Blåveis

Pingu Vilhellerikke har pådratt seg blåveis. Vi vet ikke helt hva som skjedde, hun er ikke snakkekyndig nok til å fortelle det. Vilikke var til stede og antakelig deltakende, men hun snurper truten sammen og nekter å gjøre rede for hendelsesforløpet.

Personlig synes jeg at blåveiser er en del av livet - så lenge de oppstår under lek, og så lenge de blåveisede er er unger. De små skal buldre rundt og utforske omgivelsene, og da går de av og til på en smell. Voldsrelaterte blekkauger er jeg imot, både når det gjelder unger og voksne.

Desember er kommet over oss, og da skulle man jo ha vært i gang med juleposten. Som mange andre småbarnsforeldre pleier vi å prakke bilder av ungene våre på slekt og venner, det er en del av pakken. Jeg vet ikke helt hva det blir til i år. Selv om jeg synes at barn godt kan ha blåveis, har jeg ikke lyst til at de skal ha det på julekortbildet. Da skal de se ut som glansbilder.

Jeg bekymrer meg stadig over at vi ikke har fått tatt julekortbilder. Og at det nærmer seg deadline, for kortene skal jo skrives (jeg er imot masseutsendelser uten personlig tekst) og, ikke minst, postes. Halvdelen pleier å ta bildene (bortsett fra i 2006, da han ikke fikk fingeren ut og vi følgelig ikke sendte julekort), jeg skriver de fleste og sørger for at konvoluttene får frimerke og adresse på seg. Halvdelen poster.

Jeg tipper det blir kort med sommerbilder fra oss i år (hvis det da blir kort), og at kortene vil bli utformet med flere separate fotos siden vi aldri klarer å få alle tre til å se brukbare ut samtidig på samme bilde. Det er alltid en eller flere som skjærer grimaser eller rekker tunge eller snur seg andre veien eller knuffer eller erter eller blunker.

Alternativt kan vi ta en Øystein: Han sendte julkort ut i februar et år, der han kunngjorde at dette var gjort i den hensikt å være tidlig ute for å spare seg arbeid i desember. Ikke så dumt, egentlig :-)