En aldri så liten riktig fæl mai-vits

Jeg kan noen hysterisk morsomme vitser - men de skal jeg ikke dra her. Det ville vært upassende. Dessuten leser mor mi bloggen min, iallfall sporadisk. Hun ville ikke likt å lese om hun fra Hardanger med spindelvev på musen i Bergljot-bloggen - for å si det sånn.

Far min var også glad i vitser. Han kunne noen veldig gode noen - blant annet den fra Hardanger, som han lærte av meg. Det skal sies at han muligens hadde en tendens til å fortelle de samme vitsene vel ofte - men han lo så inderlig selv at vi lot ham holde på. Han var flink til å fortelle vitser, far min.

Sist jeg vitset her inne, var det om den ene fisken som hoppet opp på stranda, hvorpå den andre gispet "at du tørr, fisk!" Den lånte jeg av Sønnen, den enbårne. Den jeg skal fortelle nå, låner jeg av Ingeborg fra Flatanger, som jeg har gått i barselgruppe med. Salige Ingeborg, som flyttet til Rena. Det er så trist at.

Og hvis noen lurer på hvorfor denne kommer akkurat nå, så er det selvsagt fordi det er mai, konfirmasjonstid, 17. mai og alt det der. Bjørka spirer, ungene mine er fritatt for ullundertøy og alle er glade. Så til vitsen, som vel egentlig er en gåte, rent konseptuelt sett:

Vet dere hva som er den ultimate bollemusen?

Ikke det, nei? Jeg har definert begrepet bollemus for mine utenlandske lesere i denne bloggen en gang før, så jeg dropper det denne gangen. Men svaret er: Den ultimate bollemusen er den man kan skimte gjennom bunaden. Moahahaha.

Hilsen Bergljot, som slettes ikke er sår for at hun ikke disponerer bunad etter at den som hun tidligere disponerte - som altså tilfeldigvis var fra Hardanger - ble levert tilbake til boet til eksgemalen. Når dere andre stresser med å stryke bunadsskjorter og pusse dinglesølv 16. mai, sitter jeg med føttene høyt og super prosecco. Livet er herlig, dere.