Det har vært litt av et år, og da tenker jeg ikke på pandemien. Den passende mannen jeg møtte for noen år siden og meg selv bestemte at det var på sin plass å stifte felles bo. Det er ingen liten beslutning når begge har unger og ekser og egne boenheter, så ting har tatt sin tid.
Vi har pusset opp gammel leilighet med tanke på salg. Og solgt den. Vi har innlosjert passende mann i leid leilighet i passende nabolag (les: i nærheten av upassende kvinne (meg)). Vi har ryddet, tømt, pimpet opp og lagt ut min OBOS-kasse for salg - og solgt. Siden påske har vi altså solgt to hus og kjøpt og flyttet inn i et felles. Til alt overmål er han som med litt flaks skal bli min svigerfar nedflyttet fra nordfylket (ja, i egen leilighet i huset) - så nå bor vi jammen i generasjonsbolig også. Hvem så vel det komme!
På et vis har jeg rykket tilbake til start, huset er bare et steinkast fra residensen min eksmann og jeg flyttet inn i i 2009. Mange av de nye naboene er gamle kjente. Litt mer nytt er det for ham som har skiftet kommune, men han later til å være godt nøgd. Hans far også.
Til sammen har vi et halvt dusin unger, hvorav fem tenåringer. De bor litt her og der, eller for å si det som det er, stort sett der det passer dem. Heldigvis passer det ofte for dem å være her, så det tyder vel på at trives i den nye settingen. Det gjør minst en av tre katter også.
Jeg leste et sted at det er en ting som er mer stressende enn å flytte - og det er å flytte med katt. Det stemmer nok. Jeg har rundt 2-3 av dem. Fleskefia, AKA Smørblomst eller Lillepus, runder ti år i sommer. Hun er født villkatt, og det har hun aldri glemt. Selv om hun ble plukket opp i meget ung alder og i særdeles dårlig forfatning, har hun en del diller. Dørangst, for eksempel.
I ekshuset hadde vi katteluke, den betjente hun - men det var alltid et styr før hun våget å komme seg gjennom døra. Her i huset er luka kjøpt, men ikke satt inn. Det er klin umulig å rope henne inn, hun sitter og koper og ser på oss på ti meter avstand - og det ender med at vi må sette døra åpen og gå et annet sted i huset. Da lusker hun inn. Og konverterer til tamkatt. Da er hun mottakelig, aller nådigst, for litt kos, klapp og klem.
Katt nummer to er Torbjørn. Han er enten den smarteste eller dummeste av dem - å flytte ham er latterlig enkelt. Han holder seg rundt teltet, og har ingen problemer med å bli tatt ut og inn av egne eller andres revir. To dager innendørs, og han har glemt at han har bodd i et annet hus i fem år.
Så var det katt nummer om lag 2,5. Han har vært en hyppig gjest i mitt gamle nabolag. For et par år siden var katteluka der defekt, og Rabalder, som er på størrelse med en middels tiger, begynte å brøyte seg inn for å ta del i buffeten. På underlig vis klarte han å måke seg inn også når luka var fikset, så da ble han jo husvarm da. Vi trodde han var en joint venture-katt og at han hadde flere hjem å spille på. Da vi flyttet viste det seg imidlertid at han plutselig framsto som en sørgende hjemløs, han remjet og kauket og holdt seg rundt ekshuset.
Da ingen egentlig eier responderte på annonse, endte det med at vi plukket ham med oss. So far so good. Rabalder har fått bånd med bjelle og chip til luka som ikke er montert ennå, og han ble satt i flyttekarantene. Etter to dager stakk han - så var det opp og hente ham i vårt gamle nabolag. Og putte ham i ny karantene. Denne gangen i ei uke - før han stakk igjen. Siden det var varmt i været og fullt levelig ute, stresset vi ikke - like fullt var vi glade da han dukket opp igjen av seg selv. Naturlig nok trodde vi at han nå har tatt innover seg at han har flyttet.
Nå vet jeg sannelig ikke, for nå er han på avveie igjen. På femte døgnet. Jeg tør ikke lenger etterlyse ham i Facebook-gruppa for mitt gamle nabolag, det begynner å bli litt pinlig. Vi håper fortsatt at han kommer til fornuft, eller blir sulten, og kommer tilbake igjen. Dustekatt. Kommer han tilbake, må han være innekatt resten av livet. Eller nei. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan leve med å ha en aktiv kattedo i huset. Fysj.
Sånn går nå dagene.
