søndag 30. mai 2010

Å så vondt det er å være meg

Jeg er så stiv og støl. Stølere og stivere enn i går, faktisk. Begynner det endelig å gå opp for kroppen at den har vært med på noe ekstraordinært? Er den i ferd med å gå inn i en tilstand av posttraumatisk stress? Den føles ikke glad nå, kroppen min. Den ynker seg bare jeg reiser meg, og den remjer når jeg går.

Jeg er blitt fortalt at det ikke nødvendigvis er så artig å trimme, men etterpå!!! Da gjør det godt, da. Jeg venter fortsatt spent på dette. Når er det egentlig meningen at disse endorfinene skal komme? På onsdag i neste uke?

Og når kommer kroppen min tilbake til hektene igjen?

Huff. Og au.

6 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

*medfølende latter*

susan`s side sa...

Det er helt vanlig å bli mer støl dag nr 2. Etter 1 mnd tid tenker jeg med regelmessig trening blir stølheten borte, hvis det er noe trøst

Unknown sa...

Jogging er IKKJE bra for kroppen!
Meir er det ikkje å sei om det...
Håper du har lært nå :)

Pia sa...

I din alder spørs det om kroppen noensinne vil komme tilbake til hektene. Dessverre. Følte jeg måtte bli den som kom med den ærlige sannhet her.
Men er faktisk VELDIG imponert over dine aktiviteter.

Beate sa...

Ler. Huff da....

Bergljot sa...

Hø. Jeg vet om ei (riktig nok bare ei...) som begynte å trene da hun var førti. Hun løp maraton etterhvert (og så fikk hun mange skader og tretthetsbrudd, men det er en annen historie). Jeg kan jo ikke sitte hjemme og vente på at den ultimate treningsformen som passer for meg detter i hodet på meg av seg selv, noe må jeg gjøre i mellomtiden.