Valgkamp

Å nei og nei, fristen er visst gått ut for å stemme på årets mest originale mammablogg. Og så jeg som endelig er klar for å drive valgkamp. Nå klarer jeg ikke å mobilisere mine antatte kjernevelgere, heller, altså hjemmesitterne.

Bergjot er den fjerde mest originale, så vidt jeg kan se, og det er fint. Tusen takk til alle som har stemt på meg. Nå skal jeg hvile litt på laurbærene.

Fylling og puling

Paaskeharen mener at jeg blogger lite om fyll og puling.

Dette er uvante, om ikke ukjente aktiviteter for meg, men ved hjelp av internetten og Wikipedia er jeg nå oppdatert.

Altså, Paaskehare: Slike greier er ikke vanlige ingredienser i mammablogger, som du ganske riktig antar. Årsaken er ikke plent at mammaer ikke vet hva det er, tross alt har vi ikke alltid vært mammaer, men det er liksom litt fjernt nå. Det ene mer enn det andre, riktig nok, uten at jeg plent skal utdype dt.

Etter å ha fordypet meg litt i din blogg, slår det meg at det ikke er veldig mye puling der heller (med mindre prøverøring kommer inn under puling, det vil jo være et fortolkningsspørsmål). En del fyllerøre finner jeg - men ikke etter at hareungene kom.

Derfor kan jeg ikke skjønne at det skal være noe i veien for å nominere Paaskeharen til årets pappablogg når den anledningen byr seg - han er pappa, en flink en til og med, han skriver knallbra og han skriver ikke om sedløyse (dere som ikke vet hva det betyr, må slå opp i nynorskordboka. For det betyr ikke det dere antakelig tror).

Go, Paaskeharen!

Generell vekst

"Se, mamma, jeg har vokst kjempemye i det siste. Nå rekker jeg helt opp til tattene (puppene) dine!" jubler min sønn.

Jeg mistenker tattene mine for å ha kommet ham i møte på finurlig vis. Sikkert fordi bysteholderen ikke holder mål. Ja, det må virkelig være grunnen.

Kolerapest

Lyset på badet mitt er litt slapt. Det vil si at jeg ser omrisset av meg selv, og at jeg egentlig sminker i vei ved hjelp av intuisjon og gammel vane. Det er litt ergerlig noen ganger. For eksempel når jeg kommer på jobb og det viser seg at jeg bare har ett synlig øyenbryn.

Her forleden var jeg inne i et hus med et bad som var lyssatt på en annen måte. Jeg tror de hadde downlights med røntgenpærer i - og til alt overmål hadde de speil med lupe. LUPE! Tenk det. Jeg er nå kommet til at det ikke er så dumt med dempet lys. For har man egentlig, egentlig, behov for å se alt?

Nei.

Sweet dreams

I natt hadde jeg en fantastisk drøm. Jeg drømte at jeg var på vei ut av dørene på jobb, og at jeg skulle bevilge meg en aldri så liten sjokolade fra automaten bak resepsjonen. Det skjer jo.

Jeg dyttet på 15 kroner, det er det en New Energy koster hos oss, og svelget redselen for å ha trykket feil kode (og dermed få feil sjokolade) - og (enda verre) at det ikke skulle komme noen sjokolade i det heletatt (det har jo skjedd, det også).

Men guess what! Plutselig begynte automaten å blinke og spille Las Vegas-musikk (jeg har ikke klart for meg hva det egentlig er for noe, men jeg skjønte at det var det det var i natt). Jeg hadde vunnet Jackpot-en! Ut av maskinen veltet det sjokolader og brusbokser og drops og tyggiser. Flere bæreposer med nam-nam vant jeg.

I drømmen syntes jeg jo at dette var stor stas - og jeg har lurt på om dette kunne være en ide til en ny oppfinnelse? Foreløpig lar jeg det ligge, tror jeg, selv om en jackpotgodteriautomat så avgjort kunne hatt noe for seg.

Flatulens

For en tid tilbake forfattet jeg et innlegg om seksualforlystelsesinstrumenter og pinligheter knyttet til slike. Jeg ble da irettesatt av en anonym kommentator, vedkommende mente at det var brudd på god bloggskikk å omtale andres moments of disgrace.*

Okei, jeg får henge ut meg selv, da. Det har vært ett og annet uhyrlig øyeblikk, et av de verste utspant seg i november 1993. Bergljot var tatt ut til OL (som LOOC-frivillig, ikke som kunstløperske eller bobinne), det var alle som studerte medier og den slags i Volda på denne tiden.

For å sportifisere oss, mange av oss festet mer enn vi studerte, og studerte mer enn vi sportet, ble vi sendt på studietur til Hamar (eller var det Gjøvik eller Lillehammer?) for å se hvordan et sportsarrangement kunne arte seg. Evenementet het Tele Hockey Cup, og det omfattet ishockey. Jippi.

På denne tiden hadde Bergljot en noe dårlig cashflow, uten at hun lot det gå ut over livsutfoldelsen. Jeg husker ærlig talt ikke om det var noe av motivasjonen for at jeg meldte meg som blodgiver ved fylkessjukehuset i Volda, blodpengene var jo lusne greier (40 kroner halvliteren holdt knapt til en halvliter av noe annet på kroa). Jeg velger å tro at jeg ga blod for å være snill.

Vel. Skjæbnen ville ha det til at jeg var inne til tapping dagen før denne ishockeyekspedisjonen. Selve årelatingen gikk overmåtes bra, og jeg knasket i meg jerntablettene i etterkant, som sykesøsteren hadde pålagt meg. Men med min tendens til å kutte svinger, valgte jeg å spise hele dagsrasjonen til frokosten, i stedet for å spise jernpiller jevnt fordelt utover dagen.

Resultatet lot ikke vente på seg, ferja til Folkestad hadde knapt lagt fra land da det blåste opp til orkan inne i selveste gastrointestinaltraktus og omegn. Der satt jeg, i en fullstappet charterbuss på vei over Strynefjellet, med et fullskala gasskraftverk i magen. Vi kjørte og vi kjørte, og jeg fjertet og jeg fjertet. Hele bussen var tåkelagt, men jeg satt nå der og lot som ingenting (jeg følte det var det beste).

Da vi hadde pitstop på Bjorli, hadde jeg meg en runde rundt tavernaen for å prøve å få blåst ut det verste, men det lot til at kilden var uuttømmelig. På dette tidspunktet håpet jeg fortsatt at ingen av mine medstudenter hadde blitt sjenert over de ukontrollerte utslippene av CO2-ekvivalenter. Under lunsjen brast den illusjonen, da Lars Ingar lot følgende kommentar falle: "Det har vært en fin tur. Men jeg skulle likt å vite hvem det er som har sittet og feset (hvordan bøyes verbet å fise?) sammenhengende siden vi forlot Volda..."

Jeg har ikke gitt blod etter dette. Og knapt nok tatt jern. Bergljot kutter kanskje svinger - men hun lærer av (noen av) sine feil.

*Jeg hadde innhentet løyve fra subjektet i forkant og anonymisert vedkommende til det ugjenkjennelige. Jeg er jo ikke slem.

Helt logisk

"Du vet at jeg fikk 1.2* på logikkeksamen på universitetet, nesten helt uten å ha lest?" opplyser Husets herre etter en av våre jevnlige meningsutvekslinger. (Jeg tror han tror at han har vunnet.)

(* Til eventuelle unge lesere kan jeg opplyse at 1.2 er laudabelt så det holder, vi snakker A i tredje potens.)

Stakkars mann. Er det en egenskap han IKKE har bruk for på hjemmebane, så er det logisk sans. Slikt duger ikke mot Bergljot, som likevel ikke begriper at han ikke har brautet om dette før (tross alt har vi kjent hverandre i elleve år).

Avklaringer

Fram til nå har jeg hatt stålkontroll på hvem som leser bloggen min. Det er mor mi, søstra mi (som har fått det så travelt at hun ikke leser meg lenger), bror min, svigerinna mi, venninna til svigerinna mi og to-tre av mine venninner.

Etter at bloggen ble nominert på www.foreldremanualen.com (hurra hurra), er antallet daglige treff femdoblet - og så svær familie har jeg ikke. Altså leses jeg av noen som ikke kjenner meg - og det gjør meg både beskjedent henrykt og prestasjonsengstlig. Nå er det liksom ikke nok å bare jabbe i vei. Men altså: Jeg synes det er stas.

Til nye lesere, som ikke er pårørende eller omgangskrets, føler jeg at jeg må komme men noen presiseringer:

1. Jeg heter ikke Bergljot, og ungene mine heter ikke Kostas, Vilikke og Pingu Vilhellerikke. Jeg har dekket oss til av hensyn til ungene.

2. Gemalen, også omtalt som halvdelen, er i eldre innlegg referert til som Vaniljedeigen. Dette betyr ikke at han har en deigete konsistens. Han er fast og fin til å være 43, vil jeg si.

3. Alt som står i min blogg er helt sant. Min mann påstår at jeg av og til overdriver, men det gjør jeg ikke.

4. Jeg har passert 40 (huff og huff), og hukommelsen blir ikke akkurat bedre med årene. Det innebærer at jeg kan komme i skade for å gjenta meg selv og blogge om de samme episodene flere ganger. Sånn er det jo gjerne når vi blir eldre, vi mesjer i vei om de samme greiene.

5. Jeg kjører ikke stavekontroll, og er svak på språklig kvalitetssikring.

6. Kommentarer er fint.

Da var vel det meste sagt, tror jeg.

Overhaling

(Bergljot ligger i vater hos hudpleieren, kun iført bysteholder, håndklær, brenneslemaske og pannebånd (oventil, altså). Dunkel belysning, Enya på spilledåsen.)

Hudpleieren: Har du vært hos hudpleier før?

Bergljot: Joda, men det er mange år siden. Sikkert før jeg fikk ungene.

Hudpleieren: Renser du huden din?

Bergljot: Ja...

(Ny maske. Denne lukter mandariner og er kald og geleaktig.)

Hudpleieren: Hvilke produkter bruker du?

Bergljot (tenker seg om): Øh. Biotherm.... Men kanskje ikke helt hver dag, altså.

Hudpleieren (mildt irettesettende): Det bør du. Prøv iallfall å rense huden på kvelden.

Bergljot: Ja vel da.

Hudpleieren: Kjenner du til Babor?

Bergljot (vet at hun nå skal få en produktpresentasjon hun verken har bedt om eller vil ha): Jo da. Jeg har prøvd Babor.

Hudpleieren: Denne masken er famtastisk for tørr hud.... Og så finnes det ampuller du kan ha hunder fuktighetskremen, ja du bruker vel krem? Disse produktene forsinker aldringsprosessen...

Bergljot (interessert nå): Har jeg mye rynker?

(Hva er det hun smører utover nå? Syltetøy?)

Hudpleieren: Nei. Du har ikke spesielt store porer heller, bortsett fra på nesa, da. Og haka er ikke så verst, de urenhetene der skyldes nok hormoner.

Bergljot: Jeg driver jo og klemmer og klorer litt selv... Men det sorterer vel ikke under hudpleie?

Hudpleieren (forskrekket): Nei, det må du ikke gjøre!

Bergljot (med lyvekryss): Okei, da skal jeg slutte med det. Du, jeg har jo sånne sinterynker i panna. Kan du fjerne dem?

Hudpleieren: De kan nok aldri gå helt bort. Men du kan jo forebygge dem. Babor har noen produkter... (bla-bla-bla).

Bergljot: Å.

(Etter endt session føles det unektelig bra. Bergljot handler Babor-maske (som hun vet at hun sikkert ikke kommer til å bruke), og hun bestiller ny time. Vedlikehold er kanskje ikke så dumt. Uansett er det fint å bli dillet med, sant å si blir det lite dilling i hverdagen. Og Babor er sikkert gode greier.)

Tap og vinn, med samme sinn

Gemalen og jeg har spilt backgammon, for første gang på flere år. I grunnen er det mange år siden vi har spilt noe som helst, og i går ble det smertelig klart for meg hva som er årsaken til det.

Det kan nok tenkes at jeg ikke er verdens beste taper, men jeg mener at det først og fremst skyldes at halvdelen er en aldeles uspiselig vinner. Han er av det slaget som jubler henrykt når når han slår meg, i går presterte han til og med å KYSSE terningene før han kastet.

Lyspunktet er at han kan ha blitt litt smartere med årene, for han sluttet med det tøyset da jeg bad ham om det. Kanskje han endelig har oppfattet at det er en sammenheng mellom atferd og belønning/sanksjoner.

Vi var mer pasjonerte før. Jeg ble tuppet ut av badmintontreningen fordi jeg ble så rasende når jeg tapte. Seinere hadde vi en periode da vi forsøkte oss med strategiske brettspill - det var like mislykket. Han skulle på død og liv vinne, jeg ville bare bygge opp byene mine i fred (spillet heter Carcasonne).

Et lite gloriøst øyeblikk i vår felles spillhistorie var da jeg kastet kortstokken i fleisen på Mannen på flyplassen i Aberdeen i 2000. Vi var på bryllupsreise. Jeg har kastet ting på ham både før og seinere, men ikke med 150 tilskuere. Selvsagt benytter Mannen enhver anledning til å fortelle historien, og han smører godt på.

Siden den gang har vi fått unger, og vi er blitt rollemodeller. Observasjoner så langt tyder på at de to eldste er like dårlige til å takle spillets medgang og motgang som sine foresatte. Vi har mye moro å se fram til.

Grå?

Det flotte med å være kommuneblond, er at eventuelle grå hår fint lar seg integrere i manken og ikke nødvendigvis stikker seg fram.

Det dumme er at man kan komme i skade for å nappe ut hår som slettes ikke er grå i det heletatt - fordi de framstår som mistenkelige i en viss lyssetting.

Hva er verst? Å gråne eller gjøre seg selv skallet?

Oppfinnelse (7)

Dette er vel egentlig ikke en oppfinnelse, men et rungende rop om hjelp.

Slutteåammehjelpen.

Ammekuttelefonen.

Puppesubutex for hekta babyer (selvsagt for babyer som er litt store, to år og tre måneder for eksempel. Babyer som har hår og nesten fullt melketannsett og som snakker og hinker og synger bæ bæ lille lam og som trolig kan overleve uten pupp hvis de bare var interessert i å prøve.)

Viljestyrke, tålmodighet, pågangsmot, ryggrad - til mødrene til disse puppofile babyene.

Det tror jeg var alt, takk.

Fotofinish

Vilhellerikke er opptatt av sine nærmeste, ikke minst bildene av oss. Hun peker og sier hvem som er avfotografert - vi jubler og klapper og sier at hun er flink. Jeg skal ikke unnslå at jeg er begeistret over at hun klarer å identifisere meg på familiebildet fra 1990.

Familiebildet fra 2006 blir vanskeligere å forklare for henne. Det ble nemlig tatt før hun ble født. På den tiden syntes vi det var en forsvarlig investering å bruke 10.000 + på Fame fotostudio for å forevige kjernefamilien. Vi kunne jo ikke vite at HUN skulle komme året etterpå. Kunne vi vel?

Vilhellerikke er ikke så stø i telling ennå, så hun tror at det er hun som er babyen på bildet. Vi later som hun har rett, inntil videre. Jeg gruer meg til den dagen hun forstår, for den dagen kommer (med mindre hun er like teit i matte som en del av slektningene sine på morsiden).

Og jeg lurer jo på om det kommer enda en baby hvis vi tar nytt familiebilde.

Nominert

Pia har gjort meg oppmerksom på at Bergljot-bloggen er nominert til Årets mest originale mammablogg 2009 på www.foreldremanualen.com. Jeg er skamløst smigret - og ganske forbløffet (tross alt er det bare mor min og noen få til som vet om meg, jfr. treffteller og disippelliste).

Nå skal jeg hvile på laurbærene, har jeg tenkt. Med mindre de stikker?

Konsensus er for pyser

"Det er så kjekt nå som ungene er blitt litt større. Det er artig å diskutere med dem," opplyste (la oss kalle ham) Roger entusiastisk.

Jeg så dumt på ham.

Akkurat som om vi ikke har diskusjoner, vi som har små barn? For tiden går det mye i følgende:

1. "Rosa. ROSA!!!!" Vilhellerikke har trådt inn i Den rosa fasen, og det akkurat når Vilikke er kommet ut av den. Hurra. Det blir mye gøy de neste par årene rundt påkledning.

2. "Ikke den tutten, men DEN! DET glasset!" Det samme barnet som er omtalt under punkt 1 går av skaftet hvis hun ikke selv får bestemme slike vesentlige ting. Jeg sluker kameler når ingen ser oss. For husfredens skyld.

3. "Ikke DS når du sitter på do, Kostas! Og ikke når du går i trapper!" Kostas' knotteapparat er blitt en forlengelse av kroppen hans. "Skru den av, ellers tar jeg den!" Det må jeg som regel gjøre, for jeg klarer ikke å overdøve Super Mario. "Åååååå! Jeg var jo nesten ferdig!" brøler olm sønn.

4. "Kle på deg NÅ. Vi er seint ute." Kostas ser tomt og innadvendt foran seg, og spør meg hvorfor jeg ikke kan kle på ham? "Fordi du er nesten sju år, og det er meningen at du skal kunne klare det selv." Det ender likevel med at jeg gjør det, for å få ham ferdig. Enda et nederlag.

5. "Nei, det er ikke frø. Det er bare grovt mel." Kostas ser stivt på brødskiva og snurper truten sammen. Han kan ikke spise brød med uidentifiserbare biter i, og han vil bare ha syltetøy og prim. Gutten grøsser når Vilikke nyter leverpostei- eller makrellblingser, han nekter å sitte ved samme bord som henne. Takket være Kostas er Extra kneippbrød fra COOP grunnpilaren i brødmaten hjemme hos oss.

&. "Jo, du må børste håret, Vilikke. Vi må få ut kveldsmaten fra i går, se hvor bustete det er." Hun stritter imot med alle krefter. Jeg utøver tvang, hun vræler. Nok et øyeblikk der man kjenner seg som en vellykket mor.

7. "Nå skal dere SOVE!!!!" Jeg har klump i halsen og kjenner raseriet stige i meg. De tyter ut unger fra alle rom, det skal tisses, drikkes, leses, synges, krangles. Vilhellerikke står i døra for 43. gang og forlanger pupp (jada.)Søvnekspert Naphaug kan bare gå og legge seg, alle triks er testet, og ingenting virker. Bortsett fra (tomme) trusler, som fortsatt har en viss effekt.

Denne lista er ikke uttømmende. Vi har meningsbrytninger hele tiden. Men jeg må si jeg gleder meg litt til at vi kan være uenige om litt andre ting enn det vi strides om nå til dags.

Zebra crossing

Er jeg en svart zebra med hvite striper - eller er jeg en hvit en med svarte?

Fritt omsatt: En dårlig kone/mor/ansatt/venninne/datter/samfunnsborger med noen gode egenskaper - eller en god kone/mor/ansatt/venninne/datter/samfunnsborger med noen låke sider?

Det er lettest å se seg selv som svart, tror jeg, man tasser jo gjerne rundt med en solid bør dårlig samvittighet. Magefølelsen sier at man ikke strekker til på noe som helst område.

I 2010 satser jeg på å få fram den hvitbunnede zebraen i meg. Jeg tror det er mye morsommere å være den.

Oppfinnelse (6)

Pålegglim.

Subsidiært brødskiver med integrert pålegg.

Denne trenger ingen nærmere forklaring. Iallfall ikke for småbarnsforeldre.

Ha en fin dag.

Oppfinnelse (5)

I fjor vår lanserte jeg en rekke oppfinnelser som ingen meg bekjent til nå har funnet opp - men responsen var overraskende laber fra mine tre sporadiske lesere. Men nytt år betyr nye muligheter, så jeg prøver igjen:

Den aller beste kuren mot trege tendenser i gastrointestinaltraktus (magen og omegn) er statlig kantinekaffe. Mitt forslag er derfor at slikt brygg kan selges som legemiddel eller kosttilskudd på apotek og i butikker. Hvorfor gnage på seige svisker eller drikke rare meieriting som KANSKJE virker når kantinekaffe virker momentant?

Mange har erfart dette, så jeg legger ikke (bare) egne erfaringer til grunn. I min personlige statsetat er kaffen så slående at bedriftslegen advarer mot den (helt sant). Han sier det bor rare organismer i traktesystemene, og at disse kan gjøre underverker.

Har noen noen gang sett en forstoppet statsansatt? Trodde ikke det, nei. Det enkle er ofte det beste.

Drømmehagen

Okei. Jeg har vært med mine små i Drømmehagen på jevnlig basis, og jeg har uttalt at det er et møkkaprogram jeg helst skulle ha sett avviklet. Jeg har vært fed up av Makka Pakka og Hinkel Pinkel, og jeg har irritert meg over at alle episodene er 90 prosent like. Joda, jeg vet at jeg ikke er i målgruppen og at repitisjon og gjenkjennelse funker på de minste, men det er irriterende likevel.

Problemet nå er at Vilhellerikke rigger seg til foran tv-en - for å se Drømmehagen - og at hun blir krakilsk og furiøs når det bare er hun der Fiffi og blomsterbarna hennes som tyter fram. Jeg må trøste og lirke - og plystre langt etter ettermiddagsluren jeg pleide å innvilge meg i de gode, gamle drømmehagedagene.

Kjære NRK: Jeg savner å drømme i hagen, og det gjør toåringen min også. Kan dere i det minste erstatte -hagen med noe annet zombieaktig, slik at hverdagen vår faller på plass igjen? Hva med de der fimlene eller fumlene eller hva de nå heter? Eller teletubbiene?

Tannavgang

Til slutt gikk Kostas' første melketann, etter intensiv rugging og rikking og haling og dytting. Gutten er lettet og aldri så lite kry, Bergljot synes det hele er litt vemodig. Tannfellingsstart er enda en milepæl, en bekreftelse på at de små blir større og at tiden ikke kan stilles tilbake.

Kostas har fortsatt tro på både julenisse og tannfe, han liker litt mystikk i hverdagen. Vilikke er ikke fullt så troskyldig; "det er du mamma som putter penger i glasset når Kostas sover," forkynte hun da hun så tjuekroningen i glasset. Smart unge (eller kanskje det er Kostas som er treig?).

59 melketenner skal fortsatt felles her i huset, tre av dem er ikke kommet opp en gang (Vilhellerikke mangler tre toårsjeksler). Sånn sett har vi mange tannfebesøk å se fram til i årene som kommer.

Ordensproblemer

Å rydde når man har små barn i huset, er like effektivt og meningsfullt som å måke innkjørselen mens det fortsatt snør.

Halvdelen og jeg har ulik tilnærming også til denne utfordringen - han mener at vi må senke forveninger og krav og utøve skippertak når det kreves (og det er visst ikke så ofte), jeg vil helst at det skal ryddes på det jevne, fortrinnsvis av den som roter. Kravene er allerede senket til et minimum.

Her bor det flere kubikkmeter med kosedyr, og fuglene vet hvor mange legoklosser, duploklosser, fisherpricedingser (går aldri i stykker, dessverre), brioskinner og andre dipedutter som er i fri flyt rundt om i heimen. Her er mange hyllemeter med barnelitteratur, puslespill og effekter for produksjon av husflid (perler, playdoh, maling, fingermaling, tusjer - you name it). Dukker, vogner, vugger og lekekjøkken. Det står jammen ikke på utstyret, nei.

Det synker i meg når ungene får leker som er sammensatt av mange små og atskillelige deler. For jeg vet at delene vil være spredde for alle vinder i løpet av tre kvarter, og at det alltid kommer til å mangle brikker og smådeler som må til for at spillet skal kunne spilles eller legobilen skal kunne bygges.

Skittentøy, halvskittent tøy, tøy som ligger på gulvet fordi Vilikke må skifte antrekk flere ganger om dagen, rent tøy som må brettes, brettet tøy som må bæres opp og legges i de respektive skapene. Yttertøy for alle sesonger, sekk på sekk med arvetøy som fortsatt er for stort - og tøy som er for lite, men som jeg ikke får meg til å gi fra meg.

Ski, sykler, trampoline, plaskebasseng (på størrelse med Frognerbadet), akebrett, leketraktorer, pulker, sparkesykler + + + fyller halve garasjen. Det er så vidt vi får klemt inn en av to biler.

Hjelp, hjelp, jeg vil være minimalist og ordensmenneske, men jeg får det ikke til. Jeg vil kunne ta imot uanmeldt besøk uten å være flau. Jeg vil gå over kjøkkengulvet uten å risikere å få kokt middagsris eller brødskorper under strømpene. Vinduene mine er fulle av fingeravtrykk og, enda verre, leppeavtrykk (min mellomste liker å ha på seg Hello Kitty-gloss og kysse på rutene).

Kjære halvdel (hvis du leser dette) - om to måneder har jeg bursdag. Jeg ønsker meg vaskehjelp og container, og så foreslår jeg at dagen feires med garasjesalg. Inntektene kan for eksempel brukes til sydentur eller kjærlighetsweekend (husker du at vi har ti års bryllupsdag i august?). Jeg kan til og med være med på å selge motorsykkelen. Okei?

Grenseløs moro

Jeg er for at man skal tilbringe mye tid sammen med sine arvinger, men samtidig er jeg glad for at ferien nå er over. Flere uker med rangling, sviktende grensesetting, sukkerholdige dietter og midlertidige privilegier har satt sine spor, og det må tas et krafttak før mine søte små ikke lar seg gjenoppdra.

Jeg observerer at de er mye kjappere til å venne seg til fordeler og slakkere grenser enn omvendt. Og at jeg kommer til å trenge både tålmodighet, overskudd, tid og støtte fra barnefaren for å få ting på skinner igjen.

Og så er det en ting jeg ikke forstår. Mange besteforeldre (her er jeg generell, så ingen skal føle seg uthengt) insisterer på at de har rett til å skjemme bort sine barnebarn, og de blir nærmest euforiske når de kan lure seg til å gi ungene delfiakake før frokost (ja, dette har skjedd) og brus til alle måltider. Ikke skjønner de hvorfor ungene må i seng før høna gauler, heller.

Men når resultatet av denne snillismen viser seg, himler de samme besteforeldrene med øynene og kommer med gode råd om oppdragelse og om hvor viktig det er å være konsekvente. Det er pigede ikke enkelt å være foreldre når støttespillerne spiller et helt annet spill.

Hør, hun snakker

Pingu Vilhellerikke har begynt å snakke. Det er ganske morsomt. For eksempel slår hun til med "pappa stor mage!!", og så ler hun så hun rister.

Fullt så morsomt er det ikke når hun roper at "mamma har store tatter (=pupper). Det er minst like lite sant som at pappa har stor mage.

Dessverre.