Livstegn fra nasjonaldragen

Tenke seg til. Bergljot har hatt det så travelt at hun ikke har hatt tid til å blogge, og hvor ofte skjer det? Tre bursdager på rappen har tæret på både kreftene og tålmodigheten, og nå går det forsyne meg mot 17. mai også.

Jeg har bona unger og strøket bunadsskjorter og flagg, spadd fram vogna fra garasjen og bestilt lapping av dekk på denne. Jentene er lagt rundt åtte ganger hver - Vilikke roet seg da jeg truet med å avblåse hele 17. mai-feiringa (he he), men Vilhellerikke balerer ennå. Jeg har truet med babysafe og hengelås på døra, uten effekt.

Kostas ser fotball på tv - men han har lovet å legge seg når det er pause i kampen. Huset flyter over etter alle selskapene, og det må nå utøves et panikkrafttak. Gemalen er ute og beplanter de to krukkene som bor ved døren, en slags panikkhandling, det også.

Hva nå, hva nå? hjullapping, ja, og pakking av utstyrsveske til i morgen med bleier og penger og plaster. Bundasskoene må pusses, og det må Gemalen også. Han må i tillegg finne fram antrekk. Dersom det er ribbefett på dresstrøya etter julebordet, er det greit å få avklart det alt i kveld og ikke i morgen tidlig.

Jeg gleder meg ikke veldig til i morgen. Været suger, for å si det mildt. Togavgang blir før ni, og vi skal gå mange kilometer i oppoverbakke og motvind. Ikke vet jeg hvor regntrekket til vogna er, husets paraplyer er både glorete og tjafsete og ungenes regntøy er møkkete.

Nå kommer jeg ikke på mer å sutre om, bortsett fra at jeg har pels på tennene etter tre dager med gele og sjokoladekake. Men jeg skal prøve å skylle mosen bort med en splæsj hvitvin, tenker det meste ordner seg da.

Kanskje med unntak av været.