer av meg. Dessverre var det ikke lov å stryke dem.
Nå var det ikke så mange som stemte i kristenvalget, så det er kanskje lov å håpe at min lille stemme har innvirkning. Da hadde jeg blitt litt matchvinner, liksom. Hun som kuppa kirkevalget.
Jeg flyttet i august, det vil si at jeg fortsatt står i manntallet (MANNtallet???) i min ekshjemkommune. Så der troppet jeg opp på valgdagen, for å gjøre min borgerplikt. Ved en inkurie kom jeg i skade for å gå feil (lider av manglende retningssans og svekket syn), så jeg havnet inne i lokalene der Kirken, den norske bedrev sine valg.
Jeg tok det som et tegn, og tenkte at pinadø, hvorfor ikke? Jeg er da medlem. Ikke veldig tittgjengde i kyrkja, men likevel. Presten (han var oppsynsmann) stusset da han ikke fant meg i kirkemedlemsoversikten (der hadde de nemlig registrert flyttingen), men jeg fikk krysse liste likevel. Enda han sikkert nesten aldri har sett meg, selv om han har døpt Pingu.
Meninghetsrådet ble utpekt på måfå siden jeg ikke kjenner noen av kandidatene. Men det får så være, mitt mål var å påvirke bispedømmerådet. Jada.
Jeg har latt meg provosere over annonser og propagandakampanjer der man blir oppfordret til å stemme på bestemte kandidater som har erklært seg som homomotstandere. Derfor følte jeg at det var viktig at iallall en stemmeseddel ikke er påvirket av kristenfantatikerjuntaen. Ingen av disse homofobe fikk stemmer av meg. Dessverre var det ikke lov å stryke dem.
Nå var det ikke så mange som stemte i kristenvalget, så det er kanskje lov å håpe at min lille stemme har innvirkning. Da hadde jeg blitt litt matchvinner, liksom. Hun som kuppa kirkevalget.
tirsdag 15. september 2009
Tut og kjør
Så en kommentar til virkeligheten utenfor meg selv, og det er sjelden kost. Og nei, jeg har ikke tenkt å kommentere på valget.
Her om dagen så jeg en aldeles fantastisk reklamesnutt på tv. TV Norge, for å være helt ærlig (for der var jeg midt i valgsendingene). "Åtte av ti kjører for fort," sa lesemannen, mens biltrafikken krysset over skjermen.
"Å huff," tenkte jeg, "er det virkelig så ille?" Og så ventet jeg på poenget, som jeg antok ville være noe om trafikkdødelighet og risiko og rollemodeller og lignende.
Men det var det ikke. Den øredøvende nyheten var at vi nå kan abonnere på radarvarsling på sms, for å riktig gardere oss mot å bli tatt av det slemme politiet.
Får håpe folk ikke leser disse sms-ene mens de kjører bil, i det minste.
Hilsen Bergljot, som har to fartsbøter på samvittigheten
Her om dagen så jeg en aldeles fantastisk reklamesnutt på tv. TV Norge, for å være helt ærlig (for der var jeg midt i valgsendingene). "Åtte av ti kjører for fort," sa lesemannen, mens biltrafikken krysset over skjermen.
"Å huff," tenkte jeg, "er det virkelig så ille?" Og så ventet jeg på poenget, som jeg antok ville være noe om trafikkdødelighet og risiko og rollemodeller og lignende.
Men det var det ikke. Den øredøvende nyheten var at vi nå kan abonnere på radarvarsling på sms, for å riktig gardere oss mot å bli tatt av det slemme politiet.
Får håpe folk ikke leser disse sms-ene mens de kjører bil, i det minste.
Hilsen Bergljot, som har to fartsbøter på samvittigheten
mandag 14. september 2009
Oppfinnelse (5)
Jeg vet ikke om det allerede finnes, men her er et forslag til et produkt som kunne ha gjort livet lettere for noen ganske få av oss. Nemlig anta(tt)bus for glupske babyer som nekter å innse at de har kjeften full av tenner og at de kan livnære seg på fast føde.
Det kan godt hende at det er mødrene som er dårlige til å sette grenser for seg selv, men det er pigede ikke lett heller, når man er trøtt og ungen kauker etter "tatt". Og det gjerne midt på natta.
Jeg vet ikke helt hvordan et slikt apparat skulle vært utformet. Ikke må det påføre smerter, og ikke må det være farlig. Men kanskje det kunne være noe som satte vond smak på melka?
Surmelk?
Det kan godt hende at det er mødrene som er dårlige til å sette grenser for seg selv, men det er pigede ikke lett heller, når man er trøtt og ungen kauker etter "tatt". Og det gjerne midt på natta.
Jeg vet ikke helt hvordan et slikt apparat skulle vært utformet. Ikke må det påføre smerter, og ikke må det være farlig. Men kanskje det kunne være noe som satte vond smak på melka?
Surmelk?
fredag 11. september 2009
Rådløs, men ikke tannløs
Okei, da. Jeg må visst rotfylle. Det kom ikke som et stort sjokk, for jeg har jo vondt og det sier tannlegen at jeg ikke skal ha.
Da hun sveipet over tanngarden i dag, fant hun attpåtil noen kariesangrep, også kjent som hull. Og noen stygge fyllinger hun kunne tenke seg å skifte. Og så så hun for seg at jeg nok ville trenge en hel del bedøvelse for å overleve disse inngrepene. Det har hun helt rett i.
Høydepunktet er at hun vil henvise meg til spesialist på grunn av vondtene i området rundt rotfyllingskandidaten. Jeg betrodde henne nemlig at jeg blir nummen i ansiktet når det verker som verst, og da ble hun rett og slett bekymret, for noe sånt har hun aldri hørt om.
Nå lurer jeg jo på om det er noe alvorlig galt inne i kjeven min. Og om spesialister som holder på i munnen til folk er greie å ha med å gjøre. Men aller aller mest lurer jeg på hva dette gildet vil koste meg, foreløpige beregninger, med rotfylling men uten spesialist, viser kroner seksogethalvt tusen. Hurra. Dette blir gøy.
Og dere, kjære lesere, kan gjerne komme med sympatierklæringer nå, for nå er Bergljot litt betenkt.
Da hun sveipet over tanngarden i dag, fant hun attpåtil noen kariesangrep, også kjent som hull. Og noen stygge fyllinger hun kunne tenke seg å skifte. Og så så hun for seg at jeg nok ville trenge en hel del bedøvelse for å overleve disse inngrepene. Det har hun helt rett i.
Høydepunktet er at hun vil henvise meg til spesialist på grunn av vondtene i området rundt rotfyllingskandidaten. Jeg betrodde henne nemlig at jeg blir nummen i ansiktet når det verker som verst, og da ble hun rett og slett bekymret, for noe sånt har hun aldri hørt om.
Nå lurer jeg jo på om det er noe alvorlig galt inne i kjeven min. Og om spesialister som holder på i munnen til folk er greie å ha med å gjøre. Men aller aller mest lurer jeg på hva dette gildet vil koste meg, foreløpige beregninger, med rotfylling men uten spesialist, viser kroner seksogethalvt tusen. Hurra. Dette blir gøy.
Og dere, kjære lesere, kan gjerne komme med sympatierklæringer nå, for nå er Bergljot litt betenkt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)