Fotpleie a la Bergljot

Bergljot har Nord-Europas styggeste føtter. Det er ikke så kjekt når det går mot sommer. Her om dagen tok jeg derfor grep, slik at jeg kanskje kan gå i åpne sandaler på sikt.

Det som er fint med føttene, er at de befinner seg såpass langt fra hodet at man slipper å se dem på nært hold i det daglige. Jeg bruker ikke så mye tid på å røkte legemet, og de kroppsdelene som befinner seg lengst borte fra synsfeltet, får minst omsorg. Apostlenes hester er så vanskjøttet at det er rart dyrevernsnemnda ikke har tatt affære.

Når man har så fæle føtter som meg, så går man ikke til fotpleie av frykt for å skremme fagarbeiderne. Man gyver løs selv, med fortrukne gardiner, dempet lys og låste dører.

Verktøykassa er skral, jeg har ei rasp, en slags høvel, fotkrem og negleklipper. Høvelen våger jeg ikke å røre, tross alt holdt jeg på å blø i hjel da jeg brukte den på hælene mine i fjor. Høvelen er et liktornfjerningsinstrument, har jeg nå lært.

Det er raspa som skal brukes på elefanthudshæler, vet jeg nå. Jeg vet også at det er en dårlig ide å raspe hælene etter man har vært i dusjen, for da sprekker de bare enda mer (ja, jeg har prøvd dette selv). Raspinga tar lang, lang tid når når man er riktig tjukkhudet. Ordentlig kjedelig, er det. Derfor er musikk et must.

I grunnen kan man jo raspe i det uendelige, risikoen er liten for at man brått oppdager at man er kommet inn til knoklene. Men jo mer man rasper, desto mer "spon" blir det. Så det er viktig å holde seg på håndkleet sitt! Og håndkleet må rulles pent sammen og ristes utendørs etter endt business.

Eller rettere sagt, businessen er jo ikke helt over selv om man er ferdigraspet. Man har kanskje gått ned et kilo i vekt og en størrelse i sko, men det er mye å gå på ennå! Først må føttene få vann - enten i bøtte eller dusj. For nå venter tåneglene, huff og huff.

Det er sikkert noen som har tånegler av samme kaliber som fingerneglene, men jeg er dessverre ikke blant dem. Det nytter ikke med en søt, liten neglesaks, nei. Jeg vet at negleklippere egentlig er fy fy på føttene, men det får ikke hjelpe. Alternativet - vinkelsliper eller motorsag - er antakelig mye mer risikabelt. Uansett har jeg lært at det er lurt å kutte klørne når de har vært i vann.

På dette tidspunktet er iallfall jeg dritlei. Føttene er blitt noe bedre, men de er fortsatt tørre og småsprukne. Jeg kleiser så på litt fotkrem og gratulerer meg selv med vel utført økt. Noen ville nok brukt et par minutter på å neglelakkere, men det er uaktuelt. Jeg er ikke interessert blikkfang der nede. Minst mulig oppmerksomhet, takk.

Og OBS OBS! Det er ikke smart å tasse rundt i heimen med nysmurte føtter, barbeint! Dette medfører fettflekker - og i verste fall ødelagte gulv. En nær slektning av meg har for eksempel varige fotspor på den lekre, oljede wengeparketten sin. Det kulturminnet tror jeg hun kunne vært foruten.

Det var vel det hele, tenker jeg.

Hilsen Bergljot