Hormoner og sånn

Jeg har jo en del unger, ikke sant, og de begynner å komme til skjells år og alder. I perioder er de ganske lettstelte, hengivne og medgjørlige - i andre faser er de mer kritisk innstilt til matriarken (meg).

Jeg vet, jeg vet. Det er sånn det skal være. Men man kan jo bli litt matt noen ganger likevel. Som for eksempel da jeg hadde en middels trefning med ett av mine barn, for anledningen anonymisert.

Tvisten var av typen storm i et vannglass, og jeg prøvde på pedagogisk vis å forklare mitt barn at jeg blir trist og lei meg av gjentatte utbrudd og negative tilbakemeldinger.

Barnet lyttet overbærende før det himlet med øynene og utbasunerte følgende: "Du vet at jeg har hormoner jeg også, mamma."

Jeg OGSÅ. Akkurat som om det er andre i husstanden som har hormoner som påvirker humør og tålmodighet. Hrmf.

God mandag!

Bergljot er nok ingen opinionsleder, nei. Glanstida er forbi.

Helt ærlig, jeg plaprer tidvis her inne for min egen del, fordi det er morsomt å skrive. Men jeg må innrømme at det var morsommere før, når jeg vitterlig og beviselig hadde en og annen leser. Vi var en gjeng som leste hverandres innlegg, diskuterte og kommenterte. Kanskje ikke akkurat filosofi, eldre krigshistorie eller kjernefysikk - men hverdagslige småmorsomheter.

Nå pludrer jeg stort sett for og om meg selv, tror jeg. Innholdet er like lavtersklet som før, med unntak av at jeg ikke lenger har en ombloggbar gemal. Han som er faset ut kan jeg ikke skrive om, og erstatteren har ikke de kvalitetene som skal til for å bli stjerne i en vindskeiv mammablogg.

Ungene må også få litt fred nå som noen vet hvem jeg er, og nå som de til stadighet er på nettet selv. Det skal vel noe til at de dumper oppi mor si, men likevel :-)

Elisabeth inne i veien, som er yngre enn meg og som tydeligvis catcher trender innen sosiale medier hurtigere, har lært meg at det nå er Insta som er greia. Instagram. Jeg har i det lengste unngått å tatt dette innover meg, men i mangel på oppmerksomhet her inne (ha ha) tok jeg nylig grep: Nå har jeg konto, og over 40 (!) følgere. Bildene er ikke særlig bedre enn den litterære kvaliteten på denne bloggen, men tro ikke at jeg lar meg stoppe!

Det eneste jeg kan love er at jeg neppe kommer til å legge ut bilder av interiøret mitt, kakene mine eller meg selv i kort shorts i soloppgangen etter en halvmaraton før frokost. Ikke fordi jeg ikke respekterer de som holder på med sånt, for all del - men fordi det ikke er slikt å ta bilde av rundt meg.

Nå ja. Ingen lesere på bloggen, og bare en håndfull følgere som gir meg likes på bildene. Det er bare å innse at glanstida er forbi, og at jeg heller ikke i år kommer til å bli invitert til Vixen Blog Awards som Norges fremste blogger innenfor noen som helst kategori.

Jeg får trøste meg med at jeg tross alt har vært nominert i en mammabloggkonkurranse, to år på rad. Det var tider, det!