Husmorsysler til å daue av og noen bekymringer

Siden jeg nå skal flytte, og siden huset mitt skal selges (sukk), er jeg i en trasig porteføljegjennomgangsfase. Jeg spar meg gjennom skuffer og skap, rydder, kaster, banner, vasker, banner og kaster litt til. Bildet viser utsikten fra loftstua mi i finvær - nå er det dessverre ikke finvær, bare regn og grått.

Jeg liker det ikke. Ikke liker jeg at det fine huset mitt snart ikke er mitt lenger, og ikke liker jeg å måtte ta stilling til hva som skal gjøres med løsøret i hjemmet. Vaskerommet er presentabelt nå, og det samme er halve kjøkkenet. Gjett om jeg angrer på at jeg tok litt lett på (eller mer presist, droppet) skapvasken til jul!

Fredag kommer interiørekspertdamen for å vurdere og tipse om hva som kan gjøres for å fiffe opp inntrykket. Det resulterer antakelig i  at noen (jeg) må handle planter, duftlys og myke håndklær - og at noen (jeg) må finne en løsning for fjerning av ukurant nips. Bottom line er at det skal se ut som om det bor skikkelige folk i villaen.

I dag må jeg gjennomgå soverommene til avkommet. Det blir ikke bitten morsomt, særlig ser jeg mørkt på å begynne å omstrukturere på Sønnens legokonstruksjoner (som jeg vurdere å støvsuge i sin helhet) og yngstedatterens klesskap. Vilhellerikke bytter antrekk nitten ganger til dagen, og skapet hennes ser ut deretter. Sukk.

Uteområdene og garasjen orker jeg ikke engang å tenke på. Det får han andre ta seg av. Antar at fotografen kommer i neste uke, så mye må være gjort til da. Og så blir det vel visning et par uker etterpå det igjen, og da må iallfall mye være gjort.

Skulle ønske noen kunne legge meg i kunstig koma fram til sommeren. Uææææh.

Babes'en i badet

Småpikene i badet. Litt gule i pelsen, men fine likevel. Det fineste er likevel at de framstår som venner og vel forlikte. Liker!

Cosylan meg både her og der. Urk.

...er verken gøy eller praktisk. Jeg grein meg til ei stor flaske, 300 ml, hos bedriftslegen da jeg hostet på det verste. For de som ikke vet det, kan jeg fortelle at Cosylan er den eneste hostesafta som faktisk virker. Den har rød trekant på seg, og onde tunger vil ha det til at den inneholder narkotika.

Faktisk var det så vidt jeg fikk kjøpt flaska over disk, jeg kom i skade for å fortelle farmasøyten at jeg pleier å drikke rett fra flaska. Hallo, 10 ml er omtrent en dryg sup, man trenger da ikke desilitermål for å beregne den dosen, påpekte jeg - men farmasøyten var ikke enig i det.

Sånn sett er det ikke noe problem lenger, for hostedopet mitt er borte. Flaska lå trygt i eska si, og eska lå trygt i en bag, sammen med toalettsakene mine, en del klær, noen medisiner og litt forskjellig. Det gikk bra fram til i går, helt til Sønnen slapp bagen i gulvet, for gulvet er dekket av fliser.

Hadde jeg oppdaget det med det samme, kunne mye ha vært reddet. Men det gjorde jeg ikke. Så da jeg skulle pakke ut av bagen, var hele innholdet marinert i hostesaft, eller narkotika om du vil. Bagen var aldeles gjennomdynket - så også gulvet var deilig klissete og seigt. Og fugene også.

De som har prøvd å vaske colagulv og synes det er ille, kan bare gå og legge seg. Hostesaft er verre, mye verre. Gulvet er nå presentabelt, bagen m/glassrester er kastet, toalettsakene er vasket og klær og diverse er i vaskemaskinen. Nå gjenstår bare en liten telefon til bedriftslegen - håper jeg er troverdig nok til å få en flaske til. Eller blir jeg rapportert til Helsetilsynet da, som potensiell misbruker?

Det hadde vært stilig. Not.

Tekniske utfordringer

Okei. Jeg er ikke den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder teknologi og teknikk og den slags. Selv om jeg er sjefingeniør i Staten, den norske.

Denne staselige nye bilen min har en radio jeg ikke finner ut av. Det vil si - jeg får den på, men jeg klarer ikke å finne andre kanaler enn Jærradion. Er det en kanal vi vil høre på i lengden, tror dere? Nei! Nei nei og nei, det vil vi ikke.

Musikken er grei nok - men alt det skvalderet i mellom er pyton. Hvem orker vel å høre på timelange innslag om ansiktsmaling (!) og vintervedlikehold av seilbåter ("...og det er viktig å vite at selv om vi har spesialiert oss på Penta-motorer, så utfører vi vedlikehold på ALLE motorer, ikke bare Penta, husk for all del det!" Tekstreklame? Neida.)

Klokka klarer jeg heller ikke å stille, så den lever sitt eget liv, noen timer i forkant av CET. Hadde det enda vært et instruksjonshefte et sted, eller, det kan hende det er det, men jeg har ikke sjekket inn i hanskerommet ennå.

Ellers har jeg oppdaget at Bilen ikke bare har koppholder, men også racersete og -dekk. Det er iallfall til å bli blid av.

Velsignet være vrakpanten

Jeg kom til å tenke på at jeg jo ikke er så fattig likevel, for ikke bare kommer barnetrygden før eller seinere - men det kommer jo vrakpant for Peugeoten også!

I går unnet jeg meg en aldri så liten shoppingrunde på bakgrunn av dette. Vrakpanten blir på en måte en bonus i budsjettet, en plussfaktor jeg på ingen måte hadde regnet med - og det må man jo benytte seg av.

Selv om det egentlig bare handler om 2.500 ekstra kroner, som det strengt tatt bare er 2.000 kroner igjen av når verkstedet har tatt honoraret for å skrote bilen, så kan man jo unne seg litt ekstra. Og så må man vel egentlig trekke fra 300 kroner til, for det kostet verkstedets gjennomgang og påfølgende dødsdom.

Men litt moro må man ha det, når man skal bli fattig f.o.m. 15. april (da skal jeg begynne å betale på lånet) og når man både er halvsyk og frysende i tillegg.

Det er rent så man kan bli i godt humør av situasjonen, og det er pigede lenge siden sist.

Hvem ligger vel på latsiden?

Jeg innser at pludrebloggen er i ferd med å bli en gravalvorlig samlivsbruddblogg. Det verste er at jeg ikke kan love å skjerpe meg heller, for det er som det er.

Denne uka er det Bergljot som bebor singelleiligheten. Der er det vel ikke akkurat full rulle, akkurat. Men det er kaldt, jævlig kaldt. Sikkert fordi det er så hysterisk kaldt ute, og fordi det kommer trekk inn langs vinduene. Dusjkabinettet henger nå der det skal henge - varmtvannsberederen slår seg fortsatt av når du minst venter det.

I morgen ble det kalddusj igjen. Brrrrr. Men men. Jeg er verken ordentlig syk eller helt frisk om dagen, og jeg sover med ullsokker siden det er kaldt. Så dypt kan man synke. Jeg har ikke sokkesovet siden jeg var baby, men nå handler det om overlevelse.

Ellers kan jeg berette at Barnefaren, tidligere omtalt som Gemalen, har kjøpt seg bolig - sånn anslagsvis 70 meter fra meg. Jeg ser ham ikke fra mitt hus, det betyr vel at han eller ikke ser meg. Dette anser jeg som en betydelig fordel. Veldig praktisk uansett at vi bor i nærheten av hverandre siden vi har så mange felles unger og katter.

Amen.

Bergljot er fattiglem

Nå er det vel snart på tide å melde seg inn i gjeldsofferalliansen. Eller hva den heter for noe. Jeg skulle mene at jeg er kvalifisert.

Jeg har kjøpt hus til millionervis av kroner, uten å ha solgt huset som forhåpentlig vis kan bidra med noe egenkapital. Jeg har kjøpt bil på et tidspunkt det passer mildest talt dårlig grunnet kjøp av dyrt hus. Og banken har tilgodesett meg med et midlertidig topplån med rente på 80-tallsnivå.

Banken har tatt pant både her og både der, eksgemalen er realkausjonist - og i dag måtte jeg skrive under på at jeg er kjent med at banken egentlig fraråder folk å ha så masse lån som de likevel har valgt å innvilge meg. Min mann i banken - ja, vi er på fornavn - ringer meg til og med på kveldstid når han trenger å snakke.

Er det rart jeg ikke sover?

Så får vi se om vi får til det der med bilde.

Vi går da på tur, om vi er halvdaue av viruser. Her har avkommet lagt seg til på Figgjofloden. For anledningen er de godt sukret opp på kakao og kjeks, så humøret er på topp.

Bilder og den slags - jeg trenger hjelp!

Javel.

Jeg hadde tenkt å legge ut et fint lite bilde på bloggen, et jeg til og med har tatt selv og følgelig har rettighetene til. Men så får jeg det ikke til - hva er det Blogger driver med nå, da? Er det umulig å publisere bilder som er lagret lokalt på ens egen private EDB?

Help me, anyone.

Lyspunkter, tross alt

Det meste går tross alt på skinner, selv om man sover for lite, står opp for tidlig og er uhelbredelig trøtt i trynet. Ikke bare det, forresten; snørra renner, halsen er full av torner og jeg er lilla under øynene. Men jeg klager ikke altså, neida.

Vi har hatt en uke med basiller og sykdom og elendighet. 2/3 av ungeflokken har vært ute av drift, det samme har Eksgemalen. Influensa og greier. Lite trivelig, egentlig. Selv er jeg nok mest forkjølet. Jeg har forebygget med halslinser og rødvin - samtidig.

I dag er det statusskifte i heimen. Den ene uka har Bergljot alenemor til tre unger og to katter i villa, den neste leves i nittitallskjellerleiglighet med speilfliser og bue og grønnmalt soverom. Overgangen er litt brutal, jeg innrømmer det. Innimellom er det nitrist å være i selskap med meg selv og en tv som bare virker av og til, og som kun får inn NRK1.

Løsningen er å fylle opp med planer og trening, og det hjelper å fyre lys. Mange lys. Og så må man ta alle utfordringer på strak arm. Første økta i leieleiligheten ble kaotisk, for da døde varmtvannsberederen. Huseieren var i Spania, det var romjul - og Bergljot måtte varme opp vann i gryte til alle formål som krevde varmt vann.

Varmtvannsberederen fungerer bedre nå, det vil si, den dauer - men da er det bare å trykke på en knapp på den, og så begynner den å virke igjen.

I løpet av den andre økta i leieleiligheten kollapset dusjkabinettet, bokstavelig talt. Den øvre ramma løsna, dørene falt ned og alt stod på halv tolv. Jeg måtte krype inn og ut av den, og det var umulig å dusje uten å dusje hele badet samtidig.

Nå er det bare å håper at noen har gjort noe med dusjen. Og at tv-en er fiksa, sånn at den virker hele tiden. Og så hadde det vært fint å komme seg på internett også, visst nok skal det være bredbånd der, sies det. Nå ja - uansett er det midlertidig det hele, overtar det nye huset mitt i midten av mars. Har til og med skrevet kontrakt nå.

Det var nok om boligsituasjonen. Og helsesituasjonen. Bilsituasjonen er bra, den nye er en drøm på alle vis. Det er rart med det; når man har kjørt Peugeot 106 i noen år, skal det ikke så mye til å imponere en.

Ønsker alle en finfin mandag - og uke!

Risikosport a la pus

Litt nervepirrende, egentlig, å tilfeldigvis få øye på Rasekatten mens han gjennomfører sitt fornødne i Naboens inngangsparti. Skamløst bereder han grunnen; graver og graver i sanden - og sanden, den er nylagt, for der skal Naboen legge stein.

Etter å ha gravd både vel og lenge, godt synlig fra vei og nabohus, setter han seg i hockey. Han sitter og sitter (treg mage?), skamløs og med halen rett opp, sånn at det liksom ikke er noe tvil om hva han bedriver, offentlig og midt på blanke formiddagen.

Babar og jeg; high sensation seakers. Men det går bra med oss begge, enn så lenge. Håper bare ikke at steinleggerpolakken fikk med seg hvem det var som gjorde bommelom midt i håndverket hans.

Bergljot har handlet bil

I dag ble min høyt elskede Peugeot 106 stedt til hvile, det er så trist så trist, men ikke så trist at jeg ikke alt har funnet en erstatning. Og den nye er både yngre, penere, mer sporty og mer fyrig enn den som er vandret heden (måtte det gå sånn på andre områder i livet også).

Mitt nye forhold er med en Mazda, en blank, rød Mazda med koppeholder og ellers det meste man kan ønske seg av en bil. Dessverre er den ikke selvrensende - det var det andre, eller den ble iallfall behandlet som om den var det.

Den er ikke så stor, den nye. Men faktisk ikke så liten heller. Det er fullt mulig å få inn meg, tre unger, et digert kattebur og litt bagasje. Iallfall annenhver uke. Og det beste av alt - antakelig for jeg den i morgen.

Hvis noen er veldig interessert i bil, kan den nye min beundres her >>

Nei. Det er ikke så kjedelig å være Bergljot. Men ikke så kjekt heller.

Ikke før er huset m/finansiering i boks, så baller det på seg med andre utfordringer. I helgen var jeg ute og kjørte bil. Det var kaldt, det var hvitt på veien - og nei, jeg krasjet ikke. Det kunne imidlertid fort ha skjedd, viser det seg.

Bilen oppførte seg rart, helt fra morgenen av. Den ville liksom ikke bremse på seg, ikke uten betenkningstid iallfall. Dette løste jeg elegant ved å bremse i meget god tid. Da reagerte den - men samtidig krenget den fryktelig og la seg inn mot midten.

"Det er sikkert glatt," tenkte jeg, og kjørte videre. Helt fra Klepp til Egersund. Med hjertet dinglende i drøvelen, for innerst inne ante det meg vel at det ikke var glattere for meg enn for de andre som var ute og kjørte.

"Og jeg hører jo ingen rare lyder," tenkte jeg videre, for jeg mener å ha hørt at det kommer rare lyder når bremsene ikke bremser som de skal.

Sånn sett kan det ha vært lyder, men siden eksosanlegget heller ikke har vært i hakk den siste tiden, og siden bilen er piggdekket, hørte jeg ingenting jeg ikke har pleid å høre.

Vel framme i Egersund gav jeg uttrykk for min milde bekymring, og anmodet Svogeren om å ta seg en runde med fartøyet. Alltid kjekt med en second opinion fra en Mann, vet dere. Mannen kjørte, kom inn med lett rullende øyne - og kunne deretter bekrefte at det nok var noe alvorlig i veien med kjøretøyets stoppeegenskaper.

Javel da. Så ble det NAF (alle aldrende flinke piker er som kjent medlem i NAF), verksted i Egersund og så videre og så videre. Jeg var egentlig ikke forberedt på det verste, men det ble det.

Mekanikeren som ringte meg i går var forholdsvis tydelig på at det stod forholdsvis dårlig til inne i bilen der. Ingenting var som det skulle; ikke klossene. Ikke skivene. Ikke båndene. Ikke kalipperene (eller hva det nå heter). Og så var det eksosanlegget, det hang bare og dinglet under der.

"Reparasjonene vil omtrent komme på mer enn det bilen er verd. Du får tenke nøye gjennom om det er verd det," sa Mekanikeren.

Jeg har ikke for vane å tenke så veldig nøye gjennom ting, så jeg ga umiddelbart løyve til avliving. Triste ting, men sånn er det å være Voksen bileier. Ansvarlig og greier.

Nå skal det kjøpes bil, en fornuftig, ikke for dyr, sikker, pen, vedlikeholdsfri, kortreist, passe stor og ikke for liten bil. Den må ha plass til meg selv, tre unger, et digert kattebur og noe bagasje. Jeg foreslo for Eksgemalen at den også burde ha tilhengerfeste - men fikk beskjed om at jeg nok uansett ikke burde prøve meg på å kjøre med tilhenger (?).

Sånn har vi det her. Empati og trøst mottas (fortsatt) med takk. Og en ulykke... Ved dere.

Jeg er huseier. På ordentlig!

Bare sånn for å lande all usikkerhet og alle angster fra de siste bloggpostene. Huset ble faktisk mitt, jeg trengte ikke en gang å benytte meg av den uttrolig lange ansienniteten jeg plutselig hadde tilgang på gjennom jobben, den var fra 1978.

Det som er litt irriterende, er at hadde jeg visst om denne ugudelig lange ansienniteten, kunne jeg ha gitt meg i budrunden langt tidligere - og så tatt huset på ansiennitet selv. Men men. Hva gjør vel noen titall tusen totalt sett, egentlig. Hrmf.

Jeg overtar i midten av mars, antar det blir tut og gjør i uker og måneder framover. Det er vel bare å trekke pusten, sørge for å få i seg nok mat, søvn, frisk luft, fysisk fostring og rødvin, så går det seg nok til.

Her er huset mitt >>

Litt nevrotisk nå

Snart får jeg vite om jeg faktisk får huset jeg vant budrunden på - eller om det tyter ut en slubbert med OBOS-ansiennitet fra buskene.

Og akkurat nå er Megler Smekk i gang med å verdivurdere vårt nåværende hus.

Dette er ikke bra for nervene. Rett og slett.

Selvpisking og insomnia

Jada. I natt har jeg hatt store utfordringer. Jeg har grublet over klesskapskapasiteten i det nye huset som jeg ennå ikke er helt sikker på at jeg faktisk får. Er det nok skap? Hvis ikke, hvem kan hjelpe meg med å skru sammen nye? Senger, møbler, hvitevarer. Hva må kjøpes, hvordan skal det fraktes og, ikke minst, finansieres?

At mitt nye hjem også skal betales, og at det strengt tatt kostet litt mer enn det jeg strengt tatt hadde tenkt, har jeg klart å fotrenge inntil videre.

Huset, det vi bor i nå, vi må jo gjøre uendelig mye før det er klart for salg. Rydde, vaske, kaste, tilrettelegge. Men det verste er garasjen, så klart. Jævla garasjen. Diger, dobbel og velfungerende - som bod. Tenk om vi får en dårlig takst? Eller om ingen vil kjøpe det? Eller noen vil kjøpet det, men at de ikke vil betale det vi må ha for det for å kunne starte på ny?

På natta føles det uoverkommelig, det hele. Øynene svir, hodet kverner og tida går altfor sakte. Og det er ikke så mange å spille Wordfeud med heller, på den tida.

Jeg er dritt lei av å ikke få sove. Selv om jeg egentlig fungerer forholdsvis bra, ganske lenge, på lite søvn - problemet er ikke av nyere dato - blir jeg litt skrullings etter hvert. Eller mer skrullings, ville sikker noen har sagt. Og så får man etterhvert migrene, og det er ikke morsomt det heller.

Selvsagt har jeg fått innsovingspiller. Men de våger jeg nesten ikke ta, av frykt for å bli narkoman. Det skulle jammen tatt seg ut oppi alt dette. De to gangene jeg har pillet meg i koma, har jeg gjort det på halv dose.

Og sånn går nå dagene. Eller nettene, mer presist.

Jeg har kjøpt hus!

Skjelve, skjelve. Jeg er nå skrekkslagen - og lykkelig! eier av en såkalt enebolig i rekke. Den er fire år gammel, har garasje, plen og tre soverom, og balkong både foran og bak, nær sagt.

Huhuei, hvor det går.

Jeg jubler behersket fram til torsdag. Da blir det klart om noen tar den på ansiennitet.

Mon tro om det huser seg?

...og i dag skal jeg kanskje by på hus. Hu hei, hvor det går. Hei på meg, folkens. Vær så snill.

...og nå har jeg lagt inn bud. Hjelp hjelp hjelp, så skummelt dette er.

Så litt alvor - Bergljot skal skilles

Det vanskelige med å ha en tøyseblogg, er at det noen ganger skjer ting som slettes ikke er tøysete, men som nesten må omtales for at man skal kunne tøyse videre. Et eksempel er da faren min døde; jeg kunne ikke blogge videre uten å fortelle om det.

Siden før jul en gang har det vært radiotaushet her inne. Det skyldes at det har skjedd en del på privaten som har gjort at Bergljot knappest har vært i bloggemodus. Gemalen og jeg har tatt ut separasjon.

Det er aldri kjekt når ting ikke går som man har tenkt og ønsket - så klart - men dette kommer nok mer brått på omgivelsene enn på oss. Vi slåss ikke, vi snakker greit sammen og dette skal gå greit. Det er ikke synd på meg, og egentlig ikke på han heller.

Enhver slutt er også en begynnelse :-).

Det var vel egentlig det.