Kom kyra

Det er ikke det at kua (meg) har glemt at hun har vært kalv. Tvert imot. Dessverre.

Navnet skjemmer ingen

Ikke noe stilig å knekke ankelen på Besseggen, sikkert. Iallfall ikke når det er høst og styggvær. Men ganske stilig for VG-desken, vil jeg tro.

Brokkoli

Min datter og jeg er kommet til enighet om en ny vri på grensesettingen. Når hun går over streken (øver vold mot søskenene, trosser ordrer fra overmakten (meg) eller nebber, kan jeg si det superhemmelige kodeordet "brokkoli!" Da tar hun seg inn, og vi slipper represalier. Hvis hun synes jeg er sur eller kjefter unødig, er det hun som kan rope "brokkoli" til meg.

Gulrota med brokkolien er at vi skal på kafe hvis vi får det til. Og det er det bare vi damene som skal, ikke Kostas. Vilikke har dog kommet fram til at Pingu kan få være med, siden hun strengt tatt er dame.

Fordelen med brokkolimetoden er at
1. Kostas ikke begriper hva det betyr. Dette er noe Vilikke fryder seg stort over.
2. Vilikke skjønner ikke at hun egentlig blir manipulert.
3. Brokkoli er basert på belønning og ikke straff.
4. Tilsynelatende er teknikken basert på gjensidighet, siden hun også kan si det.

Jesper Juul hadde vært stolt av meg. Iallfall er jeg ganske kry selv.

Dans

I forrige post skrev jeg om ungdommen. Det var så inspirerende at jeg vil gjøre det litt til. Selv om genren kan framstå som litt memoaraktig. Kanskje.

Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.

Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.

Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.

Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.

Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.

Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.

"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.

"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.

Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.

Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.

Hybler og kaniner

Jeg var ikke særlig kul på ungdomsskolen. I grunnen var jeg ikke særlig kul på videregående heller, men det gjorde ikke så mye, for jeg disponerte hybel. I en alder av sekstenogethalvt skulle jeg styre både budsjetter (500 kroner per uke) og husholdning. Jeg var dårlig til både det ene og det andre. For å si det sånn.

Rytmen var som følger: Inn til byen med hurtigbåt på fredagen, brød, ost, syltetøy og middagsrester i bagen. Høy sigar(ett)føring i starten av uka, kino, krokanrull og video. Når det stundet mot helg, var som regel beholdningen brukt opp, da var det å pante flasker for å skaffe kroner 13,20 til ti Prince Mild, samt skrape sammen akkurat så mye penger at jeg klarte å karre meg hjem til mor og far i helga.

Ellers var det naturligvis skole og lekser og mye, mye besøk. Vel mye besøk til tider, sikkert, jeg husker hybelvertinna sladra til farmor, hun mente at gjestene våre "sleit ut teppet i gangen og at naboene reagerte på at det sto biler utenfor huset". Jeg husker det var kjekt med besøk, og at det ble seine kvelder. Og mye kaffe og røyk. Og litt lite lekselesing, men jeg pleide med stort hell å lese til prøvene på morgenen før de skulle avholdes.

På åttitallet var Alstor det store samlingsstedet for unge i oljebyen, iallfall på onsdagene. Attenårsgrense der, naturligvis, men jeg hadde lånt leg av ei som ikke visste at det var jeg som disponerte postbankkortet henns, så jeg kom inn. Med håkkihår, silkeskjorte med skulderputer og rutete ullbukse. Du og du så fin jeg var. Alstor var en vektig grunn til at jeg var så fattig på torsdagene og fredagene. På Alstor danset vi til Kim Wilde og Wham. Og drakk oss brisne på Reiler og Jomfrumelk. Før vi tok bussen hjem, på stigende rus, for å forberede oss til neste skoledag.

Det var en fin tid, for det meste. Tror jeg, da. Jeg husker venninnen min og jeg leide solarium. I en hel måned. Der lå vi i minst en time hver, hver dag. Det var noe i overkant for min sarte hud, jeg så ut som en syk mulatt. Ikke var det bra for det elektriske anlegget i huset heller, sikringene røyk i ett sett, og hybelverten ble nødt til å investere i automatsikringer. Vi betalte leie inkl. strøm. Og alle som ville sole seg, fikk sole seg hos oss. Baconosen lå tjukk over Eiganes.

Jeg tror røykvarsleren gikk i tide og utide også, men det er jeg ikke sikker på om bare er noe jeg tror jeg husker.

Mer bil

Jeg er fullstendig klar over at temautvalget i dette bloggeksperimentet er noe snevert. Det har dreid seg mye om unger, tenner og bil. Men sånn er det når man har liten radius for sin livsutfoldelse. Her kommer nok et innlegg om bil.

Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.

Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.

Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.

Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.

Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.

"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.

Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.

Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?

Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.

Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.

Ta den ring og la den vandre

Jeg har tenkt ut et nytt konsept for samliv. Da jeg lanserte dette for ei venninne nylig, påsto hun at hun kom på dette alt på åttitallet, men det nekter jeg å tro. Så sånn er det.

Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.

Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.

Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.

Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.

Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.

Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).