Fuglekasseliv. Og lus.

Såh. Nå er villaen tømt og rengjort (iallfall min etasje), garasjen er tømt og det er kjørt lass på lass med skrot til gjenvinningsstasjonen. I ettermiddag overtar de nye eierne - og det blir storartet! I løpet av tømmingsprosessen ble jeg stadig mindre sentimental. Jeg så meg ikke tilbake da jeg låste meg ut i går. Nå er jeg bare lettet. Veldig lettet.

At det er tomt i ekshuset, medføret at det er fullt i det nye. Der blir det enda flere runder med sortering og kasting. Gangen er full av esker med innhold det må tas stilling til, og jeg skulle ønske at jeg var litt hardere da jeg tok stilling til de samme tingene for noen uker siden.

Når man drukner i ting, er det vanskelig å opprettholde orden. Og når det ikke er orden, er det vanskelig å holde det veldig rent. Når jeg får kontroll på porteføljen, skal hele boligen skrubbes ordentlig ned, og det skal bli levelig.

Jeg er veldig glad i besøk, normalt sett, men kanskje ikke akkurat nå. Kommer sosialmyndighetene eller mattilsynet, er jeg redd de tar med seg både unger og katter. Men selvsagt kommer det noen; søndag fikk jentene besøk av et par unger i det nye nabolaget.

Jeg er kjent med at disse barna kommer fra et særdeles møblert hjem, så jeg ble litt småstresset. Det tok heller ikke lang tid før den yngste spurte meg om hvorfor vi har det så rotete. Jo da, de ser ting.

Helgen ellers, hvis vi ser tilbake på den, var ganske travel. Særlig lørdagen, som ble innledet med funn av lus på Vilhellerikke. Herlig! Jeg påviste ett vitalt dyr, det var til gjengjeld så sprekt at det nesten spratt rundt i hårskillen hennes. Jeg marinerte hele ungen i lusegift, så får vi se om det blir skikk på sakene. En ting er at vi har det møkkete og rotete - men at vi skal være lusete i tillegg, det går ikke.

Etter lusefesten ble barna satt på legd mens jeg ryddet garasje, og etterpå der igjen serverte jeg i konfirmasjon. Vi var samlet igjen til kvelds, og da unnet jeg meg et lite glass rødvin (ikke bare rotete og møkkete og lusete - alkoholiserte også).

Søndag var avkommet og jeg på Jærmuseet. Ut av fuglekassen måtte vi - og siden været var ofselig, ble det museum. En av fordelene med at ungene vokser til, er at de kan aktivisere seg selv. Det betyr for eksempel at jeg kan sitte i kafeen med en venninne mens ungene ordner seg selv inne (rotete, møkkete, lusete, alkoholiserte og omsorgssviktende).

Men det går nok bra til slutt.

Jeg fortsetter å tømme meg. Og bilde fra glanstiden.

Jeg er heldig. Jeg har venner. I går var vi fem stykker i flyttelaget, og på nullkommasvisj fikk vi fylt opp audmannens henger. Fortsatt er det lite rift om å få kjøre med denne hengeren, så da måtte Livheidimannen trå til. I pøsregnet.

Det kom mye godt ut av det, faktisk. Ikke bare flyttet hengeren seg fra A til B og så hjem til A igjen - men et annet problem ble også løst - på innoverpust. Jeg eier en nydelig motorsykkel. Den må jo også flytte på seg, men det har vært vanskelig siden den ikke har hatt strøm på batteriet sitt.

Siden batteriet ligger et sted under glassfiberen, er det ikke så lett å komme til. Sant å si hadde jeg ikke visst helt hvordan jeg skulle lade den heller. "Men det kan sikkert Kenneth hjelpe deg med," mente Livheidimannen.

Jeg visste jo hvem Kenneth var, men jeg visste ikke at han har bakgrunn som MC-mekaniker. Kenneth brukte sånn om lag elleve minutter på å få gang på maskinen, utrolig nok. Status nå er at sykkelen er i fosterhjem (beredskapshjem?) hos Kenneth på ubestemt tid. Uansett er det ikke plass til den hos meg foreløpig.

Etter garasjeseansen hadde vi kjøkkentømming. Fy og fader, der viste det seg å være mye mer igjen enn det jeg var klar over. Men det ble da tømt, det også - med hard hånd. Merker at jeg blir stadig mindre sentimental. Det ble mye kasting og lite kildesortering.

I dag kommer ungene. De kommer til et hus som igjen har esker, poser og lørøre i inngangspartiet, stakkar. Framdriften ellers følger en slags plan. Dere som synes at det er forjævlig å flytte når man flytter videre sammen, skulle bare visst hvor alldeles forjævlig det er å flytte når det er slutt.

Men alt er en overgang, som reven sa da han ble flådd. Og snart er det vår.

(Som tidligere omblogget, har det dukket opp en del antikke bilder i forbindelse med flyttingen. For eksempel av en yngre og blondere versjon av Bergljot på den omtalte motorsykkelen. Planen er at denne ekvipasjen snart skal ut og svi gummi igjen. Eller noe.)

Helvetesuken er i gang. Hurra.

Dette er det ikke artig å skrive om, og det er sikkert ikke artig å lese om heller. Men altså, jeg tømmer hus. Og garasje. Det siste er verre enn det første, for et sted skal man jo gjøre av løsøret.

Jeg har ikke Nord-Europas største garasje, bare nesten. Hangarene på Gardermoen er trolig litt større. Mye av innholdet er heldigvis ikke mitt, og mye er uomtvistelig rent søppel. Men ut må det. Jeg har kjørt kampanje på Facebook, og det var ikke dumt, for nå slipper jeg å tømme alene. I går var Liv-Heidi på plass, vi fikk kjørt bort både esker og krukker og ski og en sykkel.

I dag gyver jeg løs med hengeren til audmannen igjen, må få bort flere sykler, noen bilhjul, plenklipperen og massevis av greier. Alt havner inn i den andre garasjen til sortering - og det erdumt, for da vil skrotet blokkere køysenga som ennå ikke er pusset, vasket, sparklet og malt. Døtrene mine kommer til å ligge på flatseng resten av livet.

Helvetesuken omfatter også selvangivelse, endelig deling av økonomi og diverse. Dette er et ustyrtelig skrekkelig punkt i tilværelsen. Man blir ikke rik av å betale ned på to hus, være ansvarlig for enorme mengder lån og samtidig være nødt til å investere i innbo og sånt. Noe kan løses med IKEAs Ikano-kort (med betalingsutsettelse), men det kan dessverre ikke husleia til OBOS.

Nå har Steffen i banken og jeg klekket ut en plan om finanshåndtering. Det er fint. For Steffen har nesten lovet meg at framtida slettes ikke ser så verst ut (men det er nok ikke rom for affektshopping på internetten, en tidligere kjær hobby.

Jeg har vært hos min venn Åge også, megleren (han som forvalter ungene, ikke han med husene) - alene. Megleren er en fin mann. Det er fint å få innspill utenfra om hvordan man kan håndtere ting når man ikke får det helt til innenfra.

Nå venter jeg bare på mai, du skjønne milde. Da må jo alt bli mye bedre.

Stress og den slags

Det nærmer seg 1. mai. 1. mai overtar noen andre ekshuset mitt. Innen da skal det være tømt, rengjort og presentabelt. Vi er ikke helt der, for å si det sånn. Eller, mesteparten er jo borte, iallfall det jeg skal ha - men meg bekjent er det ingen som har begynt å vaske ennå.

Det er ikke jeg som skal vaske, nemlig, det er eksgemalen. Ikke fordi jeg er ond til hverdags, neida, men han mener at det er tøys å bruke penger på å betale for utvask når vi har så god tid og anledning til å gjøre det selv. Altså skal han vaske og jeg betale.

Stresser dette meg? Ingen kommentar. Har jeg grunn til å stresse på grunn av dette, basert på erfaring med hvor mye arbeid det egentlig er å vaske ned et digert hus? Heller ingen kommentar, overhodet. Men det er ikke så lett å få sove, for å si det sånn.

Og oppi alt dette skal vi levere felles selvangivelse. Det blir sikkert også rasende festlig, siden vi er så fryktelig enige om ting. Men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg håper jeg tar feil, faktisk.

Jeg skal være så glad når vi er kommet oss et stykke inn i mai...

Når støvsugeren dauer midt i akten

Nei, ikke den akten, slike akter bedrives ikke i min tilværelse, iallfall ikke til hverdags, og iallfall ikke med støvsuger (jfr. tittel).

Når støvsugeren dauer mens man støvsuger, og man ved enkel troubleshooting kommer fram til at det enten er posen som er full eller filteret som er tett, må man gjøre noe annet enn å støvsuge. Død støvsuger er et tegn på at det ikke skal støvsuges.

Derfor ble hjemmet mitt bare 50 prosent rengjort i helgen, og jeg, jeg ranglet i stedet. I trygge omgivelser, så klart, som nysingel må man jo være aktsom. Nei, jeg snakker fortsatt ikke om den akten.

I evalueringen av helgen konkluderes det med at det skal rangles mer og støvsuges mindre. Rett og slett fordi jeg nå vet at jeg får mer energi av det ene enn det andre. Kanskje blir det andre akter etter hvert også, hva vet vel jeg?

Bergljot nå og før og før det igjen

Bergljot er ikke bibliotekar eller arkivar, og det er det en grunn til. La meg si det sånn - systematisering, kronologisering, sortering, albumlaging og lignende er ikke blant mine fremste kvaliteter. Dette medfører av og til at ting forsvinner, blir borte, blir glemt og lignende - men av og til dukker de faktisk opp igjen. Det skjer stort sett når Bergljot flytter.

Nå har for eksempel brevposen min dukket opp igjen. Jeg har blogget om den før, for jeg fant den jo sist jeg flyttet også, men det er like gledelig nå. I motsetning til forrige gang, har jeg ikke gjøvet løs på brevene. Derimot har jeg funnet en del gamle bilder - de er blitt arkivert i samme REMA-pose som brevene - og der er det mang slags moro, kan du si.

Passbilder, skolebilder og festbilder. Bergljot poserende på motorsykkelen, en tungt røykende Bergljot i miniskjørt og med rødt hår, Bergljot i konfirmasjonskappen. Noen av bildene har jeg delt på Facebook, men der kommer neppe konfirmasjonsbildet. For å si det sånn.

Et og annet herrebilde fant jeg også, de skal heller ikke på Facebook. Det ser ut til at jeg kan ha hatt en preferanse for uniformer, iallfall er beretfaktoren høy. Eller kanskje det rett og slett skyldes at alle prospekter var vernepliktige da det var jaktsesong? Hva vet vel jeg.

Spørsmålet er om det egentlig er forsvarlig og tilrådelig å oppbevare brev og den slags over lang tid. Da tenker jeg ikke først og fremt på REMA-posen, men på konseptet.

Hva om jeg dør eller havner på sykehus eller har unger som er like nysgjerrige som jeg var da jeg var i en viss alder? Hva om uvedkommende tar seg inn i disse gamle skattene? Hva om jeg blir superkjent, og etterkommerne mine gir ut brevene mine i bok? Uæh!

Dagbøkene mine har jeg hatt vett til å makkulere (strengt tatt ble de vel egentlig kremert). Herrejemini så mye pinlig jeg fikk meg til å dele med meg selv i de bøkene, jeg hadde tydeligvis et enormt behov for dokumentere alt av pinligheter i detalj. Rødme rødme, jammen bra de bøkene ikke finnes lenger.

Hva gjør dere andre? Samler eller kaster? Brenner eller putter i bankboks?

Jeg skrur, altså er jeg.

Muligens en noe syltynn omskriving av Descartes, men dog. Siri og resten av drilltruppen (Charlotte og Ruth Kristin) har smelt i hop mesteparten av hyllemastodonten min, den dekker store deler av den største veggen i stua. Den blir avsindig bra, med skapdører og det hele, sånn at ikke et kattehår, ikke et støvkorn, skal finne veien til boksamlingen min.

Vi snakker ikke akkurat om Deichmanske, det innrømmes, heller en gjeng med loslitte bokklubbøker fra nittenpilogbue. Samt Gyldendal og Aschehougs gedigne norske leksikon fra anslagsvis nedre jura. Huff, det der leksikonet altså. Som jeg kjøpte i halvblinda av en dørselger, til blodpris, da jeg var student og manisk. Og som jeg knapt nok har åpnet siden, for nå kan jo alt guggles.

Jeg skulle jo ha det enkelt og rent, så det ble en kvadratisk sak i hvit høyglans uten håndtak. I og med at det viser seg å være umulig å åpne de hekkans dørene - fordi de ikke har håndtak - blir det nok håndtak likevel. Skjønner jeg nå. Men ikke i messing.

Jeg fikk streng beskjed av Siri om å montere de de siste skapmodulene da hun dro hjem for å ta seg av sin egen familie i går. Det hadde jeg ikke kommet på at jeg skulle av meg selv - men Siri var veldig tydelig, så etter at ungene var trødd i seng, gjøv jeg løs. Og det ble faktisk skap av det, eller iallfall skrog uten dører. Nesten uten banning, og helt uten overflødige deler. Det er nesten ikke til å tro.

Mellom skruingen i går fikk jeg også skiftet dekk (på verksted) - har kjørt rundt i vill angst siden det har vært 15. april for lengst. Først i dag, da jeg heiv vinterhjulene i garasjen, oppdaget jeg at jeg slettes ikke har kjørt med piggdekk i det heletatt. Tenk det visste jeg ikke. "Det kunne jeg jeg jo ha fortalt deg," sa Siri - men det hjelper jo ikke når hun ikke gjorde det.

Hun har imidlertid sagt at jeg snart må få fingeren ut og gå i gang med den blomstrende køysenga i garasjen. Den skal fortsatt pusses, vaskes, grunnes og males. Og jeg prokastinerer fortsatt. Vel har Charlotte sagt at hun kan male sammen med meg, hun har nemlig en hylle som er i samme situasjon som min seng, men hun er ikke akkurat noen pådriver hun heller.

Men jeg skal male. Jeg skal. Jeg lover. Døtrene mine kan ikke ligge på flatseng resten av livet. Eller, det gjør vel egentlig bare den ene. Vilhellerikke foretrekker fortsatt samsoving med meg, og har flyttet permanent inn i halvannensenga (optimistformat for single). Jeg sover til gjengjeld i hennes seng - men det vet ikke hun, for hun tror som sagt at hun samsover.

I dag var jeg og avkommet ute av huset, i samlet flokk klokken 07:15. Det lar seg faktisk gjennomføre, logistisk sett, med beinard disiplin og en klar framdriftsplan. Trikset er å gjøre seg selv helt ferdig først, smøre frokost til avkommet - og så få opp en unge om gangen. Først Sønnen, som er forholdsvis medgjørlig, så Vilikke, som må lirkes vesentlig med - og til slutt Vilhellerikke, som er morgentrøtt og som spiser frokost i barnehagen.

Det viktigste er å i størst mulig grad forhindre at Sønnen og Vilikke får være alene lenge om gangen. De er veldig kreative faktisk, og kan krangle om det meste. Det hender til og med at de blir småvoldelige mothverandre. Og hyler. Riktig herlig er det.

Jeg og Paaskeharen var også sånn i unge år. På 70-, 80- og 90-tallet. Men vi er venner nå, altså. Jeg tenker som så at Kostas og Vilikke sikkert også blir venner om 20-30 år. Det hadde vært fint, for husfredens del.

Paaskeharen og jeg både kranglet og sloss. Jeg var lenge den sterkeste, jeg var jo 15 måneder eldre (datidens familieplanlegging, vet dere) og vesentlig hissigere. Og han var kilen. Ofte endte uoverensstemmelsene med blodutgytelser. Rett og slett fordi jeg hadde ett eneste svakt punkt - nemlig nesa. Paaskeharen kunne bare dytte bittelitt borti den, han var jo ikke så sterk, og så var det game over. Hmrf.

Nok om vold. Jeg er prinsippielt imot nå, jeg har jo blitt modnere jeg også, men av og til kjenner jeg den onde lysten rive i meg. Mer i det siste, egentlig. Lurer på om det finnes nettstudier i Voodoo, eller om jeg kan ta det som valgfag når jeg begynner på BI?

Hilsen Bergljot, passivaggressiv, men ganske flink til å skru

Bergljot har vært i lagmannsretten

Jeg driver ikke bare med pludring, selv om det sikkert som regel ser sånn ut. Jeg er også en pilar i demokratiet, vil jeg si, en samfunnsstøtte. Ikke til hverdags, kanskje - men iallfall denne uka. Jeg har nemlig vært meddommer i Gulating Lagmannsrett.

Alle kan bli meddommer, så sant rullebladet er sånn noenlunde rent, man blir det ved at man blir foreslått av et parti. Da havner man på ei liste, og så kan man bli valgt til meddommer i tingretten, lagmannsretten eller fylkesnemnda for fire år.

Jeg har vært i retten som journalist, vitne og part - men aldri som lekdommer. Følgelig må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt visste hva det gikk i. Men det vet jeg nå; vi var 16 var kalt inn som meddommere - og ti av oss ble plukket ut til å være med i juryen. Vi skulle behandle en ankesak fra tingretten.

Fem damer, fem menn fra ulike kommuner. Ingen kjente tiltalte eller dommerne eller vitnene, alle var habile. Tre fagdommere, en stk. tiltalt, en forsvarerer og en aktor. Staselige lokaler; vonde stoler for dem som måtte ha utfordringer knyttet til kvestet halebein.

Jeg hadde mest tenkt å bruke jomfrusaken til å observere og lære - men sånn gikk det ikke. Eller, jeg observerte og lærte jo, men siden jeg ble valgt til juryens ordfører (!) - altså juryformann - måtte jeg snakke også. Hvordan man kan få sju stemmer av ti mulige, uten å ha åpnet kjeften og i konkurranse med ni andre, er ikke til å tro. Men sånn ble det.

Første dag gikk med til tiltaltes forklaring, avhør av vitner og prosedyrer. I dag fikk vi en innføring i lovanvendelse og beviser - før vi ble stengt inne i et rom for å drøfte saken og stemme over skyldspørsmålet. Under ledelse av, kremt kremt, ordførersken. Vi drøftet, stemte og signerte - deretter var det inn i rettssalen igjen for å lese opp hva vi var kommet fram til vedrørende skyld.

Da jeg hadde gjort det, ble de fleste i juryen dimitert. Jeg og tre andre ble igjen for å være med og fastsette straffeutmålingen. Ut av boksen, opp på podiet med fagdommerne - så fikk tiltalte si noen ord om sin situasjon. Aktor kom med sine betraktninger rundt straffeutmåling, og la fram en rekke dommer fra lignende saker. Deretter gjorde forsvareren det samme.

Etterpå møttes dommerne - vi fire leke og de tre fagdommerne på bakrommet for å komme fram til en straff. Det gjorde vi - og det blir utgangspunktet for dommen som nå er under skriving og som kommer til å være klar for signering i morgen tidlig.

Nå etterpå må jeg si at det var interessant å være med - men jeg kjenner på at det er et stort ansvar å avgjøre hvordan et menneske skal tilbringe måneder og kanskje år av livet sitt. For hva om man dømmer feil? Helt sikker kan man aldri være.

Vennlig hilsen ordførersken

Innlegget som forsvant, for så å komme til rette: Litt mer navlebeskuelse, så lover jeg å slutte

Forrige innlegg endte i den reneste egomassasjen, takk for mange ualminnelig hyggelige tilbakemeldinger! Så vidt jeg kan se, kom det ingen bønner om kattefilter eller ønsker om rikere illustrasjoner. Så da er det vel bare å dure i vei som før - og det er bra, siden jeg ikke vet om jeg kan så mye annet.

Paaskeharen, som trolig er min eneste mannlige leser, og som trolig først og fremst leser meg fordi han er genetisk forpliktet, hadde dog en kritisk kommentar til bildet fra i går, det av Bergljot i treningsdrakt. Det jækla bildet, som han kalte det.

Jeg vet ikke om det er meg eller outfit-en han reagerer på - men altså, jeg er svart under øynene på det bildet. Det skyldes fyllesyke og bortsnødd mascara. Helt sant. Det snødde i Stavanger forrige lørdag. Og Bergljot dro rett hjem etter at det bildet ble tatt og la seg i stabilt sideleie med migrene.

Denne helgen blir det lite rangeldangel, for nå kommer ungene - og til og med mor mi. Det blir stas! Sønnen, den enbårne skal spille fotballturnering, og i morgen skal Bodil og jeg vaske, grunne og male den der hekkans køysenga som fortsatt står og blomstrer i garasjen. Jeg er god på prokastinering.

Muligens må jeg ut og lufte joggedressen igjen - hvis det lar seg gjennomføre etter gårsdagens elleville runde i trimrommet på jobb. Styrketrening er bare aldeles skrekkelig, særlig i dagene derpå. Men jeg har lest et sted at damer i 40-årene bør gjøre det likevel, for å motvirke muskelsvinnet. Grøss og gru, som om vi ikke har annet å tenke på i 40-årene.

Men det kan jeg ikke tenke på nå. God helg, ladies + harepus.

Hekkan. Innlegget mitt ble borte!

Hva var det som skjedde nå, da?

Jeg mener bestemt at jeg la ut et gripende innlegg for en liten stund siden. I oversikten over innlegg er det til og med kommentarer på det. Men nå er det borte! Hekkans blogger.

Men det viser seg altså at jeg har en mannlig leser til - og det er stas :-)

God helg. Må tenke littegrann på dette her. Hvis noen vet hvor det kan ha blitt av forrige sharing, vil jeg gjerne ha innspill.

Bergljot blogger om blogging og står litt mer fram

Okei, her er jeg. Bergljot (44), svett og fæl, med mascara på avveie og i trim-outfit.

Jeg har endret uteseendet på bloggen min. Egentlig hadde jeg bare tenkt å justere litt på bildet, men plutselig var den søte måka som jeg er blitt så glad i borte fra toppen, for godt. Og her sitter jeg og skjønner ingenting. Blogger er ikke hva det en gang var - men det er jo ikke innholdet på Bergljot-bloggen heller.

Da jeg begynte å blogge i nittenpilogbue, var jeg så anonym og hemmelig at jeg kunne skrive akkurat hva jeg ville. Det var litt fint, bloggen fungerte som et lavterskel ventileringsforum med slakk selvjustis.

Jeg er ikke fullt så hemmelig nå lenger, så nå oppfører jeg meg penere. Jeg har sluttet helt å tjuvlåne bilder fra google, for eksempel - og jeg snakker nesten bare pent om det meste og de fleste. (Egentlig var det kjekkere å være mindre skikkelig. Men det går jo ikke nå.)

Jeg lurer litt på hvem dere er, dere som leser meg? Hvor mange av dere kjenner meg i den virkelige verden? Hva skal til for at dere gir dere litt til kjenne ved å legge igjen en kommentar, for eksempel? Dere kan jo legge igjen kommentar som "Anonym" om dere ikke har registrert dere.

Og siden vi er i det navlebeskuende hjørnet; hvorfor leser dere Bergljot-bloggen? Hva liker eller ikke liker dere med den? Come on, fortell meg. Jeg kan godt skrive mindre om kattene mine, kanskje kan jeg legge inn flere bilder (men bare kanskje) - men jeg kommer aldri, aldri til å skrive om interiør eller cupcakes eller origami eller dagens outfit.

Sånn. Nå er loddet kastet. Fyr løs!

Man peiser da på, etter beste evne. Og så litt om røyting og generelt kaos.

Lurer på om tittelen på denne bloggen er søkemotoroptimalisert? Jeg er sannelig ikke sikker.

I går var jeg på IKEA med Ruth Kristin. Turen har vært planlagt, fortrengt og trenert lenge - men på et tidspunkt møter man seg selv i døra. Jeg har et tonn bøker og ingenting å ha dem i. Jeg har to staselige nye skyvedørsgarderober uten skyvedører. Altså avgårde Kåre.

Vi la i vei i konvoi, Ruth Kristin med stasjonsvogna og jeg med kombi'en. Vi visste jo at det skulle handles stort. For en gangs skyld var det lite folk på IKEA, vi visste grovt sett hva vi skulle ha (selv om noen av oss også kjøpte en del ting vi ikke skulle ha) og til alt overmål fikk vi stappet alt inn i bilene. Det gikk liksom for lett, det hele.

Når ting går for lett, vet man at noe kommer til å gå feil. Håper det ikke baller seg til i monteringa. Og så håper jeg ikke at min faste drillpike, Siri, leser dette, for hadde hun visst hvor mange flate pakker det nå står i min garasje, hadde hun takket pent nei til hele montøroppdraget.

Det ryktes at våren er i anmarsj, men jeg kan melde at den ikke er i nærheten av meg ennå. Eller, her en dag luktet det hevd (okei, naturgjødsel) over halve Sola Syd, og det er en milepæl. Bøndene har fått disp til å kjøre ut gjødsel selv om tela fortsatt går tvers gjennom globusen og ned til Kina.

Kattene er iallfall i våring; de røyter som galne begge to, overalt. De børstes og børstes, likevel er det ytterpels i sofaen og svevepels i lufta. Er sterkt fristet til å støvsuge dem - eller bruke sånn taperulle - men det er sikkert dyreplageri. Og hun minste (se bilde) hadde sikkert forsvunnet inn i støvsugeren også. Iallfall dyreplageri.

Babar, den peneste pusen i Nord-Europa, ser ut som en slaur. Man skulle kanskje forvente at en langhåret rasekatt bryr seg om hvordan han ser ut, men sånn er det ikke. Han har toveballer, furukvister og gras i pelsen. Pelsknutene er ikke børstbare, så de må klippes av. Jeg angriper med saks når han drikker vann i vasken (Maine Coon = elskerrennendevannkatt). Er jeg heldig, får jeg av en ball. Han ser skamklippet ut i haleregionen, men pelsen blir sikkert pen til 17. mai.

Ellers kan jeg berette at kattene og ungene holdt på å bli morløse i går, da Bergljot kom i skade for å filetere tommelen med den nyinnkjøpte potetskrelleren fra IKEA. Okei, det var nok ikke veldig smart å putter fingeren inn i skrelleren for å fjerne hygienetapen. Det ble blod, for å si det slik. Heldigvis hadde jeg ekspertplaster på lur, donert av snille Elisabeth innerst i veien etter en operasjon for et par år siden.

Det fine med blod og skader, er at de kan brukes aktivt i oppdragelsen. Ungene mine har dyp respekt for blod, og jeg trengte bare å vifte med tommelen og det gjennomblødde plasteret for å få dem til å lystre. Jeg vet ikke om dette kvalifiserer som husmortips, men det er iallfall et tips.

Av andre uønskede hendelser fra siste to døgn kan det nevnes at bilnøkkelen var sporløst borte i morges, det passet jo ikke så bra, heldigvis kom den til rette mellom madrassene på pikerommet. (Men INGEN av ungene mine var selvsagt ansvarlige for at nøkkelen havnet akkurat der. Neida.) Babar veltet et glass med noe drikkbart utover hele kjøkkengulvet mitt samtidig som leteaksjonen etter nøklene pågikk, og da kan det vel hende at jeg sa f-ordet. Men jeg er ikke sikker, altså.

Og dessuten kan ungene mine f-ordet fra før, og de har ikke lært det var meg. Tror jeg?

Bare sånn for sikkerhets skyld...

...har jeg fått installert alarm i residensen. Med kamera, bevegelsessensorer, dørsensor og hotline til brannvesenet. Tross alt er jeg enslig pike med en ikke ubetydelig beholdning av sølvtøy.

Spørsmålet er om det har noen hensikt, totalt sett. I morges sto husnøkkelen i døra (på utsiden, ja). Bilen var ulåst, og alarmen, altså dørsensoren på den, var ikke skrudd på. Bergljot var med andre ord meget eksponert for kriminelle handlinger.

Kattesensoren har visst ingen hensikt den heller (om jeg skulle slumpe til og huske å sette alarmen på). For den funker bare for dem med ett dyr i huset, og jeg har to.

"Hvis begge kattene dine på et tidspunkt befinner seg på samme sted i huset, og samtidig er i bevegelse, kommer alarmen til å gå. Garantert," lovet Rogerkenneth da han rigget til utstyrsparken.

Til nå har alt gått smooth, med kattene, mener jeg. Iallfall er det ingen som har ringt til meg fra Sector Alarm. Og at HMS i heimen er en nyttig ting, det kan ingen komme fra.

Litt av hvert om ganske lite.

Har du ikke noe interessant å blogge om, så la være, sa søsteren min til meg en gang hun mente at jeg hadde publisert noe meningsløst skvalder her inne. Jeg er nesten der nå, at jeg sikkert burde vurdert litt radiotaushet. Jeg skriver bare om utflytting, innflytting og skilling. Livet er så mye mer, har jeg hørt, iallfall andre sine liv.

Mitt liv er av og på; det svinger med hvor ungene til enhver tid befinner seg. Stakkars ungene mine, som nå har to hjem, fordi vi voksne ikke kan leve sammen. Det er det tristeste med hele skillingen; at ungene ikke ville valgt det sånn, hvis de hadde fått velge. Jeg ville heller ikke valgt å ikke ha ungene mine halvparten av tiden, hvis jeg kunne velge.

Men man kan gjøre ting for at ting skal bli best mulig. Jeg har tatt meg på tak og begynt å løpe igjen, etter noen måneder i bero. Frisk luft og fysisk fostring funker som f. Og så har jeg besluttet at jeg alltid skal ha levende blomster i vase i hus; fra meg til meg. Det funker også. Det tredje forsettet - at jeg skal være mindre hissig, det jobber jeg med. Har man ikke lunte, så har man ikke lunte.

I helga blir det bare meg og kattene. Jeg må skjerpe meg og endelig få malt køysenga som står og blomstrer i garasjen, og så skal jeg løpe rundt Stokkavannet med Anja. Kanskje jeg skal teste badekaret også, og tømme ekshuset enda litt til. Jeg burde ha tatt en tur på IKEA, men det frister så lite at jeg mest sannsynlig kommer til å la være.

Tross alt er jeg ikke helt galen. God helg!

Bergljot har vondt i stumpen, og det er ingen spøk.

Eller, egentlig har jeg vondt i tilhørende herligheter, nærmere bestemt halebeinet. Ikke visste jeg at det er mulig å ha så vondt i en overflødig kroppsdel.

Det skjedde under en kjelkeutflukt med min førstefødte. Han satt forerst ved tauet, jeg satt bakerst og klamret meg fast med lukkede øyne og bange anelser. Under oss var det skare, foran oss var det et hopp og i bunnen av bakken var det en vei og en høy snøskavl.

Jeg vet ikke hvor det gikk galt, om det var i hoppet eller da vi krasjet i skavlen og veltet. Røven slo hardt nedi ved begge anledninger. Den første timen etter hendelsen var hele akterspeilet ømt, nesten som det var riset. Etterhvert var det bare vondt i halebeinet. Jævla vondt, faktisk.

Dette skjedde i Sirdal på lørdag, og fortsatt gjør det infernalsk vondt. Om det er brest eller brudd eller slagskade vet ikke jeg - men noe er det. Det positive er at jeg kan gå og jogge - no problem. Og så kan jeg sitte litt framoverlent. Det dumme er at jeg ikke kan sitte bakoverlent, og at det er vondt å ligge.

Men det er jo ikke så mye å gjøre med slike skader, vet dere. Ikke har jeg hulderhale som kan amputeres, ikke kan det gipses, ikke kan det spjelkes og ikke kan det plastres. Eller, jeg kunne strengt tatt ha plastret, ifølge mine barn hjelper det alltid med plaster, uansett om det er blod eller ikke.

For ordens skyld: Det var ikke blod, ei heller blåmerker. Men det er mulig jeg må i røntgen.