Løpetid igjen

Dette er ikke en trenings- eller livsstilsblogg, så dette blir et unntaksinnlegg mellom alle de blå deppeepistlene. Så bær over med meg. Jeg løper igjen. Eller "springer", som vi sier i min del av landet. Etter et halvt år i rykkognappmodus med innlagte hvileskjær er jeg i gang.

Går det bra? Nja, stadig bedre, tror jeg. Kroppen knirker, pusten også, og endorfinene og dopaminet lar vente på seg. Akkurat nå er det ikke fryktelig morsomt å springe. Men jeg vet jo at det er bra for hodet, og at det etter hvert blir bedre for legemet også. Dessuten er det suverent kunne ventilere underveis - løpefølget mitt og jeg deler det meste etter fire års samtrening.

Og i september skal vi debutere på KK-mila. Det blir sikkert stas. jeg har ikke deltatt i sånt siden jeg var atten og drev med terrengløp i USA.

Jeg gikk i treningsdvale i høst en gang, da livet spisset seg til. Da mor ble sykere og etter hvert døde. Etter en stund virket det uoverkommelig å komme i gang igjen - det hjalp ikke det spøtt at jeg hadde trent i mange år og i utgangspunktet var i grei fysisk forfatning.

For å kompensere handlet jeg joggesko - fem par på et halvt år. Fire av dem har jeg knapt hatt på meg.

Nå er det altså andre boller, men også et justert amibisjonsnivå. Det viktigste er å komme seg ut, få frisk luft og kjenne at kroppen fungerer. Kanskje blir jeg aldri mer i stand til å løpe en totimers tur og like det - men i så fall er det helt greit, kjenner jeg.

:-)