Og så var det denne KK-mila, da. Sukk

(Mulig det er en tabbe å skrive K-ordet i tittelen. Med tanke på en ikke ønsket søkemotoroptimalisering. Men men).

Jeg skal løpe den mila dere vet i september. Det framsto som en kjempeide da jeg meldte meg på i februar, helt frivillig. Flybilletter kjøpte jeg også. Formen var på det tidspunkt ikke super, men heller ikke så dårlig at det ikke skulle la seg gjøre å trimme seg opp. Hallo! Jeg hadde jo et halvt år på meg!

Har jeg trimmet noe videre siden da? Nei. Litt rykk og napp med Karen, min faste og tålmodige mentor og trekkvogn - men grunnet slett motivasjon og diverse vondter har det vært lite progresjon. Og det hjalp jo ikke akkurat at Karen dro til Singapore i en måned, og det uten å sette inn vikar.

Vel. Nå har jeg ikke lenger vondt i bakerscysten min i venstre kne, og lyskestrekken har sluppet taket. Ergo er jeg i gang igjen etter en måned i stabilt sideleie og lignende. Gjør det vondt? Ja. Men det gjør litt godt også, faktisk, så det er vel bare å peise på.

Hvordan i all huleste jeg skal klare å putte trening inn i roadshowet mitt, aner jeg ikke. Men jeg MÅ få til noen turer. Kanskje lurke litt langs veiene på Gol eller i Trøndelag. Å løpe i Lofoten, på ei øy uten vei, framstår som utfordrende. Får satse på å gå tur eller lide på steppemaskinen til verten i stedet.

KK-mila blir mitt første ordentlige løp siden barneskolen. Det blir nok både hyggelig og sosialt når den tid kommer. Jeg klarer sikkert å lurke meg gjennom alle disse kilometerne også. Det er bare det at det er så mye morsommere når kroppen henger med og jeg slipper å slåss mot blodtåka.

Så det. God helg!