Dere finner ikke Bergljot i noe skatteparadis. I tilfelle dere lurte.

For ikke lenge siden innrullerte jeg meg hos DnB. Noen dager etterpå la de ned filialen min. Typisk. Nå er det også kommet fram at datterselskapet i Luxembourg visst nok har vært behjelpelig med å opprette kontoer for en håndfull nordmenn i såkalte skatteparadiser.

Jeg vil bare si at jeg til nå har hatt pengene mine i Norge. Det kan selvsagt ha sammenheng med at mine penger stort sett er eiendom, som er finansiert gjennom lån (i DnB). Skulle det oppstå et overskudd av fysiske penger, ender det vel med at jeg broderer dem inn i overmadrassen.

Får man seg konto på Cayman Islands eller Guernsey, litt i det skjulte, kan man fort tenke sånn at motivasjonen kan være å få senka skatten - mye. Ikke for å forhåndsdømme noen - men likevel. Jeg kjenner at jeg blir litt skuffa over at min bank kan knyttes til slik virksomhet, med staten som eier og greier.

Når det er sagt - så er sjølvmeldinga komen. Jeg før den på nynorsk, av prinsipp. Etter den sure baksmellen i fjor, den var på flerfoldige tusen kroner, satte jeg opp et ekstratrekk hver måned. Det tror jeg var lurt, for jeg for bare noen skarve hundrelapper igjen.

Eller, egentlig ikke. Jeg fant en gruelig fæl feil i et innrapportert tall fra NAV, så det kan komme noen tusenlapper til. Det hadde vært direkte kjekt.

Tilbake til skatteparadisene. Det slår meg at de i mange tilfeller er sammenfallende med ferieparadisene. Bahamas og sånn. Seychellene også, kanskje.

I sommer skal jeg feriere i noen andres paradis, lurer på om jeg får anskaffet meg en gunstig avtale der? Det kan jo hende at Svalbardskatten eller Finnmarksfradraget eller hva det nå heter har forplantet seg nedover til Lofoten? I lys av klimaendringene?

Dette må de blå-blå kunne ta fatt i, vel?

Bergljot er i husflidmodus

Husflidmodus er ikke det samme som husmormodus. Dessverre. Det ene går derimot ut over det andre, for i stedet for å vaske vinduer og skrubbe steikeovn henger jeg over strikkepinnene.

 

Det er jaggu mange år siden sist jeg hadde glede av å strikke. Minst ti år, tror jeg. Jeg prøvde å kaste meg på klutebølgen for et år og to siden, men det tok ikke av. Derfor var det en viss risiko knyttet til vårens mariusgenserprosjekt.

 

Genser er gøyere enn vaskekluter. På alle vis. Men det tar jaggu sin tid å produsere en også. Min har vokst i ujevne rykk og natt siden februar, og for et par dager siden var den såpass ferdig at jeg prøvde den på. I grunnen av den passelig stor, men halsen var ikke i tråd med forventningene, så nå er den ikke ferdig lenger likevel.

 

Å rekke opp er enda kjedeligere enn å strikke vaskekluter. Og jeg skal rekke opp seks omganger. Ikke våger jeg å bare dra i tråden heller, for aldri i livet om jeg klarer å fiske opp maskene igjen. Triste ting. Tålmodighet på prøve. Men men.

 

Så hvorfor husflide når det er så mye annet å holde på med? Det er fint å få til noe konkret (med eller uten vellykket hals), noe det blir synlige resultater av. Og så er det ingenting som haster når jeg holder på, målet er ikke å bli fortest mulig ferdig. Prosessen er like viktig som produktet.

 

Men jeg skal fullføre, altså. Det må jeg, for jeg har allerede investert i et nytt prosjekt - neste gang flesker jeg til og går for kofte.

 

Det blir nok mer krevende, for da skal det klippes (njet, ikke av meg), og enda verre, det skal lages stolper og knapphull. Ser for meg at akkurat den biten blir satt bort til kyndige, men den tid den sorg. 

 

 Nå er det han Marius som gjelder, sånn så den ut noen dager før den aldeles mislykka halsen kom på plass. Nå er det bare å gyve løs på gjenoppretteinga. Eller gjenopprekkinga.