What's in it for me?

I dag har jeg tenkt å skrive litt om finanskrisen. Det skyldes ene og alene et dustete pludreinnslag på Radio Norge i dag tidlig. Den kvinnelige radioverten, fordomsfull som jeg er ser jeg henne for meg som ung og langtlysthåret, gjorde seg noen betraktninger om hvor mye godt krisen har brakt med seg.

For eksempel er det blitt så billig å feriere i Øst-Europa. Og der kan vi drikke vin ved Balatonsjøen og sjåppe og slange oss på stranda, og særlig i Latvia! Der har prisene falt med hele sju prosent, formidlet hun entusiastisk.

Jo jo. I den store sammenhengen er naturligvis krisen et nødvendig korrektiv. Vi har hatt oss en skikkelig fest, sponset av snille onkel banken. Politikerne, som jo ellers er flinke til å sette grenser for oss og passe på, ranglet (sjanglet?) sammen med oss andre. Bergljot har ikke kapasitet til å skildre dette i mer akademiske vendinger.

Poenget mitt er at selv om krisen både er nødvendig og bra i et langsiktig perspektiv, så er den ikke veldig stilig for de som er hardest rammet av den. Ikke er det kjekt for amerikanerne som har mistet hjemmene sine og nå bor i telt, og ikke er det artig for balterne som nærmest rykker tilbake til start etter enorm vekst det siste tiåret.

Jeg synes synd på islendingene også, jeg, som bodde i verdens beste land (ifølge FN) i fjor, men som nå er nesten kollektivt konkurs. Velstandsøkningen i Kina og India fikk en bråstopp da krisen oppsto i fjor, for de har i stor grad tuftet veksten sin på vareproduksjon. Det er jo ganske kjipt når forbrukerne ikke lenger har penger til å kjøpe disse varene.

Jeg skal ikke ta for meg hele globusen nå når jeg øser min empati utover verdensveven. Jeg nøyer meg med å hevde at vi er noen bortskjemte dritter i dette landet. Vi velter oss i oljepenger, og vi synes vi fortjener det. Mens vi jubler over hvor billig det er blitt å reise til, og oppholde seg i, Øst-Europa og Island.

Hvis jeg bare skal tenke på meg selv, er det jo ingen ulempe at det er billig å være i Budapest når Frekkesen og jeg skal dit i november. For Frekkesen og jeg har jo ikke penger, siden vi har fått bygget oss store, overdådige residenser, med god hjelp fra disse bankene som opptrådte så uansvarlig i forkant av kollapsen. Vi slipper nesten å betale renter (jippi!) på disse lånefantasillionene også, men jeg antar vi fortjener det også.

Det tror jeg var alt for denne gang.

Litt ut, mye inn

I går reiste pianoet mitt. Det ble donert bort via finn.no, instrumentet er i en så tvilsom stand at jeg ikke våget å be om penger for det. Visst har det lyd i alle tangentene. Men den er sur, og jeg er jammen ikke sikker på om pianoet er stembart.

Det kom til meg fra en tidligere kollega, i en annen tid. Jeg innbildte meg at min tunge elorgelbakgrunn alene ville gjøre meg til en habil pianist, nesten helt uten øving. I starten klunket jeg nå også litt på det, men det ble liksom ikke det helt store. Og omgivelsene (Vaniljedeigen) var ikke veldig oppmuntrende.

Det kunne sikkert ha vært et hull, eller i det minste litt åpent gulv, der pianoet pleide å bo. Men ikke hos meg, nei. For siden sist har jeg handlet meg mer inventar på finn. Og jeg er så sykt fornøyd med med min nye skinnpuff, som viste seg å være en gedigen brisk på over to meter da Vaniljedeigen skuille hente den.

I kjølvannet av puffen kom det også en lecorbusier liggestol rekende på ei fjøl. Moren til puffen syntes at stolen så så ensom ut etter at puffen hadde reist sin vei, så hun ringte til meg for å spørre meg om jeg kunne tenke meg å ta den også. Jeg var ikke veldig vanskelig å be.

Akkurat nå står det tre salonger og en spisestue til seks personer i stua her. Litt overfylt er det, det må innrømmes. Vilikke påpekte, litt surt, at "uff, vi har nok sofaer nå" da hun oppdaget puffen. Jeg er enig. Men tenker inni meg at om jeg er en hamster, så er jeg i det minste en bærekraftig en. Jeg gjør verden en tjeneste med å praktisere gjenbruk.

Den vinrøde faraosofaen er jeg dessverre ikke blitt kvitt, så den skal få lov til å stå her. Huset skal visst nok brukes til botrening når vi flytter ut (mange vil si at det er det det er blitt brukt som de tre siste årene også). De som skal trene må jo ha noe å sitte i, tenker jeg. Kanskje trenger de noe annet sarv også... i furu? Hvem vet.

En strålende nyhet er at jeg har fått Vaniljedeigen med på å leie container. Det betyr at det blir litt greiere å få rensket opp her i hamsterbolet. At han nå reiser bort med hele kullet, er heller ingen ulempe. Jeg kan få utrettet store ting mens de er borte hos svigerhamsterne. I dag har jeg avhendt åtte bæreposer med klær til Fretex. Noe sier meg at dette bare er begynnelsen.

Odel

Farsgarden min. I riktig gamle dager.

Kostas har vært i Fyfylke i en hel uke. på farmen til mormor og morfar. Det var stor stas, han fikk pannekaker til middag nesten hver dag, og han overnattet i naustet til mormor nesten hver natt.

Min enbårne sønn har vært med på å klargjøre morfars fårehjord for sommerbeite, han har skutt med luftgevær (?) og han har vært på kunstutstilling. Trolig har han også sett en del tv, men det vil hverken han eller mormor si så mye om.

Tingen er at jeg har odel på farmen i Fyfylke. Det skal vel en del til at jeg blir bonde, jeg skal jo bo i luftslott i Sola. Det Kostas nå er blitt gjort oppmerksom på, er at også HAN har odel, som min eldste. Og han har så absolutt tenkt å ta over bruket. Sier han.

Kostas er bare seks år, og han kan jo komme til å skifte mening. Men jeg tror mormor og morfar ble litt rørt.

Flåtten flytter til byen

Mitt regionale nyhetsformidlingsorgan, Aftenblodet, spanderte nylig hele førstesiden på den spektakulære nyheten om at flåtten flytter til byen. Oppslaget var illustrert med en gigantisk, dypetset hantikk, fulladet med (byas)blod.

Det betyr at siddisene er i fare uansett hvor de er, om de ligger i stabilt sideleie på landstedene sine i Fyfylke eller om de tutler rundt i hagene sine hjemme. Jeg prøver å være empatisk, men får det ikke helt til. Og så lurer jeg på hva det egentlig putler på med der inne i redaksjonslokalene i Verksgaten.

Skvisa disippel

Typisk. Når jeg omsider får meg en Follower på Twitter, og klikker meg inn på brukernavnet for å se hva slags løgnas dette er, så er vedkommende suspendert fra hele nettstedet. På grunn av underlig atferd.

Jeg lurer på hvorfor denne raringen ville følge med på meg, når det er tusner på tusner av spennende mennesker der ute?

Frå røynda

Ei ordveksling frå barnehagen tidlegare i veka:

Assistent Liv Heidi: Me må ha solkrem på skuldrene dine, Vilikke, for du har ganske ljos hud.

Prinsesse Vilikke (4): Ja, men Leroy i barnehagen er ganske brun, kor kjem han ifrå?

Liv Heidi: Foreldra til Leroy kjem frå Irak, det er derfor han har litt brunare hud enn oss.

Vilikke: Ja, og eg kjem jo frå Sageved, og der er me ganske kvite.

Pakkeløsning

Nå blir det visst en løsning på pakkingen også. Bergljot har fylt opp de fire første eskene som skal få være med til luftslottet, og har samtidig ekspedert fire bæreposer med ræl til avfallshåndteringstjenesten.

Forholdstallet er sånn cirka 3:1, vil jeg anslå. Det sier noe om hvor lite vi har kvittet oss med de siste årene og årene før der igjen. En kontainer hadde gjort seg nå.

Da vi flyttet til Sageved for vel tre år siden, hadde vi en slags opprensking i porteføljen, men jeg ser med et halvt blikk at vi ikke tok godt nok i. Og det må vi ta konsekvensene av nå. Den bittelille bærekraftige delen av meg gremmes over søpla vi produserer. Men ikke nok til at jeg gjør noe dramatisk med det, må jeg innrømme.

Siden vi ikke får flytte inn før om langt om lenge, antakelig etter fellesferien en gang, har jeg besluttet at jeg skal pakke litt hver dag, En eske eller to eller fem, det må jo hjelpe på det. Ungene venter jeg med å pakke ned, altså. Antakelig beholder jeg Vaniljedeigen også.