Bergljots roteanalyse

Teorien, eller observasjonen, jeg nå kommer til å legge fram for Eder, burde og kunne vært gjenstand for en doktorgradsavhandling - eller i det minste en master på folkeskoleuniversitetet. Dessverre er jeg for slapp i metode, analyse og edb til å gjøre det selv.

Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.

For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.

Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.

Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.

Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.

Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.

Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.

Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.

Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8